Bokelskere.no

Som i en annen roman jeg nylig har lest, Gabriel Scotts Kilden lar forfatteren en tilsynelatende enkel person innlede historien. Fordi Jussi på mange måter er usedvanlig observant, kan Kinnunen bruke ham til å gi oss innsikt i småbyens arbeidsliv og Jussis eget familieliv. Under den forholdsvise enkle framstillingen, kan vi likevel ane at det ikke er hele sannheten verken om Jussi eller livet i Finland i årene etter 2. verdenskrig.

Neste del, «Den andre dagen,» handler om Jussis søster, Helmi. Det daglige slitet og i tillegg sorgen etter mannen Reko har ført henne til randen av apati og sammenbrudd. Merkelig nok er det en industribrann som gir forventning om en ny tid. Når kapitlet slutter med at «Det er nødvendig med litt forandring iblant,» kan en håpe at det også vil få positive konsekvenser for Helmi.

Mitt inntrykk er at Kinnunen i Skår beskriver et samfunn som er gått i stå etter avslutningen av Finlands to kriger 1939-45. Under fortsettelseskrigen hadde kvinner fått viktigere roller i industrien. Da den vel var over, gikk man uten videre tilbake til det gamle, mannsdominerte systemet. I 1950 er det fortsatt rasjonering på enkelte vareslag. Den svensktalende overklassen, representert ved godseierfruen «nåden,» har beholdt sin sterke posisjon.

Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har de avsluttende kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme.» Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.

Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.

Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen som inngikk i Lesesirkel 2021.

Sterk historie om tre søsken som opplever verden på ulike måter. Både Jussi, Helmi og Raili er knyttet til glassverket, i likhet med de fleste av innbyggerne i bygda, og vi får innblikk i klasseskillet, de politiske skillelinjene, kvinnenes manglende valgmuligheter i dette samfunnet og hva moderniseringa utover 1950-tallet medfører av nye tenkemåter.

Fascinerende fortelling, men for meg ble det for mye "fagprat". Jeg har ingen forutsetninger for å følge med på beskrivelsene av prosesser i arbeidet med glass, og dermed har jeg nok gått glipp av en del nyanser i denne historien. Men terningkastet vaklet mellom 4 og 5, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg landa på rett side.

Jeg synes ikke denne boka av Kinnunnen gjorde så inntrykk på meg som hans to forrige. Denne ble litt flatere rett og slett.

Tre søsken, tre dager. Jussi, Helmi og Raili Tyynelä. De er oppvokst på det lille stedet der glassverket er navet som holder det hele sammen. Alle i det lille samfunnet jobber der. Noen har viktigere stillinger enn andre, men de er alle avhengige av hverandre.

Den første dagen i juni 1949, tilhører Jussi. Han er eldst av søsknene, men også den som må passes ekstra på. Jussi er stedets hakkekylling, og kan ikke settes til hva som helst. Han blir lett distrahert, og han er livredd for de varme glassovnene. Denne dagen rydder han steiner i elva, og holder på å drukne. Han blir reddet, men dagen ender ikke godt.

Den siste januardagen i 1950, er Helmis. Hun er alenemor og enke, men bor med søsknene i det lille huset. Nå strever hun med å passe på både datteren Saara, og broren, Jussi.

Trekvart år senere, får vi Railis historie. Hun er noe for seg selv, og har aldri blitt ett med glassverket. Raili er stri og sterk. Fra oppveksten har hun få gode minner. Faren forlot dem for Amerika rett etter krigen, og bare noen år senere døde moren. Er hun sterk nok til å stå opp for både seg selv og resten av familien?

Kunninen skriver godt og lavmælt.

Fantastiske mellommenneskelige skildringer - anbefales!