Viser 1 til 7 av 7 omtaler
Særegent, elegant og svært viktig bok.
Helt suveren. I en klasse for seg, både når det gjelder tekst og illustrasjoner. Den berørte dypt. I tillegg var den morsom. Steffen Kverneland <3
Her jeg sitter og skal skrive noen ord om boken til Steffen Kverneland En frivillig død er, det første jeg tenkte er; hva skriver jeg – jeg har ikke bare lest boken. Det er en bok med tekst, tegninger og fotografier. I og med at det er fotografier i den er det ikke bare en tegneseriebok. Uansett; en utrolig bok. Et kunstverk. Fortjener alle gode anmeldelser.
En frivillig død er en personlig bok, og jeg ble inspirert til å låne den på biblioteket av dette programmet på Brenner Live 20. november 2018. I programmet snakker de innledningsvis om Kvernelands tidligere bøker. En av bøkene har jeg skrevet om i innlegget:
Tegneseriebok om maleren Edvard Munch av Steffen Kverneland
Kverneland forteller til Hans Olav Brenner at han har tenkt lenge på å lage boken utgitt i 2018, og den er ikke som en del av trenden av virkelighetslitteratur. Han forteller bl a om temaet i boken, selvmordet til faren i 1981. Boken er skrevet i jeg-form og er scener fra barndommen. Hensikten med boken er å vise hvilket avtrykk selvmordet har satt i Kvernelands liv, hvilke minner han har og hvordan selvmordet har preget hans liv. Bokprogrammet med intervjuet av Kverneland anbefales, og det gjør boken hans også.
En av grunnene til at jeg ønsker å formidle tegneserier, er, foruten historienes verdi i seg selv, å vise at vi snakker om et seriøst medium, en kunstart, og ikke noe som er mindre verdt å ta til seg enn for eksempel romankunst, filmkunst eller billedkunst. Det er lett å si, men det er mer utfordrende å få til i praksis, interessen hos publikum er ikke ekstrem.
Men uansett så er det viktig å få fram at tegneserier kan gi leseopplevelser som er noe annet enn det alle andre medier kan gi. Ett lysende eksempel på nettopp dette, er Steffen Kvernelands selvbiografiske «En Frivillig Død», utgitt i fjor, som omhandler faren Odd Kvernelands selvmord tidlig på 80-tallet, da Kverneland selv var i slutten av tenårene.
Døden er et vanskelig tema i utgangspunktet, og når man skal beskrive selvmordet til en person i nær familie og i all sin gru, så gjør det alt enda mer utfordrende.
Kverneland skildrer en barndom og en oppvekst med en far som framstår som et forbilde på mange områder, en mesterhjerne som vinner priser for sine hydrauliske treningsapparater og andre mer eller mindre geniale oppfinnelser som han mekker sammen. Faren er skildret som en person som er glad i barna sine og på de fleste områder et over gjennomsnittlig godt forbilde for dem - alt i lys av søttitallets standard vel og merke.
Samtidig får vi også, ikke MINST i de ekstremt uttrykksfulle tegningene og i utstrakt bruk av familiefoto og faksimiler, et innblikk i fars mørkere sider. Det antydes alkoholisme, det sies direkte at det er tung depresjon med i bildet og det er spredte forsøk på behandling. Men det går som vi skjønner ikke så godt.
Det er et balansert og undrende portrett Kverneland gir av faren sin, tegnet både med kjærlighet til hans gode sider, men også men en viss forståelse for hans mindre sympatiske karaktertrekk. Det er også et godt portrett av 70-tallet, med antydning til kvinnefrigjøring og store samfunnsendringer som foregår mer i bakgrunnen.
Kverneland hopper mye fram og tilbake i tid, fra skildringer av tidlig barndom til ungdom og fram til sin egen tilværelse som 50-åring og far for sine egne. Vi finner han i undrende samtaler med venner, han stiller stadige spørsmål ved farens valg og kommer med få bastante svar, men han hinter mye, og mye av teksten og undringen er meislet inn i hans karakteristiske og lett karikerte tegnestil. Paradoksalt nok er det også en god del humor i dette, og selv om boken er krevende, til tider nesten uutholdelig, så har den også Kvernelands karakteristiske lette stil blandet opp i det hele.
Forfattere snakker ofte om at en bok var helt nødvendig å lage på et eller annet tidspunkt, og med det i tankene så må denne dypt personlige og svært bevegende tegneserieboken ha vært en påkjenning for Kverneland å lage. «En frivillig død» er en bragd om et svært alvorlig, men viktig tema.
Dette er suveren tegneseriekunst på sitt beste. Blir ikke bedre! På tross av alvorlig tematikk har Kverneland også fått til litt humor i denne historien om farens selvmord. Det er også historien om veien eller reisen frem til dette selvmordet, først og fremst farens reise, men det er også fortellingen om Steffens oppvekst og den lille familien, mor, far og to sønner. Det hele brilliant tegnet og formidlet med stødig/ suveren kunstnerhånd, all the way.
Jeg liker den nye røffe streken og penselføringen til Steffen Kverneland. Her har han forlatt den litt kantete realismen han brukte tidligere, inkludert Munch-biografien, og i stedet myknet og røffa til tegningene/ akvarellene. Ikkeno billig datajuks, alt er heldigvis håndtegnet/ håndmalt. Meeget bra, helt nødvendig og svært vellykket for stemningen/ atmosfæren i denne historien. En frivillig død er helt klart en av de beste norske bokutgivelsene i året 2018. Anbefales,
EN FRIVILLIG DØD av Steffen Kverneland. På nest siste dagen i året leste jeg denne. Sterkt, gripende. Om selvmord, sorg, oppvekst. Kverneland er en stor tegneseriekunstner, har lest flere av hans tegneserieverk som er både humoristiske og satiriske, full av galskap og et skrått lattermildt blikk på verden. Men dette var noe helt annet. Her tar han tak i sine egne følelser og refleksjoner rundt farens selvmord. Nøkternt og enkelt skriver han om det, blander barndomsminner med tanker rundt hva faren slet med. Helt usentimentalt, helt nært og rett på. Utrolig sterkt. Boka var gave fra meg til min mann denne jula. Han har også vokst opp i Haugesund. Mye gjennkjennbart. Tegninga fra Lillesund skole var ekstra heftig. Her er Kvernelands kommentar til bildet: ”Jeg antar det var en bivirkning av hvordan vi på barneskolen fikk kristendommen tredd nedover ørene. Den autoritære læren om en allmektig, allvitende, allestedsnærværende og dømmende gud som sitter der oppe og følger med på alt du gjør og tenker, overalt, døgnet rundt. ” Anbefales på det sterkeste.
Jeg har etter hvert blitt skikkelig fan av Steffen Kverneland, og han er utvilsomt en av de mest interessante tegneserieskaperne i Norge. Han har for eksempel laget strålende bøker om Olaf Gulbransson og selveste Munch. I denne boka griper han derimot til egen familiehistorie. Da Kverneland var 18 begikk faren hans selvmord. Faren hadde slitt psykisk lenge, men han ventet rett og slett til ungene ble store. Dette er en bok du kan lese fort, og så komme tilbake til mange ganger. Kverneland utforsker sin historie med god tekst ikke minst med tidvis fantastiske tegninger. Temaet er uutholdelig, men jeg synes Kverneland reiser en vakker bauta over sin far. Denne
Sist sett
