Jeg er Knausgårdfan og denne boken begynner bra. Jeg leser og tenker det holder mål helt inn. Men så skjer det noe, leseren dras inn i filosofiske betraktninger, noe forsåvidt bra, men etterhvert henger det for denne leseren ikke på grep. Det ender med at jeg som leser føler jeg sitter med Hitlers biografi i hånden. Interessant nok, men jeg var ikke ute etter Hitlers biografi denne gangen. Boken tar seg opp igjen mot slutten. 500 sider cirka med filosofiske betraktninger hvorav disse 400 med Hitler. En biografi i seg selv.

Med en viss lettelse kan jeg skrive at jeg har lest romanen. Selv om jeg ikke angrer at den ble kjøpt eller lest. Det var et must etter å ha kjøpt og lest de fem andre i serien. Og det skal innrømmes, det var ca 300 sider i den jeg ikke har lest. Link til et kort innlegg på bloggen

Ambisjonen var nok ikke (har aldri vært) å lese hele Min kamp, men jeg var nysgjerrig på hva Knausgård skriver om Hitler og Hitlers bok med samme tittel. Jeg innrømmer det straks: Dette blir for ordrikt for meg, selv om (eller kanskje på grunn av at?) jeg har lest metervis med bøker om Hitler, Tyskland og det forrige, tragiske århundret. Dessuten er boka så omfangsrik og tung at man ikke kan lese den på senga. :-)

Hvilken lise var det ikke å gå over til Ingvild Rishøi!

Det var sterk lesing å avslutte mastadonten "Min Kamp" og jeg synes bok 6 er helt nødvendig i forhold til å skjønne hva som har drevet Knausgård til å skrive den. "Min Kamp" er litterært sett nydelig, men også grensesprengende i forhold til hva som er privat, hva som tilhører ens sosiale selv og hva som er sant. Knausgård skriver mye om feks sin kone Linda, men det er seg selv han blottlegger. Når jeg hører på boken er det som om Knausgård sitt kraftige sug etter det autentiske roper til meg i hver setning. Boken, skrivestilen, handlingen i den viser frem forfatteren - slik som alle gode bøker gjør. Det vil si, vanligvis i litteratur er det slik at det ikke sies så tydlig i boken at det som det skrives om er forfatteren selv, men her er det umulig å unngå det. Denne boken kommer til å leve i meg.

Bind 6 ble også min kamp og jeg har brukt mange måneder på å lese den. Avbrutt av andre bøker og andre sysler. Essayet om Hitler kjempet jeg meg igjennom. Ønsket å bare bla meg over alle sidene, men når lest, veldig glad for at jeg motstod fristelsen. For hva er sant og hva er fakta og hva er ens egen livshistorie?
For et verk!
Alle bøkene sett under ett: det har vært en stor leseopplevelse og det at teksten konfronterer meg og mitt liv har gitt lesingen en viktig dimensjon som har vært utfordrende, slitsom og også befriende og betydningsfullt.

Jeg har vel aldri lest et så ambisiøst verk som Knausgårds min kamp. Denne boka er den klart tyngste og til tider er det en kraftprøve å komme gjennom enkelte av kapitlene. På sitt beste er det her også fantastisk lesing og for meg er det ingen andre norske forfattere som har ett høyere toppnivå enn Knausgård.

Har omtalt sidene 389-812 i boka i følgende kommentarblogg: Vi og de, jeg og du, vår og Knausgårds kamp

Snipp, snapp, snute ...

Da siste bind i Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt utkom i november 2011, hadde jeg vel aldri trodd at det skulle gå et helt år og vel så det før jeg tok fatt på boka. Men det gjorde det altså. Den vesentligste årsaken var nok bokas monstrøse utseende kombinert med et utall av andre leseprosjekter, slik at Min kamp 6 med sine 1116 sider, aldri nådde opp i lesebunken. Dessuten fryktet jeg - i likhet med mange andre, har jeg skjønt - det påstått tungt og nærmest ugjennomtrengelige midtpartiet på 4-500 sider om Hitlers "Min kamp". Paradoksalt nok skulle det nettopp bli dette midtpartiet jeg til syvende og sist satte mest pris på. Jeg har hørt meg gjennom en 45 timer lang lydbokutgave, hvor Anders Ribus behagelige stemme har underholdt meg gjennom lang tid på absolutt alle turer med bikkja. Og jeg opplevde boka så interessant at jeg ikke et øyeblikk falt ut eller hadde problemer med å konsentrere meg om innholdet.

I bokas første del skriver Knausgård om hvordan han og familien opplevde alt oppstyret rundt hans bokutgivelser, og det i god tid før utgivelsen av bind 1 i det hele tatt fant sted. Det er sterk kost å høre om hvordan farens bror satte himmel og jord i bevegelse for å forhindre utgivelse i det hele tatt - ikke bare gjennom trusler om rettssak, men også ved å forsøke å ødelegge forfatteren som menneske. Med massive beskyldninger om løgn rundt en hel del essensielle fakta om farens død, begynte Karl Ove Knausgård en periode å lure på seg selv. Hvor troverdig var han egentlig, når det kom til stykket? Fant han på dette selv? Hadde han fortrengt flere faktiske forhold, slik at onkelen faktisk et stykke på vei hadde rett? Etter hvert faller heldigvis en del brikker på plass rundt fakta som rokket ved forfatterens troverdighet, ikke bare i egne øyne, men også i forhold til forlaget og offentligheten for øvrig. Uten vennen Geir, som også er ansatt i forlaget som utgir romanene, hadde han kanskje aldri klart presset.

Etter som flere av bøkene utkom, oppførte enkelte aviser - i særdeleshet Bergens Tidende - seg som gribber. Hvor langt gikk han egentlig da han var forelsket i en 13 åring i Nord-Norge, den gangen han jobbet der som lærer? Parallellene til historien om Henrik Vankel i romanen "Ute av verden", som omhandler en ung lærervikar som faktisk innleder et seksuelt forhold med en 13 åring, var snublende nær. Men å tenke det, drømme om det, skrive om det - ja, det er dog noe helt annet enn å gjøre det i det virkelige liv! Som forfatter tillot forfatteren seg å leke med tanken om "hva hvis?", og det er dette "Ute av verden" handler om. Og da Bergens Tidende atpåtil begynte å spekulere i om det kunne være Karl Ove Knausgård som var gjerningsmannen bak et uoppklart overgrep mange år tilbake, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Ikke til å undres over at forfatteren tidlig i prosjektet bestemte seg for å unngå å lese alt som ble skrevet om ham, fordi dette ellers ville forstyrre skriveprosessen på en uheldig måte. Han har allerede medgitt at en av bøkene ikke fremsto som så god fordi han ikke maktet å skrive så sant som mulig, men begynte å sensurere seg selv.

Underveis er Knausgård innom Paul Celans diktning - blant annet diktet Dødsfuge - som han gjennomanalyserer før han for alvor beveger seg inn i Hitlers "Min kamp" - et verk som i tillegg til å fortelle om Hitlers oppvekst, slik han selv ønsket denne presentert, også inneholder hans naziideologi. Hele bokprosjektet var mislykket, dårlig skrevet som det var, og bøkene (to bind) solgte derfor katastrofalt dårlig. Ikke før Hitler selv satt som rikskansler i Tyskland, begynte salget for alvor å ta av, men da hadde det gått mange år siden utgivelsen. Verket er av ettertiden blitt demonisert, og bøkene er forbudt i de fleste land. Men som historiker Terje Emberland uttaler i et intervju som sto på trykk i Morgenbladet 17. november 2011 - "Ikke et eneste menneske blir nazist av å lese Mein Kampf i vår tid." Han mener derfor at verket burde gjøres tilgjengelig - med kommentarer.

Noe Knausgård får kredit for av historiker Emberland er at han har avslørt historikeren Kershaws fordømmelse av Hitler som person allerede ved tolkningen av Mein Kampf. Knausgård påpeker at Hitler på dette tidspunktet verken hadde drept, stjålet eller gjort andre onde handlinger. Ved å dømme ham som ond allerede som ung mann, fratar man ham all skyld for alle senere virkelig onde handlinger, ut fra et deterministisk menneskesyn om en manglende fri vilje. Knausgård finner heller ikke belegg for at det finnes så mye ondt i Mein Kampf - i alle fall ikke slik historiker Kershaw har fremstilt dette. Og Knausgård har gått grundig til verks og sammenstilt Hitlers egen fremstilling av seg selv med vennene Kubizek og Hanfstaengl, som utkom med bøker om sine vennskap med Hitler etter krigen. Men der vennene - særlig Kubizek - er relativt nøytral i sin beskrivelse av Hitler, tolker historikeren Kershaw ondskap inn i alt han leser, som om det allerede da Hitler var en ung og desillusjonert kunster var forutbestemt at han kom til å ta livet av millioner av mennesker noen tiår senere. Det Knausgård derimot finner grunnlag for i Mein Kampf, er en pompøs person, med enorme storhetstanker om eget ego, som ikke tålte at andre motsa ham og som helst skulle være midtpunkt i alle sammenhenger. Han forlangte å være hovedpersonen i vennenes liv, og sånn sett peker det meste i retning av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Knausgård har også lest Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som bl.a. handler om nazismens fremvekst i Mellom-Europa på 1930-tallet - en utvikling som førte til at han (som jøde) måtte flykte for å unngå å bli drept.

Helt til slutt følger vi familien Knausgård gjennom en familiær krise, hvor kona Linda blir syk som følge av sin bipolare lidelse. Og med det sank det inn et inntrykk av at forfatteren omsider har forsonet seg med minnene om sin far, idet dette i mindre grad preger denne siste boka sammenlignet med de foregående, og som av enkelte er blitt betegnet som en metaroman i hele Min kamp-verket. For med denne som en slags overbygning, der den handler om utgivelsen, skriveprosessen og heksejakten fra media, og hvor også Hitlers bok/bøker med samme navn gjennomanalyseres i bokas midtparti, står ikke boka på egne bein, men krever å bli lest sammenhengende med de andre. Den fremstår for meg som kronen på verket, men fordi den ikke står på egne bein, fremstår den også som noe svakere enn de øvrige, som jeg personlig mener uten problem kan leses uavhengig av hverandre (selv om jeg vil anbefale dem lest i riktig rekkefølge). Og så får det være at enkelte hevder at han ikke helt når opp til Marcel Proust verk "På sporet av den tapte tid", som jeg for øvrig vurderer å lese etter å ha blitt inspirert nettopp av Karl Ove Knausgård. Det er heller ikke usannsynlig at jeg i overskuelig fremtid kommer til å lese midtpartiet i denne boka om igjen. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Og så er jeg veldig spent på Knausgårds neste bok! For jeg tror ham ikke et øyeblikk når han sier at han ikke lenger er forfatter!

Tung bok å komme igjennom. Spesielt det som omhandler Hitler. Den delen passer ikke inn i romanen.