Bokelskere.no

Fantastisk bok om en fjern og uklar fortid. Ikke ukjent fortid, men kildematerialet fra 1000 år tilbake er mangelfullt og til dels høyst ukorrekt. Likevel klarer forfatteren av boka å formidle denne fjerne fortiden, vår historie, vikingtiden, på en meget fascinerende og troverdig måte.

Hvitekrist er kritikerrost og boka fortjener absolutt alle høye terningkast og all ros kritikerne har gitt. Jeg koste meg glugg når jeg leste denne boka. Løp og kjøp og les!

Dette var en interessant bok, - i likhet med de andre bøkene til Tore Skeie! Vi blir tatt med inn i både vikingtiden og den europeiske middelalder, og disse blir koblet sammen så et nytt verdensbilde oppstår i mitt hode! Dette var virkelighetens Game of Thrones, - likhetene var fascinerende! Samtidig er alt han forteller hentet ut av kildene, - ingen ting er diktet opp og det er så fint. Jeg har bare én innvending, og den er rettet mot det «korstoget» han fører mot Snorre. Nesten hver gang Snorre nevnes blir vi fortalt at vi ikke må stole på det han skriver, - det har gått for lang tid og historiene om det som skjedde har endret seg med årene, - i motsetning til det som blir fortalt i de bundne skaldekvadene. Snorre har nok hatt en agenda da han skrev ned kongesagaene, men jeg er tilbøyelig til å tro at islendingene gjennom alle årene har vært nøye med å gjenfortelle historiene riktig, - tenk bare på birkebeineren som virkelig ble funnet i en brønn i Trondheim!

Dette var veldig bra. Litt uventet sted å avslutte boken, men står det er planlagt 5 bind så bare å glede seg til neste

Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av vår historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.

Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.

«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.
Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «

De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:

«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.
Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»

Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om,

Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:

«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»

Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.
Omtalen er et utdrag av dette blogginlegget - link

Litt av en historiebok!

Terningkast 6. Mesterlig bok. Fikk den til jul og leste den i et jafs.

Tore Skeie skriver i etterordet:
"Mitt mål har vært å skrive en sammenhengende, dokumenterbar framstilling bygget på primærkilder og på innsikten fra 150 års historisk, arkeologisk og filologisk forskning, uten å trette mine lesere med lange utgreiinger, diskusjoner og forbehold. Det er en vanskelig balansegang ettersom all kunnskap om denne for oss så fjerne tidsalderen er grunnleggende usikker."

Tore Skeie har lykkes med målet sitt, uten tvil!
Dette er den beste og mest interessante boka om vikingetiden jeg har lest. Anbefales!

Det eneste som skuffa meg, var avslutningen. Hvorfor ble Olav Haraldsson helgengjort etter sin død? Uten det, ville han bare vært enda en middelalderkonge. Men boka slutter faktisk før selve slaget ved Stiklestad i 1030.