Bokelskere.no

Ei lita, lett bok. Kort innføring i noen grunntanker og retninger innen filosofien, men også noen avsporende betraktninger. Fortalt på fornøyelig Ravatn vis. Liker den.

Stor humor - flott språk!

Humor og filosofi, hvilken uslåelig kombinasjon! Lo høyt underveis her, mange ganger. For et skikkelig virvar av reflekterte og analytiske tanker og sarkastiske, underfundige vittige assosisasjonrekker og linker til eget liv og praksis. På begynnelsen av nitti-tallet tok jeg idé-historie på Blindern, og jeg ble også ganske opptatt av Søren Kierkegaard. Skrev faktisk om verket hans «Philosphiske smuler» på hjemmeeksamen. Han får jo ekstra stor plass i boka, men hun går gjennom mange andre også, grunnfjellet av filosofer vil jeg si. Vanskelig å trekke ut sitat herfra, det serveres gullkorn etter gullkorn, latterpoeng etter latterpoeng. Jeg får ta situasjonen da forfatteren kjøper en banan: «Skeptisisme er i mange tilfelle uforeinleg med normal sosial interaksjon. Utanfor kontoret stoppa eg ved ein kiosk for å kjøpe ein banan og eit rundstykke. «Vil du ha ein pose?» spurde ekspeditrisa bak disken. «Nei takk.» «Er du sikker?» spurde ho. Å nei, måtte du? Tenkte eg, og tvinga meg sjølv til å svare «ingenting er sikkert», før eg forlét lokalet med raske steg.» (Ravatn, s 24) Agnes Ravatn, du er genial. Og befriende morsom!

STOISK URO

Veltruffen titel, og en kan kjenne seg godt igjen i studentens
smule skeptiske utålmodighet med vekslende overbevis, under-
strekninger og strykninger.
Må alle tenkere snakke i hver sin egen kode, rent sitte på
hver sin planet --
som de endog plikter å konstruere, reparere, barrikadere..
før den er moden for det klassisk greske anskuelsesmarked ?

Men uten det delvis skuffende faget, stiller en altfor svakt i
å forstå tankegang og argument, våre egne ikke det minste unntatt.

Samtalen stopper altfor tidlig, hvis disputantene og lekeonklene
savner reelt grep -- på argumentbygning og tankeriktighet --
eller den blir selvkarikert -- enda lesere kan lære litt selvironi
av en god kronikør, ikke for kronisk ør.

vel, tankeekspeditørene kan ha sine ulike dialekter, og spørs om de
alle er like omhyggelige til å ekspedere langs hele den ønskelige
lengden og bredden av pakkedisken. Eller blir enige om hva som må
ligge i de øverste skuffene og deles ut først?

..ikke alle så (om)sorgsfulle som ekspeditør Tankens vän i Aniara,
kjent med den 'stoiske uro':

Han visar sorgset på en tankemängd
som kunnat rädda oss om den i tid
fått vara med i odlandet av anden

men som då ande inte var förhanden
i glömskans garderob blev undanhängd.

I en velfylt tenketank ( etter at skuffene ble for skuffende )
kan det tenkes flyte noen mapper, 'identitetsmapper' som danner
dokumentasjon for hvordan vi i heldige fall kan legitimere
at vi eier en egen identitet, sjeldent fenomen i den blanke hard-
disken universet,
som kom kelvinkald og informasjonsløs ved en feillevering ?

Står vi tenkelig oppført i det tankekartoteket, kan det hentes ut
grunnlag for hvordan og hvorfor vi kan være viktige for hverandre.
Er vi dokumentfaste søsken alle, og var tenkt å dele det vakre
beryllblå badeparadiset.. ?
"Ditt Nye Andelsbevis" - ikke la dem kodeknekke og hakkebøffe det?

(apropos til innledning av Tone bokmerke)
_

Her, en annen tankeekspeditør som ordner i ellers skuffende skuffer.
_

Er det berre eg, eller er faget filosofi litt skuffande?»

Spørsmålet stiller Agnes Ravatn innledningsvis i det første kapitlet i boken Stoisk uro og andre filosofiske smular. For egen del er det å si at jeg, heldigvis, ikke har hatt det som fag i en utdanning noengang. Men jeg har kjøpt og lest bøker med tema filosofi. Noen bare begynt å lese og gitt opp. Så ja, jeg synes det er skuffende kjedelig.

Den siste boken jeg leste var Å leve med Kirkegaard av Sørine Gothfredsen. Jeg synes jeg fikk så lite ut av den at jeg ikke engang giddet å skrive et blogginnlegg. Så den står i bokhylla, og det er mulig jeg leser den om igjen for å finne ut om det den omhandler treffer bedre en annen gang. Men livet er for kort til at jeg lider meg gjennom det ved å lese bøker som kjeder meg. Det gjør ikke Agnes Ravatn som fortsetter slik i Stoisk uro og andre filosofiske smular:

«Det har alle føresetnader for å vere det mest interessante i verda, men så blir det likevel alltid akkurat litt for abstrakt, for kjedeleg, for tungt og umuleg å relatere til eige liv. Fra no av ønskjer eg å yte min vesle skjerv for å bøte på at dette fagområdet har forsømt seg så altfor lenge, ved å gjere teori om til praksis i dagleglivet mitt og med stor møde utforske denne «kjærleiken til visdom», som filosofien påstar at han både er og har.
Ein kveld for ikkje mange dagane sidan sat eg og såg ein realityserie på TV3 mens eg googla meg sjølv på laptopen eg hadde i fanget, sjekka Twitter på iPhonen og prøvde å lese ei bok. Brått blei eg kald: Ja vel. Slik har eg altså blitt, tenkte eg. Eit multimedieshow med ein papegøyes evne til konsentrasjon. Eg hadde latt meg søkke ned i ei hengemyr av dødssynder: rastløyse, apati, kikkarmentalitet, egosentrisme og idioti.
Eg som ein gong var så lovande, så nyfiken, så interessert i verda, ei interesse som verken fjernsyn eller internett kunne forpurre, eg som kunne arbeide uforstyrra i timevis, og som hadde ambisjonar av ein eller annan art.»

Agnes Ravatn humor er det som treffer meg, også i denne boken. Eller tekstene som hun skrev da hun levde et urbant liv i hovedstaden. Som hun skriver i innledningen, nå bor hun på et småbruk i bygda Valevåg på Vestlandet. De som ønsker å vite mer om hennes nye liv på landet, kan søke på NRK.no

Deilig filosofisk :)