Viser 1 til 8 av 8 omtaler

Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Trauste menn i bygda allierer seg med livsglade kvinner fra byen
Noen hevder at romanen er en hyllest til villmarkslivet og naturalhusholdet. Slik ser ikke jeg det. Tvertom, rikdommen på utmarksgården Bjørndal bygger på datidens pengehushold, som salg av tømmer og eierens inntekter fra finansielle investeringer. Disse verdiene er på sin side arv fra en kjøpmannsfamilie i byen. Også på andre måter er Bjørndal avhengig av kontakt med byen og byfolk.

Om mennene, men også om noen av kvinnene, i denne skogsbygda blir vi stadig minnet om at ansiktene deres er harde, kalde og mørke og uttrykker ensomhet. Men ugifte bykvinner uten selvstendig økonomi, blir likevel tiltrukket av disse innesluttede mennene.

Mens mannfolkene er innelåst i sin trausthet og konservatisme, er det byjenta Therese som får sving på gårdsdriften etter giftermålet med den eldre Dag Bjørndal. En rekke andre byjenter bidrar også til gjøre gårdslivet trivelig. Bjørndal er dessuten så lønnsom at sønnen Dag kan spille bort tiden sin på jakt i skogen. Han utvikler store problemer med å lære seg sosiale ferdigheter, ikke minst i forhold til kvinner.

Språk og skrivestil
Gulbrandsens kronglete skrivestil har jeg etterhvert vendt meg til. Det er ellers påfallende hvordan han endrer den, når handlingen blir spesielt spennende, som under kappkjøringen til kirken en første juledag. Da er det plutselig full flyt over setningene!

Det er ellers morsomt hvor presis Gulbrandsen kan være i detaljene. De mange offiserene har fått tysk-danske navn som Kruse, von Gall, Klinge, Barre og von Margas. Bøndene har helst navn etter gårdene sine.

Inngikk som felleslesning i Lesesirkel 2021.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne trilogien har stått på leselista lenge. Da første bok skulle samleses i En slags bokklubb, gikk jeg «all in», og tok for meg alle tre.

Sentralt i bøkene er Bjørndalsætten, nord i bygda. De har alltid vært mørke, farlige, og omdiskutert. Som årene går, blir bygda bedre kjent med dem, og det viser seg at de ikke er det trollpakket folk skal ha det til. Staute og kaute er de nok, og lommekjent i skogen. De jakter godt, og det er alltid mat å få, selv i uår.

Det er godt skrevet, fullt av spenning, kjærlighet, tro, og håp, men også tvil, lengsel, og sorg.
Denne trilogien blir ofte nevnt i rosende ordelag, og det er ikke vanskelig å være enig. Det er både lavmælt og storslått!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg hadde aldri hørt om boka (eller forfatteren) før jeg ble tipset om den for noen måneder siden. I går kjøpte jeg den og begynte å lese, uten å egentlig vite hva jeg gikk til. Jeg slukte boka i ett jafs! Nydelige skildringer av både natur og mennesker. Språket er rett og slett fenomenalt! Kombiner dette med en meget engasjerende historie, så har du en 6-er.

Dette er uten tvil en av de beste bøkene jeg har lest.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nå har jeg akkurat lest ferdig triologien til Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei utenom.
Første gang jeg leste triologien var jeg ung og kan huske at jeg tenkte den var litt langsom eller omstendelig. Å lese denne på nytt nå var en fantastisk leseropplevelse! For en triologi! For et mesterverk!

Trygve Gulbranssen tar meg tilbake til gamle Norge i slutten av 1700-tallet og inn i de første 2 tiårene på 1800--tallet, inn i skogsbygder hvor kampen for livberging foregår hver dag år etter år.
Det er sterke slektsbånd, stolthet og utholdenhet som tidvis møter andre og lettere livsholdninger fra byen, antakelig Kristiania. Han skriver så drivende godt om menneskers indre stridigheter, om troen på Vårherre, om rett og barmhjertighet. Det er hevntanker som brynes mot gudstro, og stolthet som vokser og knekkes.

Det er sterke skildringer av mellommenneskelige forhold, som foreldre og barn, ektefeller, naboer og annen slekt og øvrighet. Gamle-Dag som lever gjennom alle tre bøkene er en stor og stridbar person, med dype refleksjoner over meningen med livet.
Trygve Gulbranssen skriver om å være i livet eller utenfor livet, å ta del i livet med hele seg selv, og det å være et helt menneske. Hel kjærlighet, hel i gjerning, helt menneske.

Rammene rundt dette er en uendelig natur, store ville skoger, lyder og lukter, årstider og menneskers streven for å rydde plasser for jordbruk, jakt og fiske. Naturen er rik og livgivende for mennesker, men først etter hardt strev.
Trygve Gulbranssen gikk helt hjem hos meg. Jeg har ledd og humret over beskrivelser, lest i spenning og med overraskelse hvor dypt og presist han beskriver indre stridheter og tunge tider i en persons liv, kjent på ærligheten i såre beskrivelser og grått med i menneskers smerte.
Framfor alt føler jeg at Trygve Gulbranssen skriver i respekt for menneskers streven og svakheter, og han har skarpe iakttagelser og overraskende vendinger gjennom bøkene.
Bøkene er skrevet i et jevnt språk og tempo. Norsken er litt gammeldags og det gir et rikt ordforråd og skaper gode mentale bilder for meg som leser.

Jeg har gjennom triologien blitt en skikkelig fan av Trygve Gulbranssen.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Flott historie frå bygde-Norge på 1700-talet. Scena er ei flatbygd på det indre austlandet ein stad, og skogsbygda som ligg bakom den igjen. Flatbygdingane ser litt ned på skogsbygdingane, som igjen helst ikkje vil ha noko med flatbygdingane å gjere. Her er det generasjonar med mistru og vondt blod som har fått bløme fritt. Fremst i denn bygdestriden stend storgardane Borgland i flatbygda, og Bjørndal i skogsbygda.

Det er Bjørndalsfolket som er hovudpersonane i denne forteljinga. Eller først og fremst Dag, lesarane møter han som ung gut når faren blir bedt av flatbygdingane om å felle ein slagbjørn, og vidare som bonde på Bjørndal og gjennom det er han også nærmast ein høvding for heile grenda. Medlemer av slekta fell frå, og nye kjem til. Men ein blir også litt kjend med folk frå Borgland, samt frå ein by som ein må anta er Kristiania.

Der er mange temposkifte i boka, temmeleg dramatiske hendingar er unnagjort i løpet av nokre få linjer, og så kan forteljinga dvele lenge ved kvardaglsege scener, eller ved den storslåtte naturen, eller ved kjenslelivet til Dag eller nokon av dei andre. Språket er noko gamalmodig, også utover det ein kan vente frå ei bok frå 1933. Dette er nok eit medvite verkemiddel frå forfattaren, for å ta lesaren med seg attende i tida. Og denne lesaren blei verkeleg med på tur, for dette var ei fengande og god forteljing. Boka er den første i ein trilogi, og eg satte straks i gang med å lese vidare i trilogien etter at eg var ferdig med den.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Noe av det mest grusomt kjedelige og dårlige jeg noengang har kommet meg gjennom.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nasjonalromantisk - sikkert nok. Likevel er det det vare og varme som gjør bøkene om Bjørndalsslekta verdt å lese igjen. For meg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Sist sett

Ingvild SAnne-Stine Ruud HusevågOle Jacob OddenesKirsten LundFride LindsethMarit HøvdeG LskognymfenEllen E. MartolLailamarithcVannflaskeVibekeBjørn SturødSynnøve H HoelBjørg L.IreneleserKorianderBeathe SolbergMarit HåverstadIngunn SPiippokattaDolly DucksiljehusmorAstrid Terese Bjorland SkjeggerudCarine OlsrødLene MHilde H HelsethKaramasov11Kari ElisabethStein KippersundAnn Helen ETrude JensenTorill RevheimGodemineHarald KTone SundlandBente NogvaMarianne MKristine Louise