Bokelskere.no

En poetisk perle om kjærlighet, sorg og å få barn. Som det så fint står bak på boken: "Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel." En mor forteller episoder fra livet til sitt barn. Jeg opplever det som at forfatteren skriver fra sine egne erfaringer. Personlig syntes jeg det var gripende og interessant (og trist) å lese mer om hennes minner og betraktninger om vennen som døde (det fikk vi bare små hint om i boken Monstermenneske). Jeg hadde nok en forventning om å lese noe gripende og allmenngyldig rundt det livsomveltende med å få barn, men det temaet var ikke like mye i fokus som jeg hadde trodd da jeg plukket opp boken. Men jeg likte boken veldig godt! Hun er veldig god til å sette ord på følelser. Usikkerheten og tankene hennes om det nye forholdet, mange har nok kjent på en del av disse følelsene selv.

Denne boka klarte ikke å treffe meg helt. Det ble for mye følelser og beskrivelser av tanker og følelser, og selv om jeg visste hva jeg gikk til, så leste jeg boka med en utålmodighet og klarte ikke å ta innover meg strømmen av tanker og refleksjoner.

Ei nydelig kjærlighetshistorie

Igjen blir jeg imponert av Kjersti Annesdatter Skomsvoll. Hun har skrevet så forskjellige bøker, den lille rare «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» med Mattea som tenker og sier så mye rart, eller den tykke og innholdsrike «Monstermenneske» om alvorlig syke Kjersti, der jeg bare ble så glad i denne personen. Årets bok er liten og fort lest, men med et nydelig språk og setninger og betrakninger til å dvele ved. Om å miste en nær venn, om å våge seg inn i et forhold, og om å bli mor for første og andre gang. Om skjøre mennesker som likevel våger. Nesten trist å bli ferdig med så fort, den var så god å være i, denne boka.