Bokelskere.no

Dette var en presang fra kona. Jeg ble oppriktig glad da jeg pakket den opp og fikk se boka for første gang, da jeg kan relatere til temaet. Omslaget hadde til og med den karakteristiske Bianchi-fargen. Hadde ikke hørt om boka før, men omslaget og tittelen var lovende. Begynte umiddelbart å lese den selv om det var en annen bok jeg var igang med.

Må si jeg ble litt skuffet over innholdet. Hadde forventet mer humor og et skråblikk på det å sykle som en besettelse. Dette er sakprosa om forfatterens forhold til det å sykle. Den begynner med gleden av å ta ut sykkelen på våren og ta årets første sykkeltur. Forfatteren beskriver i korte trekk sin oppvekst med en far som var interessert i sykkel, og at han som liten gutt bladde gjennom farens sykkelblader. Han ble tidlig innlemmet i sykkelmiljøet. Dette har preget resten av hans liv. Han sykler fortsatt, og boka forsøker å forklare hva som er så fascinerende, samtidig mediterende, monotont og filosofisk med det å legge kilometer etter kilometer bak deg på to hjul. Pedaler som går rundt og rundt, landskapet, lyden av drivverker og dekkene mot asfalten. I lengden ble det litt ensformig, men heldigvis er boka ikke lang, så da går det greit å avslutte den. Det blir ikke bedre av at han beskriver de lokale løypene han sykler, men da skal man være kjent i Oslo-området for å kjenne seg igjen. Det gir liten verdi til utenforstående.

En helt grei bok å lese for de som kan relatere seg til innholdet, men jeg har lest bedre sykkelbøker.