Elena Ferrante gir meg alltid noe spesielt!

Til forskjell fra veldig mange andre klarte jeg ikke å bli helt bergtatt av denne boka. Er det fordi historien virker så fremmed for meg, situasjoner så langt fra selvopplevd?

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger…
…
Hovedpersonen må sies å være den godt modne kvinnen Delia. Hun bor i Roma, men kommer opprinnelig fra Napoli. Her bor fremdeles moren hennes. Av og til kommer moren på besøk til datteren i Roma. Da setter hun alltid i gang med å stelle i huset, noe som Delia ikke kan la være å irritere seg over.
Men så en gang kommer ikke moren som varslet. Kort tid etter blir moren funnet druknet. Det merkelige er at hun var nærmest naken – kun iført en BH av ytterste luksustype. Dette er desto mer påfallende fordi moren kledde seg alltid i enkle, billige klær, noe hun gjorde med overlegg så lenge hun var gift med Delias far. Faren var ekstremt påpasselig overfor kona si. Hun skulle ikke på noen måte vekke begjær hos andre menn. Derfor holdt han henne i et jerngrep, tolererte ikke at hun viste tegn på latter og glede. Denne faren som ikke bare var sjalu, men også brutal, kastet til slutt både kona og døtrene ut av huset.
Etter morens begravelse i Napoli (der faren ikke en gang møtte opp) forsøker Delia å grave i fortiden og sette sammen puslespillbrikker som kan kaste lys over hvem moren egentlig var. Hun oppdager da at moren i det siste har vært sammen med en ærverdig herre på hennes egen alder., Caserta, som hun kjenner fra lang tid tilbake. Det er han som har kjøpt de dyre klærne til moren.
Boka er satt sammen på en litt surrealistisk måte. Fortid og fantasi blander seg sammen hos Delia. Av og til er det vanskelig å fatte hva forfatteren egentlig har ment å si.

Eg har lese nesten alle bøkene av Ferrante som har komme på norsk, og likar veldig godt forteljingane, kvinneskikkelsane ho skildrar, refleksjonane – og så vidare. Det gjorde eg også her. Likevel var det noko som fekk meg til å legge frå meg Kvelande kjærleik over lengre og lengre tid om gongen, og no har eg berre ti sider igjen, men boka har lege urørt i flere dagar, og eg veit ikkje om eg kjem til å lese ho ferdig. Eg klarer ikkje sette fingeren på kvifor.

Mye sinne og plotvendinger jeg ikke hang med på.

Den siste av Ferrantes utgivelser i Norge, samtidig som den første hun skrev (1999) såvidt jeg skjønner.
Og kanskje like greit at vi fikk Min briljante venninne ++ først.
For dette var en mørk og tung historie må jeg si. I motsetning til alle hennes senere verk, klarte jeg aldri helt å engasjere meg, hverken i personene eller selve historien.
Hadde det vært en helt ukjent forfatter, hadde jeg muligens kutta ut etter 50 sider.
Men, jeg holdt ut og håpet på noe "mer".. vet ikke helt hva, men det ble bare mer "skitne truser", forknytte og fortrengte minner samt en del mannlig fysisk vold som tydeligvis var hverdagen der ned, på den tiden.
Nei, dette var ikke noe for meg.
Til nød en firer..

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme - ganske tøffe - miljøet vi ble presentert for der!

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv.

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut.

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte.

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ...

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ...

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne.

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23)

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67)

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ...

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

"Kvelande kjærleik" (2018) er Ferrantes debuttroman fra 1992, som nå i år endelig er kommet på nynorsk, oversatt av Kristin Sørsdal. Roman har tidligere vært utgitt på bokmål under tittelen "Hjemreise" (1994).

"Den store Ferrante-feberen" begynte med Napolikvartetten, som er fabelaktig oversatt til nynorsk av Kristin Sørsdal. Jeg ble svært begeistret for disse 4 bøkene, og har ikke noe imot å kalle meg en dedikert Ferrante-leser. Med denne debuttromanen og to andre romaner ("Svikne dagar" og "Den dunkle dottera") er det tydelig at lenge før gjennombruddet med Napolikvartetten utga Elena Ferrante romaner av høy kvalitet. Jeg kan godt forstå at "Kvelande kjærleik" har fått flere 6'ere. Den anbefales.

"Kvelande kjærleik" fremstår som en svært personlig fortelling om et komplisert forhold mellom mor og datter. En kan vel godt si at alle Ferrantes romaner dreier seg om identitetsdannelse og mor-barn-relasjoner. Delia prøver å nøste opp i fortiden etter at moren dør på mystisk vis. Historien om Delia er en fortelling om savn, men også om sjalusi og vold i nære relasjoner.
I mann-kvinne-relasjonen er det behovet for å eie og kontrollere kvinnen som er framtredende. Delia går gjennom en erindringsprosess etter morens død, og hun må ta et oppgjør med mange trauma fra barndommen. Disse barndomsminnene som blander seg med fantasi, er vakkert beskrevet, men de er også vonde. Som i Vigdis Hjorts roman "Arv og miljø" begynner Delia langsomt å huske ting fra barndommen. Boka er svært spennende - nærmest thrilleraktig. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Den ble lest på en ettermiddag.

Elena Ferrantes flotte debutroman som kom ut i 1992, anbefales!