Kaos og maktkamp innenfor veggene i Det hvite hus utgjør ganske riktig gjennomgangstemaet her. I løpet har ni måneder har president Trump latt hodene rulle i staben. Bortsett fra sine egne nærmeste familiemedlemmer er det bare en 28-åring og 32-åring som har stått løpet ut når Michael Wolff avslutter boka i november 2017.
Partiske kilder
Forfatteren skriver i etterordet at teksten er gjennomgått av andre både med hensyn til faktafeil og mulige injurier, men han må likevel ha tatt seg en del friheter når det siteres fra samtaler hvor han umulig kan ha vært til stede. Dessuten farges framstillingen av at en vesentlig kilde må ha vært Trumps ultrakonservative «strategiske» rådgiver, Steve Bannon. Han blir igrunnen hovedpersonen i boka. Mange av konfliktene ses fra hans perspektiv og med hans kommentarer. Hans hovedmotstandere, ekteparet Jared Kushner og Ivanka Trump, blir bleke skygger i forhold. Sant å si klarer ikke Wolff å holde de to siste fra hverandre og døper paret ganske enkelt om til «Jarvanka».
Begivenhetene raser av sted
Den journalistiske framstillingen fører til at begivenheten bare ruller av sted i stort tempo uten nærmere refleksjon eller analyse slik en historiker eller statsviter ville ha bidratt med. Også de politiske sakene, kommer helt i bakgrunnen eller behandles svært så skissemessig. Det gjelder både innen- og utenrikspolitikk. Det er personstriden som står i forgrunnen, selv om Wolff prøver å få fram en vesentlig konfliktlinje mellom dommedagssynet til den konservative ideologen Bannon og de mer pragmatiske standpunktene til «Jarvanka». Det er tilslutt Bannon som blir skjøvet ut, selv om Trumps politikk - i den grad den eksisterer i det hele tatt - vakler videre. I det hele tatt leser jeg boka som en samling fortellinger om det motsatte av god ledelse. Man kan jo lure på hvorfor noen i det hele tatt orker å arbeide for en slik sjef.
Teksten innholder en rekke pop-kulturelle referanser og til tider kryptisk sjargong åpen for lesing mellom linjene, som når Wolff skriver at FN-ambassadør Nikki Haley hadde en rekke «private» eller hemmelige møter med Trump på tomannshånd. Det har han rimeligvis fått atskillig pepper for, blant annet fra en indignert Haley.
Her er det mye gjentakelser om personer - inkludert Trump - som ikke alle er så interessante. Et høydepunkt er likevel framstillingen av valgkampledelsens møte med russere høsten 2016. Hvordan denne saken ender, vet vi ennå ikke.
Her er en lenke til én av de få personene, Hope Hicks, som har vært med Trump fra starten, også under valgkampen 2016, og fortsatt har høy stilling som kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus: Hicks