Liv Karin mister besinnelsen overfor tenåringsdatteren Kaja, uten å vite at de stygge ordene som faller mellom dem, skal bli de aller siste. Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner. Den unge legen Jonas som prøver å kommer seg videre etter en fatal feilvurdering på legevakta, Ivan som gikk et skritt for langt, studenten Ingeborg som forsker på innsattes tilværelse bak murene, og ungjenta Lykke som endelig har funnet sin ukjente far, men som må innse at han ikke har noe ønske om å bli funnet. Alle disse får på sin måte betydning for hvordan det går med Kaja.
Jeg har hatt en lydbok som har fulgt med en stund, ved siden av de fysiske bøkene jeg har lest. I dag ble jeg ferdig med den. Her er det relasjoner mellom ulike mennesker og familiemedlemmer- alt skjer i en liten bygd. Det er kanskje særlig mor-datter-relasjonene som blir skildret. Linde skriver så nært og enkelt om hverdagen og møtene mellom menneskene. Du tenker nesten at her skjer det jo ingenting… Men rett under overflaten dirrer det av store menneskelige drama. Og ja, de kommer til overflaten til slutt. Som en stor bølge du har ventet på skulle skylle innover land. Bevegende og fin, godt fortalt!
På et kjøkken utspiller en stygg scene seg. Det er mandag og 16 år gamle Kaja skal ta bussen til Voss og den nye skolen. Før hun haster ut døra krangler hun voldsomt med moren, Liv Karin. Det er siste gang de snakker sammen.
Senere den dagen ankommer Jonas den lille bygda. Han er lege, og har rømt fra stresset, og den fatale avgjørelsen på Legevakta, for å jobbe på legekontoret her.
På ferjeleiet har det skjedd en liten ulykke, og Ingeborg får bruk for førstehjelpskunnskapen sin. Hun forsker på tilværelsen til innsatte, og den hun må hjelpe etter ulykken er en av disse.
Lykke er oppvokst uten far, men endelig har hun funnet både ham og en søster. Problemer er bare at han ikke har noe ønske om å bli funnet.
Nok en gang kryper personene til Linde under huden på leserne. Lettlest, men langt fra en lettvekter.
Ikke alltid like lett å takle mørke dager.
Hadde ikke hørt så mye om denne boka før jeg leste den, og av og til er det befriende. Ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene om og om igjen. Det har ofte motsatt virkning på meg. Det gir meg mindre lyst til å lese bøker som stadig blir anmeldt og som kun får ros. Da venter jeg som regel med å lese de bøkene til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Synes også det blir kjedelig i lengden å bare lese de mest kjente bøkene. Jeg liker å lese både gamle og nye bøker, både de kjente og ukjente. Det er viktig å variere, synes jeg. Det er også viktig å ikke ha skyhøye forventninger til en bok for det har lett for å ødelegge. Denne hadde jeg ingen forventninger, dermed ble skuffelsen mindre da jeg fant ut at boka ikke var helt for meg.
Kompleks persongalleri
Heidi Linde har gitt ut en del bøker og dette er min første av henne. Dette er en stille og lavmælt roman om forskjellige menneskeskjebner. Studenten Ingeborg er knust av sorg etter å ha mistet faren sin og prøver å konsentrere seg om masteroppgaven. Liv Karin prøver å go overens med eldstedatteren som er bare vrang og lite samarbeidsvillig når det gjelder å ha det koselig. Istedet for å komme med ros, blir det som regel kritikk, selv om Liv Karin gjør så godt hun kan. At datteren Kaja studerer og bor på en hybel, gjør ikke nærheten lettere. Man blir også kjent med Lykke som er av den stille typen og som ikke passer helt inn i skolen. Hun blir fort for mystisk for de andre eller bare "rar".
Noen skiller seg mer ut enn andre
Dette er en bok om mye sårbarhet, mørke stunder, svakheter og i det hele tatt det å være menneskelig, på godt og vondt, og hvordan man håndterer det. Noen gjør dårlige valg og andre ignorerer problemene. Det jeg likte aller best med Talte dager er skitingen av perspektiv. Jeg foretrekker det fremfor at alt blir fortalt kun fra ett perspektiv og det gjør det hele mer levende. Linde gjør det også på en oversiktelig og ryddig måte, så man blir ikke forvirret når hun skifter perspektiv. Mitt problem med det og hele boka egentlig, er at ikke alle var like spennende å lese om og noen ble for blasse i forhold til andre. Ikke alles historie var like fascinerende. De jeg likte best å lese om var Ingeborg og Lykke. Ingeborg var en veldig spennende karakter og man synes synd på henne som har mistet faren sin ,og jeg likte Lykke godt for kjente meg selv igjen i henne. Jeg også var den stille jenta på skolen som ofte ble holdt utenfor. I dagens samfunn er det nesten ikke lov til å være beskjeden uten at man blir oppfattet som annerledes og rar av andre. Ikke alle har behov for å vise seg frem og ta stor plass. Det er ikke noe mystisk eller rart med det.
Talte dager er fin lesing med godt utgangspunkt. For meg hadde det funket bedre med et mindre persongalleri, for man får ikke et nært nok forhold til alle. Noen blir for overflatiske og man får ikke nok tid til å komme under huden på alle.
Fra min blogg: I Bokhylla
Denne fikk jeg aldri helt taket på før den var over.
Lettlest potpurri av historier. Vi følger flere karakterer med deres bekymringer, og gjennom romanen avdekkes det hvordan deres skjebner er på ulikt vis knyttet sammen. Ikke spesielt originalt, men det gir et portrett av et samfunn og en tidsalder og skrevet med en ømhet for karakterene.
Akkurat slik jeg liker det. Fin, vond og godt skrevet.
Noen av personene er kanskje litt tiltaksløse, da - men det er vel livet.
Her vart det for mange historiar etter min smak. Ville gjerne hørt meir om Liv Karin og dottera, og om legen, men det vart for springande med dei andre personane, så eg ramla litt av.