Fra min bokprat om denne boka:
I denne romanen får vi innblikk i en historisk hendelse jeg ikke hadde hørt om: De Sør-Koreanske myndighetenes massakre på sivilbefolkningen i byen Gwangju i 1980. Han Kang er selv fra området. Istedenfor den store, historiske skildringen får vi små blikk inn i tida før, under og etter massakren. Ungdommen som sitter på vakt ved gymsalen der alle likene legges for identifisering. Den som sitter på bar mange år etter og drikker fordi minnene er uutholdelige. Foreldrene som aldri finner ut helt hva som skjedde med barnet sitt. Den døde som ligger i en haug i skogen. Språket er lavmælt, rolig, ganske poetisk, og det får virkelig fram det brutale i overgrepene som skjer. Dette er rett og slett rystende skrevet om volden som bor i oss mennesker, om hvor plutselig den dukker opp og om hvor mye den skader, også lenge etter at den har skjedd.
Forfatteren har tidligere vunnet den internasjonale Man Booker-prisen.
Brutalt vakker blir den omtalt som, og det virker passende. Aldri før har jeg lest en vakrere beskrivelse av åtselsmarker som spiser seg inn på lik (skjønt jeg har vel aldri lest en vakker beskrivelse av det)... Det er brutale hendelser, som er ukjente for de fleste av oss som tenker på Sør-Korea som den siviliserte delen av Korea-halvøya. Selv om det enkelte ganger er vanskelig å skille de enkelte stemmene fra hverandre, så flettes de sammen til et vakkert, vart og mangefasettert, men brutalt vitnesbyrd om regjeringens brutale slag mot et folkelig opprør.
Stedet er Gwangju i Sør-Korea. Året er 1980. Folket gjør opprør, men blir brutalt stoppet av hæren. Det ligger døde kropper overalt. Midt i kaoset leter 14 år gamle Dong-ho etter bestevennen. I årene som følger, får vi historien til flere, som alle er merket av de grusomme hendelsene.
Sterk lesning om ukjent drama, for min del. Synes det var litt vanskelig å henge med på hvem de enkelte fortellerstemmene var til enhver tid.