Viser 1 til 10 av 10 omtaler
tja
Eg liker godt bøkene til Jørgen Brekke, dei fleste av dei eg har lest handlar om politietterforskaren Odd Singsaker. Det gjer denne boka også. Brekke har vist ein del variasjon i måtane han bygger opp historiene sine på, og han har tilegna seg eit godt handlag med å stykke opp parallelle forteljingar slik at plottet gradvis blir klarare for lesaren.
I denne boka gjer han eit grep han berre så vidt har tøtsja borti i eit par av dei andre bøkene, heile boka kan nemleg lesast som ein kommentar til kriminallitteratur som genre, eller ein metaroman om ein vil kalle den for det. Sentralt i boka er forfattaren Anthon Bruun som har gjeve ut boka «Alle kan drepe». Merkeleg nok så får Singsaker ei drapssak i fanget under eit bokbad med denne forfattaren. Er det tilfeldig at drapsofferet, som er litteraturforskat, er skoten med ein Nagant-pistol, same type pistol som den i Riverton-prisen?
Og så har vi denne gjengen med ungdomar som er på sommarjobb i Sverige i 1992 då, kva har dei med saka å gjere? Den smårare Selma, som fleire av gutane svermar for, tek i alle fall til orde for at nokon av dei andre i gjengen kjem til å take livet av henne i løpet av sommaren. For det er nemlig slik at alle kan drepe. Høyrest det kjent ut?
Undervegs i lesinga fekk eg kjensla av at det har gått litt for fort i svingane for Brekke denne gangen. Ideen med å skrive ein krimhistorie som er ein kommentar til krimlitteratur er god, og boka skårar bra med plusspoeng på dette. Men sjølve krimforteljinga tykte eg var litt for lettvint. Hadde forfattaren det så travelt med å kose seg i metaroman-bobla at han gløymde av å tenke ut ei meir intrikat historie? Ja ja, det kan i såfall vere eit teikn på at har spart på eit ordentleg godt plott til neste bok. For det kjem vel fleire bøker om Singsaker? Det vonar i alle fall denne lesaren.
Dette er en fin politi-krim, der livet må balanseres med arbeidet selv om man er typen som blir litt besatt av å finne løsninger. En fin og spennende krim.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Selv om boka har mange stemmer så er det ikke noe problem å holde disse fra hverandre,merkelig nok. Boka suser i vei fra første side og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg! Den er ikke bare utrolig spennende, men også veldig godt skrevet synes jeg. Den beste til Jørgen Brekke så langt (har dog ikke lest Doktor Fredrikis kabinett)! Anbefales virkelig!
Odd Singsaker får vel mye å stri med ...
Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.
I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?
Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.
Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.
Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".
Fra min blogg: I Bokhylla
Singsaker er tilbake; nå som nybakt far i en alder av seksti. Egentlig skal han ha fri, men når en mann blir funnet drept uten øyne, klarer han ikke å holde seg unna.
Samtidig som den pågående etterforskningen, fortelles en historie om fem studenter med sommerjobb i Norrtälje i 1992. Selma påstår at en av disse kommer til å ende som morder. Er hun sannspådd, eller leker hun bare?
Innblandet i det hele er også en ny krimbok, som utgis av en forfatter som vanligvis skriver ganske smal litteratur. Hvordan henger alt dette sammen?
I tammeste laget, dessverre. Historien fra Sverige var dørgende kjedelig. For lite Singsaker rett og slett!
Imponerende
Denne boka skiller seg fra andre krimbøker. Den kan leses som en metakommentar om bokfolket i Norge, men er samtidig snedig koblet sammen om en tett kriminalfortelling. For oss som har fulgt Singsaker en stund er det morsomt at han nå har fått en ny familie, selv om han kanskje ikke er den som har den nye babyen aller mest i fokus. Han ramler over en ny drapsgåte som nybakt far da en professor blir funnet drept hjemme hos seg selv, og han klarer ikke å la være å etterforske. Fortellingen er vevd sammen med en gammel historie fra Sverige som har tilknytnig til personer i dag. Historien hopper mellom nåtid i Trondheim og Sverige i 1992. Dette gjør det vedlig spennende å lese. Det merkes at Brekke jobber mye med språket. Handlingen fra Sverige er i dagbokform, og er skrevet på en helt annen måte enn resten av boka, det er liksom en helt annet tempo og talemåte i dagboken. Selmas stemme fra dagboka framtrer for meg som troverdig, selv om hun selvsagt er ganske sprø. Som vanlig er løsningen på gåten veldig intrikat snekret sammen. Jeg har lest at Brekke fletter inn sitater fra andre bøker i sine egne historier, men det har jeg ikke klart å finne, noen som har? Dette er en ganske ambisiøs bok som strekker seg utover det å bare være en krimroman.
Sist sett
