Vi er vant til at et barns utvikling er noe som går framover, mot det å mestre stadig nye utfordringer og tilegne seg nye ferdigheter. Men hva om denne utviklingen går den motsatte veien? Hva om et barn som i sine første leveår ble ansett som et svært oppvakt barn, plutselig stagnerer helt og så utvikler seg bakover, mister språk, blir urolig og liketil voldelig?
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Daniel er et slikt barn. Han har fått diagnosen ADHD, men selv ikke de fremste ekspertene forstår hva som egentlig foregår i ham. Alt og alle rundt ham blir utsatt for hans destruktive tilbøyeligheter. Han river i stykker, slår, biter alt som er innen rekkevidde. Han representerer en fare, ikke bare for omgivelsene, men også for seg selv. I enhver situasjon vil han gjerne det motsatte av det som er rimelig og fornuftig. Sinnet hans går ut over foreldrene som prøver etter beste evne å takle det etter forskriftene. Samtidig fører de en evig kamp for å få tilgang på nok hjelp. Systemet krever at han får diagnosen ”psykisk utviklinghemmet”, noe som foreldrene motsetter seg fordi de vet at gutten befinner seg på et helt annet nivå mentalt selv om han i det ytre slett ikke gir inntrykk av det. Moren filmer hele tiden mens hun er sammen med Daniel. Det virker som om legene ikke er interessert i å se hvordan gutten var før. Foreldrene blir sittende igjen med følelsen av at ekspertene mener de lyger.
Daniel er storebror. Han har to yngre brødre, og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det kan være foreldrene å fordele den samme tiden og oppmerksomheten på alle tre barna. Daniels mor, som forteller historien om sønnen, har funnet ut at det mest effektive er å ta med Daniel på bilturer i nærområdet. Da sitter han fastspent i barnesetet sitt og er relativt rolig.
Det er en kamp, ikke bare mot guttens destruktive tilbøyeligheter og overfor selve systemet i landet, men også overfor andre i næmiljøet. Andre foreldres uforstand og skepsis må bekjempes, likeledes naboer som forstyrres nattetid av guttens skrik og brøl. Men den aller største kampen Daniels mor fører, er rettet mot sitt eget sinne. Situasjonen har tvunget henne til selv å gå til psykolog – en vennligsinnet kvinne som ikke er i stand til annet enn å riste på hodet og si at dette må være veldig tøft. Moren til Daniel sliter med dårlig samvittighet. Hun kan få lyst til å ta igjen og etterlyser hjelp til sinnemestring.
Gjennom hele boka hører vi om treninga som hele tida slår feil, om utviklinga som går bakover. Der gutten blir satt til å gjøre øvelser som han fører taklet med største letthet, mislykkes han totalt nå. Barnepedagogene rister på hodet av guttens manglende motivasjon. Gjør man det riktige? Moras tanker til daniel er: ”Du føler deg krenket”. Legeekspertene holder på sitt: Dette er autisme og ikke noe annet. Er det noen her som har feil, sp er det foreldrene. Og mistanken brer seg: Er de gode foreldre?
I boka er det hele tiden mor som snakker til Daniel. Han er bokas ”du”. De andre familiemedlemmene kommer bare svært unntaksvis til orde med ørsmå replikker. Som leser kan man ikke la være å undre seg på hvordan disse (småsøsknene) har det i denne vanskelige situasjonen.
