Denne ble jeg nysgjerrig på pga mye omtale i media i det siste. Fikk aldri helt taket på boka og handlingen før den var slutt.

Skriver veldig fint om de nære relasjoner.
Men blir etter hvert for mye ord og for lite handling.
Ikke den beste boka fra henne.

Imponerende skrevet roman om forhold og brudd. Hvordan kan en så ung forfatter skrive så bra ut fra både godt voksne foreldre og deres voksne barns ståsted?
Ut fra personenes beskrivelse, fikk jeg flere aha-opplevelser både om egen opplevelse av mitt forhold til mine barn, og ikke minst en økt forståelse av mine voksne barns forhold til meg.
Helga Flatland har skrevet en bok om en familie full av kjærlighet til hverandre, men også om misforståelser og hvor lett det er å tillegge egne meninger til barn, søsken og foreldre.
Godt språk og nydelig historie, dette ble en favoritt hos meg.

Min førte bok av Flatland og allerede fra første side merket jeg at dette er en forfatter jeg må bruke mer tid på. Boka handler ikke bare om konsekvensene av foreldrenes skilsmisse, men også om dynamikken mellom søsken. Vi får tilgang til alle søsknenes tanker, noe som gir oss innsikt i hvor lett det er å tillegge andre ideer, meninger og motiv. Ting er ikke alltid slik som vi tror. For så vidt et trist tema med voksne som føler at verden raser sammen når foreldrene skiller seg. Heldigvis er det lagt inn noe å humre over innimellom. Og så slutten da, det må jo være en hommage til Karin Boye.

Torill og Sverre har vært gift i 40 år. De har 3 barn, Liv, Ellen og Håkon.
Da Sverre fyller 70 år, inviterer han hele familien med på utenlandstur; barn, svigerbarn og barnebarn.
På turen kommer det fram at Torill og Sverre har bestemt seg for og skilles. Dette kommer som lyn fra klar himmel på alle. Ingen av de tre barna kan skjønne at de nå er ferdig med familieprosjektet. De er jo tross alt pensjonister og i syttiårene begge to.
Søsknene reagerer på hvert sitt vis, og historien fortelles gjennom deres blikk.

Helga Flatland leverer igjen!

Når foreldrene skilles

Helga Flatland (f. 1984) debuterte i en alder av 24 år med den første boka ("Bli hvis du kan. Reis hvis du må") i det som senere skulle bli en triologi om ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian, som alle mistet livet da de kjørte på en mine i Afghanistan. I fjor kom romanen "Vingebelastning", der Flatland befester sin posisjon som en forfatter å regne med i den norske samtidslitteraturen i dag. Her går hun dypere inn i personligheten til hovedpersonen, og det på en svært troverdig og overbevisende måte.

Nå er Helga Flatland ute med enda en roman - "En moderne familie". Selv om tematikken er en noe annen, benytter hun på et vis det samme fortellergrepet som i trilogien, nemlig ved å la flere forskjellige fortellerstemmer slippe til. Tre søsken forteller hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse, og det er tre temmelig ulike historier som fortelles. Jeg elsker dette fortellergrepet! Det bør få oss til å tenke oss godt om fordi bevisstheten om at det alltid finnes noen andre perspektiver vi også bør ta i betraktning før vi feller våre dommer, gjør oss mer ydmyke og mindre skråsikre. Om ikke annet, burde vi alltid være litt mer nysgjerrige og litt mindre bastante, stille flere spørsmål og konkludere litt sjeldnere. Det finnes aldri bare én "sannhet" - det finnes alltid flere. Den dagen flere innser akkurat dette, tror jeg at menneskeheten kan gå en lysere fremtid i møte. Jeg tror imidlertid at vi har et godt stykke frem før vi er der ...

Torill og Sverre har vært gift i førti år. I forbindelse med Sverres 70 årsdag inviterer de sine voksne barn og deres familier til Italia. Liv, Ellen og Håkon har for lengst flyttet hjemmefra, men likevel er det foreldrene deres som er samlingspunktet i familien. Det er her de har hentet sine verdier, og foreldrene har dessuten vært forbilder i forhold til å stå løpet ut. Da bomben springer under Italia-oppholdet - at de har tenkt å gå fra hverandre - er barna i sjokk. Sjokket blir desto større da det kommer frem at det kanskje aldri har vært det helt store mellom dem.

Hver og en av barna slipper til som jeg-personer i boka. De har høyst ulike ståsteder i livet. Liv er eldst og er godt etablert med familie og barn. Hun er likevel den som bruker mest tid til å gruble over hva som gikk galt mellom foreldrene. Kanskje skyldes det at dette rokker ved alt hun har trodd på og basert livet sitt på? Dette påvirker ekteskapet hennes, og fører til at mannen hennes går til ekstreme ytterligheter for å bli sett av henne. Ellen har nok med sine egne problemer. Hun og samboeren hennes sliter nemlig med å få barn, og dette går på forholdet løs. Hun klarer ikke å forstå at hun er verdt å elske, siden hun aldri kan bringe forholdet over i en ny fase - med barn. Håkon er yngst, og har sin helt egen historie å fortelle. Han bodde hjemme lengst, og han er fremdeles i opposisjon til alt som er "opplest og vedtatt" i samfunnet rundt ekteskapet og dets funksjon. Han vil først og fremst være fri og uavhengig, og gjøre sine egne valg. Helt til han selv blir forelsket ...

Foreldrenes skilsmisse utløser flere kriser hos barna, men alt er ikke bare av det onde. Noen hver har kanskje godt av å bli mer bevisstgjort på hvor de står i livet? Enkelte valg er dessuten kanskje enklere å ta med det som bakteppe at foreldrenes tilsynelatende trygge ekteskap ikke holdt?

Salget av barndomshjemmet slår ikke like hardt ut hos alle, men blir traumatisk for yngstemann som fremdeles ikke har skaffet seg fast grunn under beina i sitt voksenliv. Det sjokkerende ligger kanskje i at foreldrene, som åpenbart har levd for barna, nå tenker mer på seg selv enn dem? Har alt bare vært et falsum?

Det mest spennende grepet i romanen - slik jeg opplevde det - er beskrivelsen av det som skjer når foreldrene fremstår mer som personer med egne behov, det vil si at de er til for sin egen del og ikke bare for barnas skyld. Hvorfor skulle ikke foreldrene kunne forvente å få noe ut av sitt voksenliv - like så mye som barna gjør? Hva er det egentlig som er så sjokkerende ved dette? Sånn sett tenkte jeg at boktittelen "En moderne familie" henspeiler på at det vanlige i dag er at godt voksne mennesker faktisk har et ønske om å realisere seg selv - om de aldri så mye er over 70 år. At 70-åringer i dag prioriterer å reise på spennende utenlandsturer fremfor "å ofre seg" fullstendig for barnebarna, slik at deres barn kan realisere seg selv - den tiden er forbi!

En av tingene jeg ser at de profesjonelle kritikerne har satt fingeren på ved denne romanen, er at det meste er "overforklart" og at svært lite overlates til leserens fantasi. Et stykke på vei er jeg faktisk enig i dette. Det burde ha ligget noe i historien som vi kunne ha dvelt ved, noe som hadde gjort boka velegnet f.eks. til en skikkelig boksirkel-diskusjon. Samtidig tenker jeg at tematikken i denne boka er å belyse de ulike ståstedene til barna, og få frem hvor ulike deres "sannheter" er om det som egentlig skjedde. Prisen vi betaler for det valgte fortellergrepet er kanskje at alle situasjoner blir tværet for mye ut, men det fikk meg likevel ikke til å ønske at romanen hadde fulgt det mer tradisjonelle sporet med bare en forteller. Kanskje savnet jeg mest av alt litt mer konflikt og mer temperatur mellom barna og foreldrene. Mer høylytt krangling og mer skittentøysvask, som er elementer i de aller fleste skilsmisser ... I de fleste forhold som går over styr etter mange år, sitter det som regel (minst) en bitter person tilbake, som opplevde å gi mer enn man fikk tilbake. Personene i denne romanen er for høflige og forsiktige med hverandre, og det var derfor mest her jeg savnet noe mer.

Alt i alt opplevde jeg likevel denne romanen som givende å lese. Så får vi heller bære over med at vi kanskje ikke satt tilbake med så mange spørsmål å gruble over denne gangen. Jeg er uansett veldig sikker på at dette er en roman som vil slå godt an hos mange lesere. Lydbokutgaven med tre ulike opplesere fungerte for øvrig svært godt, og kan anbefales!

En moderne familie, Helga Flatland.
Helga er min absolutte favoritt samtidsforfatter. De ble hun etter trilogien om bygdas sorg etter at noen Afghanistanveteraner vendte hjem - andre ikke.
Dette er også en samtidsroman, hvor Helga elegant legger inn markører om både det ene og det andre som preger vår tid. Dramaet i boka er at eldre ektepar velger å gå fra hverandre i en alder av ca 70 år, men boka handler ikke så mye om ekteparet, eller årsak til bruddet. Tvert i mot så er det deres perspektiv som blir dårligst belyst. Helga bruker det samme perspektivgrepet som i trilogien; at hun skifter fortellerstemme. Det synes jeg er et genialt fortellertriks. Her forteller altså deres voksne barn om hvordan de opplever bruddet, og med det mister de deres trygge kjente og kjære institusjon ; barndomshjemmet.
Ramma er borte.
Hva står de igjen med da?
Hvem er de i forhold til sine foreldre, i forhold til sine barn og søsken?

Helga skriver fortsatt veldig bra, men vendepunktene kom litt for seint, var litt for slappe, og det ble litt for mye tyting.
Så totalt sett vil jeg si at boka nok ikke sto til forventningene mine - som var skyhøye.

Interessant, velskrevet, tankevekkende. Mer i min bloggomtale her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Helga Flatland er en stilsikker forfatter, en moderne penn som utfordrer meg som leser, samtidig som språket flyter lett og elegant. Spesielt har hun sylskarpe personskildringer. Personskildringer som tar opp i seg tiden vi lever i på en suveren måte. Og ikke minst viser generasjonsforskjellene (jeg skriver helt bevisst ikke generasjonsmotsetningene). Hun formidler og tolker vår samtid og nære fortid slik at jeg nikker gjenkjennende.

En fin roman om tre søsken som alle har sine ting å stri med