Bokelskere.no

Lars Saabye Christensen er en av mine favoritter, men 70-tallet er så kjedelig å lese om. Det har kommet flere bøker om tenåringsgutter, Ida Løkås debutroman er så langt den beste. Men språklig er de tingen som slår Saabye Christensen. Håper jeg finner en setning å juble over, som har skjedd før ved lesing av hans bøker.
Nå er den ferdiglest, men ga ingenting. Leste den helt ferdig, men mulig man må være forfatter for å forstå innholdet? Språklig var det heller ikke noe å juble over. I et foredrag om Bjørnstjerne Bjørnson fortalte Edvard Hoem at etter en konsert i Trondheim som jeg tror Erika Nissen holdt var kritikken at "det gikk gjennom marg og ben to ganger". Jeg kan bruke det samme uttrykket om LSC sine bøker, men ikke denne.

Som vanlig for LSC er språket i boken glitrende godt. Handlingen er delt i to, første del handler om en ung gutt, forfatterspire, som tilbringer ferien på Nesodden i familiens sommerhus sammen med sin mor og noen gamle tanter som kommer utover fra byen med jevne mellomrom. En gripende historie som viser en sårbar gutt som er en usedvanlig god observatør (som vel alle forfattere er). Han sliter med dårlig selvbilde og har konstant dårlig samvittighet for det meste han gjør, og som han føler han takler på et håpløst sett.
Den andre delen foregår i en liten bortgjemt by i USA. Her er alt i forfall og hovedpersonen ramler ut i katastrofer så snart han beveger seg ut av huset. En helt igjennom deprimerende fortelling. Det er rett og slett nerveslitende å lese denne delen av boken.
På slutten av boken flettes del en og del to sammen på en finurlig måte. Her blandes fiksjon og virkelighet så surrealistisk sammen at tankene går til Haruki Murakamis absurde verden.
Jeg gleder meg til å høre hva andre lesere synes om denne boken. Da jeg leste del en tenkte jeg tilbake på "Beatles" og sammenligningen var ganske markant, men det var bare der og da. Siden ble boken en helt annen. Jeg tror dette er en bok man ikke så lett glemmer og jeg gir den terningkast 5.