Bok nr 2 om Fin Mcloud og bakgrunnen hans fra Isle of Lewis godt sammenflettet med nåtiden. En råsterk oppfølging av Svarthuset. Boken gir deg bare lyst til å kaste deg over bok nr. 3....

Lewismannen er bok nummer to i en trilogi. Selvstendige historier, men likevel en rød tråd, en sammenheng. Derfor er det lurt å lese bøkene i rekkefølge. Bøkene er:

• Svarthuset
• Lewismannen
• Lewisbrikkene

Jeg har lest de to første, begge er...superbe! Terningkast 6! Absolutt. Jeg kosa meg glugg med Lewismannen. Det hele, originalt, eksotisk, fascinerende og spennende. Det hele foregår på Hebridene. Og handlingen er dramatisk så det holder! Hehe, likevel er det troverdig. Godt gjort når vi vet at krimstatistikken på Hebridene er omtrent helt flat. Tryggere der enn i Andeby!

For egen del legger jeg til at jeg leste Lewismannen i mars, 2020. En merkelig tid. Norge i unntakstilstand pgra Korona-viruset. En vår vi vil huske lenge. Uansett, jeg anbefaler varmt Lewismannen. Bedre krim blir vanskelig å finne!:)

Her møter vi igjen personene fra Svarthuset. Selv om mye av der vesentlige ved forrige bok gjenfortelles her, får man nok best utbytte ved å lese bøkene i rett rekkefølge. Som forrige bok er også denne langt mer ebb en vanlig kriminalbok. Vi kommer tett på naturen, kulturen og folkene i det lille øyriket der langt ute i Nordsjøen. Mye av handlingen dreier seg om barnehjemsbarn og de vanskelige forholdene deres, også situasjonen for gamle mennesker med demens har fått stor plass her.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Også her møter vi politimannen Finn Macleod, dvs. nå er han ikke politimann lenger. Han har nettopp sagt opp stillingen hos Edinburgpolitiet og har vendt tilbake til barndomsøya St. Lewis. Men denne gangen er han kanskje ikke hovedpersonen i boka. Den rollen innehar gamle Tormod Macdonald. Liksom i Svarthuset beveger også handlingen her seg på to plan, en nåtidsfortelling i 3. person som veksler med en jeg-fortelling fra fortiden sett gjennom øyne til den den gang unge Tormod.

På samme måte som i første bok starter også handlingen her med et likfunn. Nede i en torvmyr dukker et gammelt lik opp. Hvor lenge det kan ha ligget der er først uvisst, inntil man oppdager en tatovering med ordene Elvis og Jailhouse Rock. Enda t spor får politiet da DNA-prøver avslører et slektskap med gamle Tormod som er bestefaren til Fins ungdomskjæreste Masaili. Tormod som er sterkt dement, har fram til nå bodd hjemme og blitt pleiet av sin kone, men nå orker hun ikke lenger og han plasseres på et sykehjem. At liket er i slekt med Tormod, virker uforståelig for familien som hele tiden har trodd at han ikke har noen slektninger i landet. Derfor blir en av oppgavene for den lokale politimannen Gunn (som får assistanse fra Fin) å grave bakover i Tormods historie siden den gamle selv ikke er i stand til å fortelle den. Politiet finner fram til mannens fødselsattest, men oppdager samtidig at det også fins en dødsattest på samme mannen. Hva har skjedd? Er ikke Tormod Macdonald den han gir seg ut for å være? Kan han ha tatt identiteten til en annen?

Parallelt med denne etterforskningen blir vi presentert Tormods tanker (i jeg-form) om egne barne- og ungdomsopplevelser. Mens han ennå var barn, døde begge foreldrene med få års mellomrom. Tormod eller Johnny(som han egentlig heter) og den litt yngre broren Peter blir plassert på et barnhjem. Som katolikkerblant mange protestanter fikk disse to barna en spesiell behandling. De kom i en gruppe samme med jenta Catherine og gutter fra den beryktede Kellyfamilien. Et veddemål rundt et vågestykke som guttene inngår en natt, får fatale konsekvenser. Det gjelder å gå så fort som mulig på yttersiden av en høy bro. Vågestykket ender i tragedie. Kelly-gutten Patrick faller ned ig dør. Peter forsøker å holde ham fast, men hjelpen hans blir av Kellyguttene tolket som det motsatte. Etter dette må Johnny, Peter og Catherine forlate barnehjemmet. De blir sendt langt vekk og ender opp hos noen bondefamilier som ”homers”.Men de blir oppsporet av hevntørstige Kellygutter som ender opp med å drepe Peter. Johnny rømmer i bil med liket av broren. Han gjemmer det langt nede i en torvmyr der det altså først blir funnet mange, mange år etter. For å skjule sporene etter sin fortid må han bygge opp en ny identitet. Etter hvert får han også enn nye familie.
Fin og Gunn ankommer bygda der Johnny og Peter ble holdt som homers. Her møter de en spesiell kvinne. Hun har en fortid som filmstjerne. Det viser seg at dette er Catherine. Hun og Johnny var ungdomskjærester, men skilte lag da Peter ble drept. Hun kan fortelle politimennene mye som kan utfylle bildet.
Boka ender med en dramatisk episode. Hovedpersonene er tilbake på Charlies-strand der mange av fortidens hendinger hadde funnet sted. Paul Kelly, den siste gjenlevende av Kellybrødrene har kidnappet kjæresten og babyen til Fionnlagh (Tormods barnebarn) Her vil han fullbyrde hevnen sin. Heldigvis er hjelpen ikke langt unna. Det blir presten som avgjør dt hele og skyter den siste Kellybroren.
Øya St. Lewis står sentralt også i denne boka selv om handlingen her foregår over et større område enn i den første boka. Den strenge kristendommen som blir praktisert her og som er bestemmende for mange menneskers syn på livet, kommer tydelig fram, likeså striden mellom katolikker og protestanter. Selve kriminalhistorien starter med et likfunn i første kapittel og ender med den fulle oppklaringen helt på slutten. I mellomtiden har så mye annet som gjelder menneskene og forholdene på øya, blitt rullet opp.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen overbeviser Peter May med en utsøkt språkdrakt, med dyptpløyende personskildringer, utsøkte stemningsbilder samt en spennende historie.
Tilbakeblikkene til livet på barnehjemmet og all dets grusomhet har noe dickensk over seg.
Disse tilbakeblikkene blir fortalt gjennom øynene til den aldrende, demensrammede mannen, og akkurat den vrien synes jeg er litt merkelig. Vel er det alment kjent at en slik tilstand kan bety null korttidshukommelse og god langtidshukommelse, men at langtidshukommelsen skal være så gnistrende klar stiller jeg meg spørrende til. Men la gå.
Bedre da hvordan han beskriver Tormods frustrasjon, sinne og fortvilelse over en tilværelse han ikke lenger forstår, og hvordan dette også har innflytelse på dagliglivet til de pårørende.
Pårørende som langsomt nærmer seg hverandre. Finnes det en rest av den kjærligheten som en gang var der mellom Marsaili og Fin?

Peter Mays andre bok i Lewis-trilogien falt ikke i smak hos meg. Romanen mangler handlingsdrivet jeg forventer av en god krim, og handlinga og personskildringene framstår ikke som spesielt troverdige. Så dersom boka leses som en kriminalroman, er den ikke spennende og interessant nok, og hvis den leses som noe annet enn en kriminalroman, er den heller ikke spennende og interessant nok.

Har lest boken på norsk. Av av de beste boken jeg har lest!

Her er min omtale av Lewismannen. Linken fører til min bokblogg.

Under torvkuttingen på øya Lewis, dukker et godt bevart lik opp i myra. Vedkommende viser seg å være en ung mann, som har blitt utsatt for grov vold med døden til følge.
DNA-prøven viser at myrmannen er i slekt med faren til Fin Mcleods barndomskjæreste, Marsaili. Problemet er at han er på vei inn i demensens tåke, og i følge Marsaili og moren har han ingen familie. Foreldrene døde da han var unggutt, og han var enebarn uten tanter, onkler og søskenbarn. Hvordan kan dette henge sammen?
Fins etterforskning avdekker hemmeligheter som fremdeles kan få uante konsekvenser.

Andre bok om Fin Mcleod, og jeg gleder meg allerede stort til siste bok i trilogien kommer i mars. Knallgode bøker!

Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka på bloggen min, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra.

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ...

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka.

Spoiler:

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener.

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse.

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet.

"En homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken?

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg må tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen.

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018!

Jeg anbefaler boka varmt!

leste hele natten- en uvanlig krim og fasinerende- bedårende. Se hva jeg skrev om svarthuset.
Nå skal jeg på jakt etter flere av ham