Syntes lenge at dette var tynne greier. Usansynlig plot, hopping hit og dit i fire (!) tidlinjer og flate karakterer. Men slutten redda den opp på en firer for min del.
Grei Trondheims-krim frå Jørgen Brekke denne gangen også. Og velkomponert, ikkje minst. Forfattaren er god til å porsjonere ut handlinga i høvelege doser, og dette med å fortelje langs ulike tidslinjer har han taket på.
Det er Odd Singsaker som er helten igjen. Historia denne gangen er kanskje litt mindre vidløftig enn i enkelte av dei andre bøkene, men likevel underhaldande nok. Singsaker og Felicia Stone skal på hyttetur, og skulle du sett, når dei kjem fram så heng der eit lik i taket. Parallelt så får ein historia om ei anna drapssak frå nokre år tilbake, der Singsaker var i ferd med å oppdage løysinga nett i det han blei innlagd med hjernesvulst. Og løysinga forsvann saman med svulsten.
Av andre ingrediensar så kan ein nemne ein professor som blir intim med ei av studinene sine, det er jo ei brennheit type problemstilling i desse meetoo-tider. Men vedkomande professor kunne kanskje skulde på at han blei forheksa, for jenta er nemleg aktiv i ein wicca-kult. Og dette med hekser og okkultisme får ganske mykje plass i boka.
Skulle Brekke finne på å gi ut fleire bøker om Odd Singsaker så har han ein sikker kjøpar i denne lesaren. Sidan eg har budd i Trondheim i mange år er det ekstra artig å lese desse bøkene. Og det er heller ingen ulempe at bøkene stort sett er gode. Køyr på, Brekke!
Tja - jeg har lest noen omtaler av denne og den blir skrytt opp i skyene omtrent. Min opplevelse av boka var ikke helt der for å si det sånn. Jeg synes det ble for mye 2009 og for lite 2016, men det er vel en smaksak. Plottet i seg selv var bra det.
Odd Singsaker er på hyttetur i Femundsmarka med Felicia. Det er vinter og iskaldt. Mobildekning er en saga blott, og da de finner et hengt lik i stua, kommer Singsakers fortid tilbake. Damen som henger i hytta, er nemlig enken etter et drapsoffer i en tidligere sak. Er det selvmord eller drap?
Samtidig med dette, tas leseren med tilbake i tid til den aktuelle saken. En ungjente som kom unna med mordet på faren, er også et mysterium som tvinnes inn i det hele.
Greit driv, men litt lettbent.
En gammel sak får se dagens lys.
Avgrunnsblikk spinner til og fra 1997, 2009 og 2016, og det meste skjer i Trondheim. I 1997 er om en jente som er svært opptatt av Skyggenes bok, som er hennes dagbok. Hun skriver ikke hva hun har gjort til daglig, men det er heller en slags filosofibok. Hun skriver det som faller henne inn. Hun ender opp med å forgifte sin far og havner hos fosterforeldre.
I mellomtiden, i nåtiden, er Odd Singsaker og hans kjære, Felicia på hyttetur for litt kvalitetdstid, men det blir alt annet enn kvalitetdstid, og i i hvert fall ikke romantisk da det første de ser inne i hytta er et lik hengende fra taket. Det verste er at Singsaker kjenner liket fra en tidligere sak som han var involvert i rett før han ble kraftig rammet av sykdom.
I 2009 blir man kjent med Frederikke som blir funnet i villaen til veilederen hennes som er blitt myrdet på en brutal måte, men er hun skyldig? Hva er så viktig med disse årstallene 1997, 2009 og 2016. Har disse årstallene noe til felles?
Spennende tematikk, men lite med overnaturlige elementer
Dette er en bok som har fått mye skryt, noe jeg skjønner godt. Den har en mørkhet og dysterhet som jeg liker, men personlig savner jeg mer magi eller mer av det overnaturlige, fordi krim med overnaturlige elementer er en fin kombinasjon. Ikke alle liker det, men det hadde passet perfekt i denne sammenhengen. Det ville ha løftet opp den uhyggelige stemningen den manglet. Denne boka tar for seg wicca som er en naturreligion. Wicca respekterer alle levende vesener og de setter karma høyt. Dette er bare noen av mange kjennetegn angående wicca. Wicca er et stort tema som er veldig interessant å lese om.
Morsomt å lese om steder man kjenner godt til
Avgrunnsblikk er mitt første møte med Odd Singsaker. Noen er nøye med å lese politi krimserier i kronologisk rekkefølge, mens andre ikke er så nøye. Så lenge det er en rød tråd fra etterforskerens side slik at man alltid får et innblikk i hans bakgrunnshistorie går det bra; en ny sak oppstår jo i hver ny bok uansett. Jeg er ikke alltid like nøye med å lese i kronlogisk rekkefølge i politi krimserier, men andre serier. Morsomt at Jørgen Brekke skriver om Trondheim, min nærmeste by. Han nevner også Børsa og Byneset. Børsa er min nabobygd og halve slekta mi er fra Byneset, så Børsa og Byneset er steder jeg kjenner godt til, og Trondheim. Denne gang var det svært lett å forestille seg alle stedene som beskrives.
Dette er en fin krimbok å få med seg og skjønner hvorfor mange blir så begeistret. Selv savnet jeg mer av det overnaturlige og kanskje mer magi siden temaet er wicca. Få frem enda mer mørkhet. Boka har gode karakterbeskrivelser og er svært lettlest, men kunne ha tenkt meg mer uhyggelig stemning og enda mer om wicca. Av denne boka og filmenThe Craft velger jeg heller The Craft for den har mer av det overnaturlige og er noen hakk sluere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Avgrunnsblikk, Jørgen Brekke.
Hekser, dere! Hekser kan være så mangt, men mest av alt forbindes de med fantasi og undertrykking. Religionshistorien har kapitler med urett begått mot proaktive fremtidsretta kloke kvinner, dessverre.
I denne boka er moderne hekser, vicca, bærende skikkelser. Og tro det eller ei; de finnes. Kanskje også i ditt nabolag, særlig hvis du som meg bor i Trondheim.
I de fleste krimbøker drepes det. Drap beskrives, noen beskriver drap med mer blod enn andre, og jeg er glad for at Brekke her klarer å besinne seg litt, og ikke utmaler disse blodscenene mer enn hva han gjør i denne boka. Blod hører med, men det bør ha en mening og faktor i boka/etterforskninga, og det er akkurat passe balansert i denne boka.
Krim er ikke det jeg leser mest av, men jeg synes alltid det er spennende å lese bøker fra egen by, og siden Brekke er svært god til skrive, har gode formuleringer, noen gullkorn, veldig gode og spennende karakterer, karakterer som også er troverdige, har jeg lest alle bøkene hans med stor glede. I Brekkes univers er det ikke bare hovedpersonen, politimannen Odd Singsaker, som er bærende og troverdig. Han har klart, litt møysommelig, klart å bygge flere bipersoner som støtter og står godt til denne fyren Odd Singsaker, når han trenger støtte - både på det menneskelige plan og som etterforsker.
Komposisjonen av boka er i små kapitler, som tidligere; at han veksler og hopper i tidslinja, denne gangen mellom 2009 og 2016, med stadig utmaling og nye detaljer i det puslespillet en krimetterforskning skal være. Kapitlene er heldigvis navngitt med måned, årstall og med hvilke person han følges mest. Kjempegreit, så det ikke ble for rotete. Med små kapitler, er det alltid lett å ta et kapittel ekstra før neste gjøremål, så det gir god driv og veldig spennende lesning. Kosa meg veldig med boka, som jeg virkelig anbefaler, selv om...
......Før i tida, når jeg las mer krim med større interesse enn nå, eller når jeg leser bøker med mange karakterer, steder og tider, brukte/bruker jeg ofte å gjøre som dere ser på TV etterforskere gjør på white boards. Nemlig å skrive ned navn, relasjon, tid, sted, nøkkelord/spor osv, for da ser man gjerne hvor hullene som skal fylles er, og av og til blir man da litt skuffa over enkelheter. Kall det alt for tilfeldige tilfeldigheter, eller viktige opplysninger som naturlig burde dukke opp tidligere i fortellinga. Jeg noterte ikke det i denne, men der var noe jeg ble obs på som jeg synes Brekke kunne gjort litt mer elegant, etter min kvalitetsbedømming. Hvor og hva, kan jeg ikke si uten å spoile, og de sto ikke i kø, de gjorde heldigvis ikke det. Les og leit sjøl. Det er så absolutt verdt det. Alt i alt, ei veldig god og spennende bok, og jeg gleder meg allerede til neste Singsakerbok.
Jeg likte ikke denne boken i det hele tatt.. Kjedelige karakterer og veldig usansynlig plott.. Bare dop og unge mennesker på vidvanke. Og eldre menn som uforbeholdt lar seg manipulerer av unge damer. Ser jeg er uenig med de andre her, men dette fenget ikke meg.
Brekke drar leseren inn i karakteristikkene på mesterlig vis. Personnavn på kapitlene, samt sted og tid, holder krumsprangene ryddig.
Forfatteren har komponert en bok som er kløktig, kompakt og innimellom kvalmende, men fortsatt troverdig.
Selv om denne boka er mer kortreist enn det vi er vant med fra tidligere bøker om Odd Singsaker, var det til tider litt av en heisatur. Håper han igjen tar oss med på en eldre historisk vandring ved en senere anledning.
oi denne var forvirrende- spennende- til ettertanke, aktuell i tiden vi lever i og utfordrende både som leser og som samfunnsmenneske OI OI OI
Her er min omtale av Jørgen Brekkes Avgrunnsblikk, linken fører til min bokblogg.