Bokelskere.no

Foruten å være en fremragende formidler, skriver Jacobsen om de menneskene som kanskje ikke har fått så mye oppmerksomhet når historien om krigen og etterkrigstiden har blitt fortalt.

Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.

Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.

I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.

Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.

Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.

Rigels Øyne - den første boka av R. Jacobsen som jeg ikke likte!

Denne boka er gitt ut i Cappelens Bestselger-romaner. Men jeg lurer på hva slangs sjanger dette er. Ikke drama, ikke humor... skal vi bare kanskje kalle det "vanlig skjønnlitteratur" Eller - kanskje det egentlig er poesi i bokform? Eller en god gammel dannelsesroman?

Måten boka er skrevet på gjør at jeg blir i tvil om hvilken sjanger dette er. Vanligvis tenker jeg på vanlig skjønnlitteratur som drama. Men det krever at det er en hovedperson som VIL noe, og som etter en del strev når målet, eller noe annet. Og gammeldagse vandringsromaner, de pleier å gjøre at hovedpersonen blir klokere og vokser litt, eller opplever elleville eventyr.

Ingrid Barrøy vandrer rundt i Norge. Men blir hun klokere? Blir jeg som leser klokere? Jeg tror ikke det.

Det er heller ikke mye ellevillt som foregår her. Så dette er definitivt ikke en dannelsesroman.

Hva handler denne boka om, egentlig? Det som står øverst på baksideomtalen er svært dekkende: Ingrid Barrøy legger ut på en vandring i fredens Norge for å finne barnefaren.

Jeg kan ikke røpe handlingen i denne boka, fordi det er ikke handling i den. Bare skildringer.

Fortellingen begynte med De usynlige og Hvitt hav og avsluttes med Rigels øyne. Roy Jacobsen fanget meg med de første bøkene, men Rigels øyne gjorde at jeg falt av.

POETISK OG VAKKERT
Jeg opplever boka nesten som en svært langt stykke langsom poesi. Fortellingen i denne boka kretser rytmisk rundt nesten det samme i hver eneste scene. Ingrid forflytter seg fra det ene stedet til det neste. Her skildres naturen som hovedpersonen vandrer i, og Ingrid Barrøy møter folk, som beskrives i korte trekk, men så vandrer hun videre. Som romanleser forventer jeg at folk heltinnen møter på sin vei, skal føre til endring, innsikt eller motsetninger. Eller at jeg som leser kan ta del i å løse mysteriet. Ingrid Barrøy skjønner de kryptiske uttalelsene fra folk hun møter på sin vei. Jeg er en dum leser som ikke skjønner ledetrådene til neste reisemål. Jeg skjønner altså ikke hvorfor Ingrid reiser til neste sted, eller hvorfor hun konkluderer med ting. Og da føler jeg meg som leser, enda dummere.

Men hvis jeg leser det som poesi, vel da er jeg villig til å dvele ved vakre formulerte setninger. Og kanskje se for meg bilder og tolke et innhold inn i teksten. Bare så synd at det er så mange forskjellige bilder som forfatteren presenterer i rykk og napp. Ofte henger jeg ikke med og jeg blir forvirret og bittelitt irritert.

Det skjer så lite i hvert avsnitt at strukturen kan minne om enkle refrenger, eller som gjentakende musikalske partier i afrikansk musikk.

OPPLEVELSEN AV BOKA:

Boka starter med en prolog. Den skildrer et landskap og en hendelse. Men bildene som Roy Jacobsen maner fram smuldrer fra hverandre, og hendelsen, og selve opptakten i boka er for meg utydelig. I margen noterer jeg spørsmålstegn og irriterte utropstegn.

Etter prologen hadde jeg mistet interessen. Så la jeg boka til side, og lot den samle støv i to år.

Men Roy Jacobsen skriver jo vanligvis så bra, tenkte jeg i løpet av høsten 2019. Og ville gi boka en ny sjanse. Blåste bort støvet, og leste den i små porsjoner.

Omsider klarte jeg å snirkle meg gjennom den langsomme vandringen til Ingrid Barrøy. Her er det lite ytre spenning. Det er muligens mye INDRE spenning her, men som knapt klarer å engasjere en velvillig, men utålmodig leser som meg.

KARAKTERSKILDRING:
Det ble ikke mange overraskelser i denne boka, dessverre. Innerst inne TROR jeg ikke helt på Ingrid Barrøy, heller. Jeg burde kanskje kjenne sånne som henne, ettersom slekta mi på begge sider kommer fra Helgeland. Men nei.

Jeg kjenner igjen måten GAMLE folk på Helgeland snakket før i tida. Likevel blir ikke Ingrid Barrøy levende for meg når forfatteren lar henne snakke på dialekt. Men det er ikke Roy Jacobsens skyld at enkelte lesere ikke liker at dialog skrives på dialekt.

Ingrid Barrøy bærer et barn med seg, men selv om barnet er 10 månender gammelt skildres det som en sove-dukke. Min erfaring er at 10 måneder gamle barn er i rivende utvikling, som er våkne, kommuniserende, skeptiske til fremmede og i fullt arbeid med å lære seg språk, gå, krabbe, sosiale ferdigheter og frigjøre seg som indiv og ikke lenger bare en forlengelse av moren. Noen ganger lurer jeg på om forfatteren overhodet har tilbragt mer enn noen minutter med en smårolling. Men jeg opplevde at skildringen av Ingrid Barrøy som usedvanlig fåmælt (nesten stereotypisk maskulint fåmælt), og passiv, og at HUN opplever andre mennesker som statister eller rekvisitter. Barnet hun bærer på, er også bare en rekvisitt i romanen.

Og slutten? Boka slutter fort og summarisk. I løpet av disse 230 sidene har jeg blitt presentert for en hel haug med navn, og jeg som har lest denne boka i små porsjoner over lang tid, klarer ikke å skille de ulike karakterene som Ingrid møter på sin vei. I enkelte kapitler blir det presentert enn haug med navn, de få som blir karakterisert litt tydeligere forsvinner bare ut i intet, når Ingrid går videre. Ofte bygger det seg opp forventning om litt action, men så fører det ikke til noenting likevel. Som leser blir jeg skuffet over alle folkene hun møter , ikke fører til noe. Ingrid forandrer seg ikke i løpet av vandringen, og jeg kan ikke se om hun har nådd målet sitt heller.

Og når boka slutter, ble jeg aller mest lettet. Over at ferden til Ingrid endelig tok slutt og jeg slipper å lese mer av denne ordknappe, naturskildrende og hendelsesløse teksten.

Jeg er forundret. Jeg har jo likt ALLE de andre bøkene av Roy Jacobsen. Veldig godt. Jeg liker språket hans og temaene han tar opp.

Også her i denne boka SKRIVER han mange vakre setninger. Han har et stor ordforråd, og han formulerer små juveler av setninger. Jeg synes også at det er et interessant tema. Likevel klarte forfatteren ikke å holde på meg. Den eneste grunnen til at jeg klarte å lese hele boka var rein skjær velvilje og stahet fra min side.

Hvis dette var den eneste boka jeg hadde lest av Roy Jacobsen, så hadde det nok blitt med denne ene. Men jeg vet at han kan skrive bra og spennende, så jeg gir ham ikke opp. Jeg er villig til å tilgi ham for at han ikke klarte å bergta meg denne gangen, og jeg er sterk i troen på at jeg kjøper og leser neste bok med stor entusiasme.

Tredje bok i trilogien om Ingrid Barrøy.

Krigen har vært over i ett års tid. Datteren, Kaja, er ti måneder gammel. På Barrøy er det flust av folk, og gjennom vinteren har Ingrid tenkt mye. Da sommeren kommer drar hun fra øya sammen med datteren. Hun jakter på Kajas far, Alexander.
På sin ferd møter hun forskjellige mennesker, som alle er preget av krigen, men også av freden.

En sterk og godt skrevet avslutning på trilogien.

Oppfølgeren til De usynlige og hvitt hav var vel ikke like god som de første. Det er en annerledes bok, der Ingrid drar fra Barrøy på jakt etter sitt barns far. Boka var spennende, og man må jo bare lese videre for å finne ut hva som skjer. Selve historien er bra som alltid i Jacobsens bøker, men det mangler alltid noe for å gi den helt store leseropplevelsen - så sitter igjen med litt blandet inntrykk...

Da har jeg kommet meg gjennom den siste boka i triologien til Roy Jacobsen. På mange måter likte jeg den siste boka, "Rigels Øyne" best. Det var fascinerende å lese om Ingrids reise og hvordan kjærligheten driver henne. Alle tre bøkene hadde noen litterære grep jeg ikke helt forstod, noe som gjorde at jeg dessverre ikke ble helt fanget inn i litteraturen, men for all del, absolutt leseverdig. Roy Jacobsens fortellerevne er stor, så jeg håper det kommer flere bøker i samme sjangeren fra ham. Oppsummert 4+ for triologien til Roy Jacobsen.

Dette er tredje boka i en serie om Ingrid fra Barrøy. For å få fullt utbytte av denne boka, bør man nok ha lest de to foregående. Først da får man et helhetlig bilde av personen Ingrid.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Nå er Ingrids datter, Kaja, snart ett år og stor nok til at moren kan ta henne med seg på en reise. Ingrid trenger å vite hva som har skjedd med russeren Alexander etter at han forlot Barrøy. Det er han som er Kajas far, I Ingrids øyne er han mannen hennes som måtte reise fordi det ikke var trygt nok for ham å være på Barrøy lenger. Men nå er vi i 1946, og freden har kommet. Med Kaja bundet fast foran seg og en koffert (senere en sekk) spent på ryggen begir Ingrid seg i vei. Hun får båtskyss over fjorden og går til fots over fjell. Hun overnatter noen ganger i rorbuer eller låver, andre ganger utendørs. Hun møter folk som hat hjulpet Alexander, noen husker ham, andre ikke eller er i hvert fall ikke villig til å innrømme det. Mange av dem hun møter, er svært mistroiske. De har tatt Alexander for å være tysk, kanskje en tysk desertør eller en tysk spion. Ingrid får etter hvert vite at Alexander var sammen med fire nordmenn. En grenselos som var med dem, kan fortelle at en av nordmennene viste seg å være en landssviker. De andre var henvist til å drepe ham for å redde seg selv.

Ingrid kommer blant annet til fjellgården Vollheim. Her bor Herman og datteren hans Mariann. De var begge grenseloser under krigen. Mariann møter Ingrid med stor mistro. Det tar tid før det kommer fram at Alexander har vært på Vollheim og at han har hatt et kjærlighetsforhold til Mariann. Tungt å fordøye for Ingrid. Overalt forsøker folk som Ingrid møter, å overtale henne til å vende om, reise hjem. Men Ingrid kan ikke, hun må videre for å se hva som har skjedd med Alexander. Hun hører om en partisan fra Finnmark som har vært i Alexanders følge. Denne mannen skal nå være på Røros. Nå tar Ingrid toget sørover. Hun har fått et navn som hun viser til alle hun passerer i byen. Ingen reagerer positivt på dette navnet (som senere viser seg å ha vært et dekknavn. Men Ingrid gir seg ikke. En gammel telefonliste hun blir vist, gir et napp. Langt, langt inne i dalen ligger en gård, her holder finnmarkingen Henrik nåtil. Her har Alexander holdt seg skjult en tid Henrik kan fortelle mye om russeren. Han har også hørt om Ingrid. Mens Ingrid er i Henriks hus, har hun en følelse av at Alexander er i nærheten, hun kan liksom lukte ham.

Hun fårvite at Alexander dro videre sørover, sannsynligvis til en interneringsleir ved Mysen. Hunn ankommer ”Sonderlager Mysen”, der mange tidligere krigsfanger, desertører, kollaboratører fremdeles er internert mens de venter på tilbakesending til sitt hjemland I leiren får Ingrid kontakt med en norsk jente som bor der frivillig for ikke å gi slipp på kjæresten sin, en polakk. Ingrid får vite at russerne er sendt hjem. Trolig er Alexander nå i Leningrad – hos hun som før krigen var kjæresten hans. Da Ingrid forlot gården til Henrik, ga han henne en filmsylinder. Ingrid får framkalt filmene som inneholder mange bilder av Alexander og Henrik. Til slutt får hun i Mysenleiren kontakt med en russer som har holdt seg skjult blant polakkene. Han kan fortelle litt om Henriks dager i leiren.

Nå endelig kan Ingrid ta reisen nordover igjen. Hun tar toget til Trondheim og får deretter skyss med forskjellige båter hjem til Barrøy. En tid etter kommer Mariann på besøk til Barrøy. Det kan virke som om hun hadde et håp om å finne Alexander her. Hun viser Ingrid et papir der Alexander har skrevet på krylisk en kjærlighetserklæring til henne. Den er identisk med den Ingrid fikk den gang da Alexander dro fra Barrøy.

Dette er en litt krevende bok å lese. Vi opplever personene bare utenfra og hører hva de sier. Men meningen bak hva de egentlig tenker, må vi ofte bare gjette oss til.

Som en slags skjebnens ironi, så fikk jeg beskjed om at denne boka lå og ventet på meg, - to dager etter at jeg så "Den 12 mann" på kino. Filmen lå derfor fremdeles og murret på netthinna, og det ble enkelt å forholde seg til både tidskoloritten og menneskene der nord.
Heldigvis har Roy Jacobsen fulgt opp historien om Ingrid fra Barrøy med ei tredje bok. Ingrid, som fant kjærligheten og mistet den igjen blant hvitt hav og vinterstormer. En kjærlighet hun nå legger i vei for å finne tilbake til. Det er ikke bare hun selv det gjelder lenger, men like mye røttene og tilhøringheten for Kaja, deres felles barn. Men hvor har Alexander blitt av?
Ingrid vandrer gjennom et Norge som så smått begynner å våkne opp etter krigen. Skjeletter ramler ut av skap, og det nye nasjonale fellesskapet skal bygges opp igjen. Det er ikke like enkelt tatt i betraktning hvem som nå er venner og fiender.
Roy Jacobsen har dette språket som bare er så usigelig vakkert plassert og ikke minst observert. Om månelyset som ligger som en oppslått duk på gulvet, eller mørket som er som dun i krokene. At han også skriver dialoger på dialekt gjør historien ekte, rå og usminket. Det er virkelig slik at jeg nesten kan høre stemmen til Ingrid.
Jeg kan ikke si noe om hvordan vandringen ender for Ingrid og Kaja. La meg bare dele tanker om at teksten inneholder så mye mer enn deres historie. Er det ikke slik at vi alle er på leting, etter røtter, tilhørighet og et bedre liv? Spesielt i krig og nød. Noen blir, mens andre leter. Hadde det ikke vært slik ville ikke jordkloden vært befolket. Nysgjerrighet og søken går hånd i hånd og bringer oss videre, - kanskje? Sånn sett setter forfatteren også søkelyset på dagens flyktningesituasjon. Hva ville vi selv ha gjort hvis livsgrunnlaget ikke finnes lenger, - blitt såkalte lykkejegere? Eller snarere: overlevere?
Ingrid er en overlever som søker og finner svar. Ryggsekken og barnet hun bærer på kan like gjerne sammenlignes med landet Norges "ryggsekk" etter krigen. Mye må opp og fram i lyset og renses ut med en slags forståelse i at krig og nød får mennesker til å gjøre desperate gjerninger, rett og slett for å overleve, - selv om denne forståelsen ikke er det samme som en unnskyldning.
Kjære Roy Jacobsen, takk for historien om Ingrid! Det var helt riktig av deg å fortelle om hennes vandring og søken i denne tredje boka. HIstorien din er lesverdig så det holder, selv om jeg må innrømme at starten var litt traurig. Det tok seg imidlertid kraftig opp, og ble mer og mer spennende. Det er en fryd å følge forfatterskapet ditt! På en iskald februardag mens kvikksølvet ligger og dirrer på hutrende - 13, ligger terningen likevel og kroer seg i sola mens det flørtende blinker mot meg med fire gyldne øyne.

Denne fikk jeg ikke helt taket på rett og slett. Fint språk, flotte naturskildringer og skildringer om hvordan livet helt sikkert var like etter krigen. Men Ingrids egen fortelling ble jeg ikke klok på. Det endte jo bare ut i en lang tur hvor hun endte opp der hun startet? Har snakket med flere som sier det samme, det er noe uforløst over denne - kommer det en fjerdebok også?

Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.