Meget god. Spennende. Jeg fikk tips av en kollega om at denne kunne kaste lys over hva som skjedde med piken i " Historia om det tapte barnet". Det har jeg vanskelig med å forstå, tror jeg må lese sistenevnte en gang til for ledetråder.

Jeg synes egentlig at hele bokas mening er noe dunkel. At boka handler om konflikten mellom det å være mor kontra det å gjøre karriere i yrkeslivet, virker opplagt. Hovedpersonen splittes mellom det å være bundet til oppgaver i hjemmet og det å realisere seg selv. Italia er da også et land der det tradisjonelle synet på kvinners omsorgsoppgaver har stått spesielt sterkt. Men hvorfor den ”dunkle” dottera? Og hvem i boka er denne betegnelsen egentlig myntet på?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Leda er en 47 år gammel kvinne. Hun er universitetslærer i Firenze og mor til to voksne døtre. Opprinnelig er hun fra Napoli, men etter at hun som ung kvinne flyttet herfra, har hun tatt sterk avstand fra hele miljøet i denne byen, fra napoli-dialekten og fra sin egen mor. Alt dette avskriver hun som vulgært. Leda er skilt. Ex-mannen hennes har flyttet til Canada, og der studerer også begge døtrene hennes. Forholdet mellom mor og døtre er ikke det aller beste.

Nå er Leda på ferie, alene, et sted ved kysten i Sør-Italia. Her har hun leid en leilighet og tilbringer mye tid på stranda mens hun samtidig forsøker å arbeide, planlegge undervisningen for neste semester. På stranda blir hun tidlig oppmerksom på en rik storfamilie fra Napoli. De er bråkete, og hun liker dem ikke, bortsett fra en ung kvinne, Nina, og hennes lille datter, Elena. De to sitter for seg selv og leker stille sammen. Elena har en tøydokke, gammel og slitt, som hun bærer med seg hele tiden. Det er også en annen kvinne der, Rosaria. Hun er i førtiårene og gravid for første gang. Rosaria prøver å få kontakt med Leda, men denne oppfatter nærværet hennes som heller brysomt. I helgen kommer også Ninas ektemann i en stor, flott båt. Han er gjerne i følge med en flokk kamerater og oppfører seg temmelig brautende. Nina selv virker noe brydd ved hans ankomst.

Observasjonene av denne familien får Leda til å tenke tilbake på sitt eget liv. Hun giftet seg tidlig med Gianni. De fikk barn. Gianni gjorde karriere på universitetet. Det drøyde ut for Leda. Hun ble gående der nærmest som en assistent for veilederen sin som ikke helt vil anerkjenne henne. Så skjer det at en engelsk forsker skal opptre på en konferanse. Leda er til stede og opplever og opplever at professoren i innlegget sitt flere ganger henviser til hennes forskning. Det viser seg at det ikke bare er faglig, men også erotisk at denne noe eldre professoren er interessert i Leda. Dette fører til at hun forlatwr familien sin, mannen og døtrene, og tilbringer tre år i England. Men så blir lengselen etter døtrene for sterk og hun vender tilbake til dem. Men nå er det mannen hennes, Gianni, som ikke kan forsone seg med situasjonen og som reiser fra dem.

En dag er lille Elena plutselig borte på stranda. Det blir stort oppstyr og hele familien leter. Den som først får øye på den lille jenta, er Leda. Men Elena har mistet dokka si. Den ligger begravd nede i sanden. Elena ser den da de andre har gått derfra. Hun tar med seg dokka da hun går tilbake til leiligheten sin. Tanken er nok å gi den tilbake til den vesle jenta. Likevel gjør hun ikke det. I stedet går hun til en leketøysbutikk og kjøper klær til dokka. Ved utgangen møter hun noen fra den napolitanske familien som har med seg en ulykkelig lita jente. Elena er helt utrøstelig. Det er den gamle dokka hun vil ha, ikke noe annet. Familien endevender stranda, retter forespørsel til alle andre der og deler ut sedler med løfte om dusør til finneren. I mens steller Leda for seg selv med dokka. Nina forteller Lena at lille Elena var svært opptatt av tante Rosaria som er gravid. Hun hadde lekt at også dokka hennes hadde noe i magen som vokste. Leda går og kjenner på dokka. Den har vann i magen. Da hun åpner dokkas munn og tømmer det ut, følger det med en liten mark. Det er den lille Elena har puttet inn for at den skal vokse der.

En dag observerer Leda Nina ute i skogen bak stranden sammen med Gino, den unge badevakten på stedet. Det er tydelig at de er tiltrukket av hverandre. Da Leda en gang snakker med Gino, omtaler han mannen til Nina som ondsinnet. Senere spør Gino Leda om hun kan låne ut leiligheten sin til ham og Nina i noen timer. Leda som nå føler seg mer knyttet til Nina enn til sine egne døtre, liker ikke denne forespørselen. Da Leda snakker om det med Nina selv, virker denne å være helt i villrede, sier at det hun helst vil, er å rømme. Hun ønsker å besøke Leda senere i Firenze og ser nærmest på den eldre kvinnen som en lederstjerne. Men da Leda nå finner fra dokka og gir den tilbake til den unge mora, snur Nina brått om. Gir fra seg en rekke skjellsord og styrter ut med dokka i armene. Nøklene til leiligheten som Leda har funnet fram til henne, lar hun ligge.

Nok en god bok fra Ferrante! Jeg liker så godt måten hun skriver på, denne strømmen av tanker og beskrivelser . Her er mange gode refleksjoner om det å være mor og om det å være kvinne slik det er i alle hennes bøker. Det er direkte og litt brutalt, men befriende at Ferrante setter ord på det. Boka var intens og veldig bra!

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den boka jeg leste etter denne; John Harts «Syndenes forlatelse».
(Ingen, what so ever, likhet med Den Dunkle Dottera forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem. Og ingen av dem innfrir helt.

Den Dunkle Dottera i hovedsak en klassisk Ferrante bok. Og eminent oversatt av Kristin Sørsdal.
Fra tidligere bøker, kjenner man igjen både skikkelser og hendelser.
Det er litt som om man har lest boka før, bare at dette er «kladden»? Fokuset er vel mor-datter forholdet og det evige spørsmålet stilles: «gjorde jeg rett»..?

Slike spørsmål stiller sikkert de fleste foreldre seg av og til. Gjorde jeg det rette for barna, eller tok jeg et egoistisk valg?
Litt av problemet er at jeg ikke helt skjønner hva denne boka bidrar med i så måte, bortsett da fra å minne om akkurat dette?
Dette ble rett og slett litt kjedelig for meg, trass i disse litt snodige hendelsene nede på stranda.
Og det som skjer i kjølvannet av dette igjen, virker nærmest forvirrende på meg.
Hadde det ikke vært for måten Ferrante skriver på, som også her er både vakkert poetisk og direkte på samme tid, hadde jeg kanskje ikke orket å lese den ferdig.
Det blir terningkast 1 for fortellingen og terningkast 3 for Ferrantes måte å fortelle på.
En (generøs) firer totalt.

Leda er snart 48, skilt, og lærer. De voksne døtrene har flyttet til Canada med faren.
Leda kan reise på ferie akkurat dit hun vil, og hun velger sørkysten av Italia. Hun finner en perfekt strand, som hun frekventerer daglig.
Etter en ukes tid, blir hun oppmerksom på en ung kvinne og datteren hennes. De er begge del av en stor, napolitansk familie, men det er disse to Leda fester seg ved.
Mens Leda observerer de to, kommer gamle følelser fra da hun selv var ung mor opp i dagen.
Så forsvinner jentas elskede dokke, som er med på stranda hver dag...

Ganske mørkt tema, nok en gang godt skrevet, men synes ikke den når opp til tidligere utgivelser.

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ...

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar**" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera**" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker.

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning.

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder.

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre.

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene?

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet.

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig.

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år."* (side 109)

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor.

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare må du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!