Viser 1 til 10 av 11 omtaler
Det er fint å følge denne slekta til Edvard Hoem. Han skriver lett og er grei å forstå, selv om han skriver på nynorsk.
Litt mer episodisk enn de foregående bøkene, og noe oppramsende.
Den fjerde boka om livet til familien til Hoem, på andre siden av Atlanteren- og ved Moldefjorden. Jeg må innrømme at jeg leste denne litt "på trass.", pløyde meg igjennom, skummet litt også. Men var dypt grepet i flere deler av boka. Men det ble veldig mye oppramsing og navn her også. Det som gjorde sterkest inntrykk var å lese om en i slekta som fikk alvorlige psykiske problem , og hva de hadde å hjelpe seg med i den tiden. Brutalt og nådeløst. Og så var det Eilert. Og Anton Edvard. Berit Anna. Ruby. Noen vil jeg huske godt. Ekstra spennende å lese om beskrivelsene av Bud utenfor Molde, der kommer familien min fra. Men har fått min dose slektskrønike for en stund nå. "Vinden stryk over høgdedraget, snøen driv der om vinteren, gjess trekker over haust og vår. Men om sommaren gløder gylne aks der Eilert ein gong sådde, der lyser alfalfa og kløver, der vinglar sommarfuglane i den dampen av dogg og våt mold som ligg over åkrene når sola skin. "
Så var man ferdig med slektskrøniken fra Hoem. Denne ble for meg den svakeste av de fire bøkene. Mange steder ser det ut som forfatteren har slekta si som målgruppe og ikke det allmenne publikum. Fire generasjoner med tallrike barneflokker blir omfangsrikt etter hvert, og Edvard Hoem har tydeligvis satt seg fore å omtale alle ved navns nevnelse. Da får det hele et preg av slektsregister og blir bare distraherende for meg som leser.
I denne boka har Hoem i stor grad støttet seg på levende kilder, og det virker som han har tatt med alle anekdoter og hendelser han har fått referert, uansett hvilken betydning de har for helheten. Etter den tredje boka hadde jeg vel mine mistanker om hvilken vei det gikk, men dette ble likevel mer utflytende enn jeg hadde ventet.
Eilert Knudsen er tilbake i gamlelandet etter over 30 år i utlendighet. Det er 1927, og Eilert sørger ennå over tapet av kona, Martha. De 8 barna er igjen i Canada, for Eilert er kun på besøk i Norge.
Unge Lars Hoem har blitt 16 år, og vil gjerne bli med onkelen tilbake til Canada. Foreldrene til Lars setter seg på bakbeina, men de blir til slutt overtalt av Eilert.
Det skal vise seg å bli en mørk periode i Lars’ liv. I Canada er ikke alt bare fryd og gammen lenger. Avlingene slår feil, og krakket på Wall Street gjør det ikke bedre. I tillegg sliter Lars med en uheldig genetisk arv.
Også Eilert kjemper for å holde hodet over vannet når avlingene slår feil, og styresmaktene vil ha tilbake penger han har lånt.
Litt vel mye oppramsing av tall m.m trekker terningkastet ned. Synes ikke alle tallene tilfører noe for min del.
Hoem er aller best når han bare forteller, og historien fenger nok en gang.
Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.
Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.
Hoem leverer nok en gang!
Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.
Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.
Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.
Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.
Sist sett
