Bokelskere.no

Alle bøker trenger ikke være gåtefulle og kranglete, vi trenger også de som har tydelige ambisjoner om å gjøre livet ditt bedre. Denne er slik. Eleanor Oliphant har det helt fint (2017) av Gail Honeyman handler om at det finnes en vei ut av det mørkeste mørket. Hovedpersonen har mye tung bagasje, men tilfeldigheter og egeninnsats får livet til å snu.

Boka er litt for lang, og Eleanors blanding av skarpe observasjoner og total naivitet treffer ikke alltid planken. Men en fin sommerbok som jeg leste fort og med stor glede.

Sommeren er tid for tilfeldig lesning, og denne fant jeg gratis på Johannas kafé (?) på Atlanterhavsveien. Tusen takk!

En bok å bli trist, glad, opprørt og håpefull av. Dette var en feelgood bok, med mange likheter med bøkene om Britt Mari og Ove. En bok full av klisjeer, men likevel utfordrende. Om livets outsidere, historien bak og veien fremover.

Koste meg masse med denne. Mye humor men også trist. Feelgood. Håper det blir en film, da skal jeg se den.

Nydelig bok!

Eleanor Oliphant bor i Glasgow hvor hun lever et enkelt liv. Hun jobber med fakturering i et designbyrå. Der har hun jobbet i mange år. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg.

Les hele omtalen her

Dette var en bok jeg gledet meg til å lese fordi den hadde fått så gode tilbakemeldinger. Jeg ble skuffet. Bokens tema er alvorlig, men jeg synes ikke forfatteren klarer å beskrive det. Det hele blir for platt, for overfladisk. Der de gode historiene er «show, don’t tell» ble det i denne boken for mye «tell» og for lite av «show».

Dette er en bok for de som liker en eksentrisk hovedperson! Og at den balanserer mellom humoristisk og hjerteskjærende.

Eleanor lever et veldig strukturert og enkelt liv. En ensom tilværelse. Hun har ingen venner, men går på jobb hver dag, og drikker vodka alene hver helg. Men vi skjønner gjennom telefonsamtalene med moren, og små glimt av fortiden at hun har opplevd noe grusomt. Denne nerven holdes gjennom hele boken.

Eleanors måte å observere og reflektere over situasjoner gjør boken morsom og uforutsigbar. Og selvfølgelig skjer det noe som får hverdagen ut av balanse, og setter i sving den ene begivenheten etter den andre.

Helt glimrende underholdning! Kanskje en readalike til Et helt halvt år av Jojo Moyes.

Denne boka lå veldig lenge på hylla og i "skal leses"-lista før jeg faktisk leste den. Den var solgt inn via blurb osv. som en lettbeint, litt humoristisk bok. Den er alt annet enn dette. Det er en sterk bok, en bok om ei kvinne som lever mot alle odds, men som på sitt vis er redd for livet og alt det innebærer. En liten hendelse skjer som får henne til å gjøre noe uventet og plutselig begynner ballen å rulle.

Boka handler om å overleve traumer, om forskjellen på å leve og å overleve og hvor viktig det er rett og slett å være snill. Når andre begynner å vise Eleanor vennlighet innser hun at det går an å møte mennesker som bryr seg om deg, er glad i deg og faktisk interessert i å bli kjent med deg. Denne opplevelsen får store konsekvenser.

Ikke tro på alt snakket om at boka er så morsom eller at den er forsøkt solgt inn så lettbeint - dette er en oppriktig god bok. Da jeg først begynte syns jeg den var enten oversatt eller skrevet veldig gammeldags, men jeg forsto raskt at det var meninga. Fordi Eleanor er litt eksentrisk.

Akkurat dette er bokas store styrke - den går inn i hodet på en person som fra utsiden kan se latterlig eller patetisk ut, og viser med varme hvordan Eleanor tenker. Og ikke minst hvorfor. Kanskje sitter man også igjen med litt mer forståelse for dem som er litt annerledes og ikke passer helt inn i formen samfunnet har skapt?

I starten minner dette sterkt pm en velkjent sjanger med småpludrende prat rundt en ung kvinnes dagligliv. Men etter hvert skjønner vi at dette er noe mer. Det skyldes ikke minst hovedpersonen Eleanor. Hun er så langt fra noen vanlig ung kvinne. I starten er Eleanor ensom, hun har ingen ordentlig kontakt med noen rundt seg. Pa mange måter er hun utrolig naiv, noe som nok skyldes mangel på livserfaring. Til gjengjeld er hun nok mer reflektert og kunnskapsrik enn folk flest, stadig observerer hun feil ved andres tale eller oppførsel. Eleanor er et typisk vanemenneske. Hun går alltid rundt i de samme klærne, og hver uke gjennomleves etter et fast mønster.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Eleanor jobber i et designbyrå (ganske ironisk når vi tenker på at hun er så langt fra kunstnerisk og spontan som det er mulig å være). Her er det regnskap og fakturaer hun sysler med. Av arbeidskameratene blir hun mest betraktet som en raring. I jobben sin er hun flink og pålitelig. Eleanor har hatt en vanskelig oppvekst. Mange år har hun tilbrakt på barnehjem og i ulike fosterfamilier. Nå hører vi at hver uke til samme tid får hun en oppringning fra sin mor som stort sett er opptatt med å skjelle ut og bryte ned datteren sin.

Når vi for første gang i boka møter den 30-årige Eleanor, har hun, som hittil er helt uten erfaring med menn, gått hen og forelsket seg. Mannen er en popsanger som hun bare har opplevd på avstand. Hun drømmer om ham til stadighet og venter bare på en anledning til at noe stort skal skje. Også moren pusher tilsynelatende på (det eneste oppmuntrende i telefonsamtalene er at en fortgang i forholdet snart bør skje).

En dag på jobben har Eleanor noe datatrøbbel og kontakter firmaets IT-avdeling. En ung mann, Raymond, dukker opp. Han er på mange måter det motsatte av alt Eleanor setter pris på, skravlete og uflidd. Likevel får de to straks en slags kontakt. En dag de står sammen ute på gaten, blir de vitne til en gammel mann som plutselig faller om. Den foretaksomme Raymond reagerer spontant. Mannen blir brakt til sykehus der han friskner til. Raymond insisterer på å besøke ham jevnlig og sørger for å ta Eleanor med. Dette bidrar til at hun får mer sosial kontakt både med den gamle mannen og med familien hans. Også Raymond holder godt fast på Eleanor. Det blir en vane at de spiser lunsj sammen, og han inviterer henne hjem til sin mor. En dag kommer han med en gave til Eleanor, en liten hjemløs katt. Det lille vesenet knytter seg fort til Eleanor som endelig har funnet noen å ha ansvar for.

Når det gjelder det platonske forholdet til popsangeren, ender dette med et stort krasj. På en konsert viser han seg fra en ubehøvlet side, og i pressen blir han framstilt som en upålitelig sjarlatan. For Eleanor resulterer dette også i et krasj. Hun er ikke lenger i stand til å fungere som vanlig, legger seg syk og blir borte fra jobben. Heldigvis får hun kontakt med en terapeut, og langsomt klarer denne å nøste seg fram til det store traumet som i alle år har plaget og holdt nede den unge kvinnen.

I sin tidlige barndom bodde Eleanor sammen med sin mor, en etter sigende svært vakker kvinne med betydelige overklassenykker. Fra første stund foraktet moren sin datter som visstnok var kommet som følge av en voldtekt. Noen år senere får Eleanor en liten søster som hun legger all sin elsk på. Sett utenfra virker de to småpikene velkledde og veloppdragne, men i skjul blir de hundset med og endog mishandlet. Det går så langt at moren til slutt stenger barna inne og setter fyr på huset. Men det går ikke helt som planlagt. Eleanor klarer å berge seg selv, men mislykkes når det gjelder lillesøsteren. Moren selv omkommer også i brannen. Nå viser det seg altså at de såkalte telefonsamtalene som Eleanor har hatt med moren sin, i virkeligheten bare har funnet sted i hennes indre. Skamfølelsen hun alltid har båret på, har vært så sterk at den har dominert henne totalt.

Gjennom terapeutens langsomme lirking og Raymonds jevnlige kontakt klarer Eleanor etter hvert å komme seg på beina igjen. Etter en tid er hun tilbake på jobb og blir her møtt av sine gamle kolleger som slett ikke er så ille.

«Du er en dyktig medarbeider, Eleanor,» sa han. «Hvor lenge har du vært her nå- åtte år? « « Ni,» sa jeg. «Ni år, og du har aldri vært syk en eneste dag. Det kaller jeg ekte engasjement, skal jeg si deg. Det er ikke enkelt å finne nå for tiden.» «Det er ikke engasjement,» sa jeg. «Jeg har ganske enkelt et robust immunforsvar og ingen å reise på ferie med.» Mange av oss har sterke og uforglemmelige leseropplevelser om Elling. Her fant jeg hans kvinnelige alter ego - på sett og vis og mange måter. Sorgmunter blir den beskrevet som. Jeg vil heller kalle den «mørkmunter.» Hennes brutale opplevelser fra barndommen blir sakte rullet opp i løpet av romanen , mens vi følger hennes noe spesielle væremåte - i beste Elling-stil . Skildret med stor varme og kjærlighet! Nydelig sommerlektyre, anbefales !

Hva er det folk ser i denne boka? Den var simpel og dårlig skrevet. På linje med "et helt halvt år". Kjempepopulær, men med lite av substans.