Bokelskere.no

Stum, er det jeg ble da jeg leste ferdig denne utrolig gode boken. Måten man blir så dratt med i den, og ikke innser at det har gått flere timer siden man sa at man skulle lese bare et kapittel, det er så bra.Tiller skriver igjen på en måte som fasinerer meg meget, har aldri sett noe lignende. Håper han skriver noe nytt snart, gleder meg allerede.

«Etterpå reiste eg meg. Eg stod heilt stille og berre såg ned på steinen. Eg prøvde å forestille meg korleis Solveig Paulsen hadde sett ut, korleis ho hadde vore kledd, og kva ho hadde drive med, men eg greidde ikkje sjå for meg nokon ting, iallfall ikkje noko klart, det var berre flimmer. Eg bøygde meg ned og plukka vekk litt kvist og lauv frå grava. Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.»

Romanen Begynnelser skrevet av Carl Frode Tiller, utgitt i 2017, starter med slutten. Hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Moren og søsteren Anita er på rommet, krangler om kutting av stilkene på en blomsterbukett. Etterpå er det røyking som er konflikten. De forsones etter kranglingen. Moren sier hun er redd, og Anita sier at det er hun også. Terje ser dem, men det vet de ikke. De venter på at Marit og Turid skal komme.

I kapittel for kapittel tar Terje oss med bakover i livet sitt. Vi får vite hvordan han forsøker å ta sitt liv, at han han har flyttet inn hos moren som har sluttet å drikke. At moren har et forhold til en gift mann. Terje kjekler med moren og med søsteren. Han har vært gift med Turid og har en datter Marit. Han er en byråkrat som kjemper for natur og miljø. Men hva har skjedd som har gjort han til denne, for meg ihvertfall, bitre, kranglevorne og spydige fyren. Er han slik med alle som han er mot moren og Anita. Det får vi etterhvert vite selv om det er mange løse tråder når jeg er ferdig med å lese boken.

Sitatet jeg innleder innlegget mitt med er fra den tiden han fortsatt er gift med Turid. På vei hjem fra jobben kjører han innom en kirkegård. Når han kommer hjem er han så nedfor at Turid sier at han kanskje bør søke hjelp. Han svarer at det går sikkert bra, i morgen er han sikkert bra igjen.

«Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker for eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje ho heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.»

Etter Innsirkling-serien, tredje bok i serien ble utgitt i 2014, ble Carl Frode Tiller intervjuet av Carl Frode Tiller i bokprogrammet Brenner & bøkene; sitat fra innledningen til intervjuet:

«Det er mye desperasjon, mye vanskelig (...), men du virker ganske sindig der du sitter i stormens midte?», sier Brenner. Tiller svarer: «Ja, på utsida er jeg ganske sindig. Men ikke nødvendigvis på innsida. Og det er jo det indre, tankene til karakterene vi følger. Det er ikke så mye dramatikk på utsida. Men det foregår mye inni hodet på folk. Det sies mye mellom dem. Men det er ikke mye ytre handling. Med noen unntak.»

Det er desperasjon, mye vanskelig i livet til Terje. Det er som han tenker; han sitter fast i seg selv. Hva som er årsaken forstår jeg som leser etterhvert selv om det fortsatt er mye jeg ikke får vite. Han brenner for natur og miljø. Det er vel det som har holdt han oppe frem til det katastrofale valget om å begå selvmord.

En god roman med en sterk historie som berører meg som leser. Med gode dialoger. Selv om dette ikke er noen gladbok, er det scener som er morsomme å lese. Akkurat som mange hendelser livet er når man får det på avstand. Boken har et nydelig bokomslag synes jeg.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

I boka følger vi en mann gjennom store deler av livet hans. Det originale er måten det presenteres på. baklengs på en måte. For hvert kapittel arbeider vi oss lengre og lengre bakover i tid. Tidsintervallene varierer fra 14 år til bare en dag.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Hovedpersonen heter Terje. I begynnelsen av handlingen (dvs. i slutten av boka) er han en gutt (8-19 år kanskje). Han har en noe eldre søster, Anita, Familien bor i Trondheim. Forholdet mellom foreldrene virker ikke godt. På en måte går dette ut over Terje. Moren kritiserer ham for ting han gjør, mens faren roser ham for det samme. Forvirrende! Faren virker travel og geskjeftig der han er opptatt med oppussingsprosjekt hjemme, moren gjør svært lite, sjylder på dårlig helse. Så ser det ut til at faren har forsvunnet fra familien. Moren er alene med de to barna. Det er blitt et spent forhold mellom mor og datter. Anita oppfører seg stikk motsatt av det moren ønsker, og det oppstår mye munnhuggeri. Terje som avskyr uenigheten og krangelen, sniker seg ofte ut av huset og venter på at alt skal gå over. Forholdet mellom søsknene virker på dette tidspunktet bra. Anita går inn for å ta seg av lillebroren sin. Så flytter familien fra Trondheim til en mindre by. Anita ser ut til å like dette dårlig, hun blir mer og mer opposisjonell. Hun vanker tidlig ute med tvilsomme gutter. For Terje er det ikke helt lett å begynne på ny skole og få nye kamerater. De andre , barna har merket seg at han har en lei uvane. Ofte sier han samme setning to ganger. Han må legge bånd på seg for å unngå dette, men mislykkes stadig
Terje har stor interesse for naturen. Han er svært opptatt av planter og små dyr, en interesse som han tydeligvis har fått fra en onkel i Trondheim. Terje er var og impulsiv. Han har på følelsen at noen gutter han snakker med, anstrenger seg for å være hyggelig, mens de egentlig ser ned på ham. Da slenger ham helt impulsivt en bøtte med larveegg i ansiktet på den ene. Forholdet til naboene i den nye byen er ikke godt. Terje hører hvordan de baktaler moren. Hans måte å ta igjen på blir å isolere seg, nekte å ta imot fra velmenende mennesker.

Vi får et blikk inn i ungdomstiden til Terje. Nå virker han langt mer aggressiv. Han går til voldelig angrep på en av søsterens kamerater. Vi hører ingen ting om studie tiden hans eller om da han møtte Turid, hun som ble kona hans, og heller ikke om da datteren Marit ble født. Derimot hører vi fra bryllupsfesten deres noen år senere. Det som først slår en, er det store misforholdet mellom brudens og brudgommens familie. Turids familie virker spissborgerlige. De legger ikke skjul på hvor mye de har betalt for denne festen. Terjes familie som ser ut til bare å være representert av moren og søsteren, står for skandalen. Moren som nå har blitt alkoholiker, forsyner seg godt av drikkevarene, og mye av Terjes oppmerksomhet går med til å passe på henne. Søsteren Anita tar seg ut i en elv og truer med selvmord, med bryllupsgjestene som sjokkerte tilskuere.
Terje har nå fått en stilling som naturvernkonsulent. Han arbeider for vern av utrydningstruede planter. Ofte kommer det til konflikt mellom dette og saker rundt utbygging som kommunepolitikerne ønsker å fremme, og det hender at Terje får oppringinger fra rasende ordførere. Ellershar Terje fått ord på seg for å være tverr. Han unndrar seg sosial omgang med kollegaene. Heller ikke ekteskapet er så bra lenger. Han svinger fra det ene til det andre, maler vakre ord på veggen, men motsier det i neste samtale, og plutselig en dag sier han at nå vil han ikke mer og flytter hjem til moren. Hun trenger hjelp, og Terje virker fornøyd over å overta mye av det praktiske arbeidet, men samtidig ser det ut til at de to går og skuler på hverandre, beregner hva de skal si for å såre den andre.
Så en dag mens Terje er ute og kjører bil, skjer det katastrofale. Han har dratt ut for å slippe vekk fra moren og ser tydelig det motsetningsfylte i at han, den sterkt miljøbevisste, bidrar til økt forurensning ved slik bilkjøring helt på måfå. Plutselig gjør han noe helt impulsivt. Da et stort vogntog kommer mot ham på en bakketopp, dreier han rattet brått ut i motsatt kjørebane, rett inn i en kollisjon som ikke er til å unngå. Bokas første kapittel finner sted på sykehuset der Terje ligger, koplet til all verdens maskiner, og venter på å dø. Ved senga står moren og Anita og krangler om hvordan blomster de har med, skal beskjæres.
Når vi har lest boka og kommet til de bakerste sidene, ser vi at det i fortellingen fra barndommen blander seg inn scener fra sykehuset de Terje ligger og skal dø. Bokens komposisjon indikerer at den dødende opplever at livet hans passerer i revy. Samtidig ser vi hvordan livet former en sirkel der de ulike opplevelsene henger sammen og påvirker hverandre.

Eg hadde skyhøge forventningar til denne boka og er nok litt skuffa. Romanen er absolutt god, men etter mi meining langt i frå så rik og intens som Skråninga og til dels Innsirkling. Eg synest til dømes skildringane av psykisk sjukdom og vonde familierelasjonar er mykje sterkare i Skråninga enn her. Likevel inneheld boka mange glimrande scenar, og ingen er betre til å skriva stikkande dialogar og såre relasjonsskildringar enn Carl Frode Tiller.

Takket være Edvard Hoem (takk Edvard!) ble en Carl Frode Tiller med meg hjem forleden dag. Den observante leser av bokanmeldelser har muligens fått med seg at jeg inntil svært nylig hadde et særdeles anstrengt forhold til nynorsk. Det er det definitivt slutt på nå. Møtet med en Tiller ble nervepirrende og lettere ekstatisk, som munnet ut i en avslutning jeg ikke finner ord for. (Det er sjelden!)
Skal forsiktig skissere litt av historien, uten å rasere lesergleden for noen som helst: Altså, Terje er en kar som kan mye om blomstene, biene og jorda og sånn. Historien om ham starter med slutten, der han ligger og kjemper for livet sitt på sykehuset etter å ha kjørt inn i en trailer med vilje. Det blir klart at han plages psykisk, men hva er det som har skjedd? Hvordan ble han som han ble? Er han egentlig en drittsekk?
Langsomt, men ulidelig spennende forteller han historien om seg selv ved å bakover i tid. Frynsete familierelasjoner og historien rundt rulles opp på en mesterlig måte. Jeg tok meg i å tenke litt på Vigdis Hjorth og hennes familie da jeg pløyde meg gjennom sidene, uten en eneste sammenligning forøvrig, da begge forfattere glitrer på ulikt vis. Det er imidlertid i dialogene den godeste Carl Frode Tiller briljerer. Har ikke lest noen forfatter som kommer slik innpå personene og det uutalte i samtalene som han gjør. Et pluss er jo også at han skriver om steder i Trondheim og omegn jeg kan kjenne meg igjen i, noe som gjør historien og karakterene ekstra levende for meg som leser. Når forfatteren i tillegg spekker historien med fagkunnskap om naturens tilstand en biolog og klimaforsker verdig, ja, da er jeg solgt.
Bokas budskap er mangefasettert etter min mening. Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvor mye har egentlig rollemodellene å si for personen som formes? Er det sånn at Terje egentlig burde redde seg selv, og ha større forståelse for både eget liv, i tillegg til de ulike "menneskeartene" rundt seg, heller enn å prøve å redde elvemuslinger og andre småkryp?
Kjære Carl Frode Tiller, for ei bok du har skrevet! For en kunnskap, - om menneskesinnet og naturen og alt i mellom. Takk for at du presenterer et nydelig nynorsk språk, som er lett forståelig og flyter som honning over sidene. Jeg kommer til å tenke lenge på historien om Terje, og alle andre Terjefigurer blant oss.
På en vindfylt aften i de midtre delene av landet blåser terningen lett over snøskavlene mens den hutrende skjelver og vekselvis viser meg fem og seks øyne. Et siste avgjørende vindkast plasserer den imidlertid på en meget, meget sterk femmer.

I en sykehusseng ligger Terje, miljøverneren, på dødsleiet etter et selvmordsforsøk. Ved sengekanten sitter moren og søsteren og krangler, som vanlig.
Gradvis trekkes vi med bakover i tid, og får del i Terjes liv som voksen, videre til ungdom, og til slutt som barn.
Det er en traurig familiehistorie som avdekkes. Terjes kjærlighet til naturen er et stort tema som belyses, i tillegg til valg Terje har gjort gjennom livet.

Tiller klarer nok en gang å få leseren «på kroken». Helt fra starten vekket bokens personer følelser i meg. Både irritasjon, sinne, oppgitthet, medynk og sårhet. Veldig originalt å begynne med slutten og føre leseren tilbake i tid. Digger Tiller!

Dagsaktuelt tema om miljø og menneskenaturen.

Om naturvern og medmenneskelige forhold

Boka si det! Nydeleg språk og ein engasjerande forteljing. Vi treffer Terje der han ligger på sjukehus etter sjølvmordsforsøk. Der i frå hopper vi gradvis bakover i tid og får innblikk i vaksenlivet, ungdomstida og til slutt også i barndommen. Altså fortelles historia hans baklengs i denne boka og det fungerer utmerka. At Terje er miljøforkjempar går også igjen i heile boka via diverse fakta og beretningar om plantar og dyreliv som ein kan velgje å tolke og koble til boka øvrige handling. Denne boka var ein sterk og sår leseropplevelse, samstundes gjer dei humoristiske replikkane og formuleringane at den også er høgst underholdende. Anbefaler med andre ord denne på set varmaste!

Carl Frode Tiller er en forfatter jeg har fulgt siden debuten, og jeg setter forfatterskapet høyt. Derfor hadde jeg store forventninger til Begynnelser, og med gode anmeldelser og gode omtaler her inne var jeg overbevist om at dette ville bli en god leseopplevelse.

Men denne vil nok ikke nå opp når jeg skal oppsummer årets leseopplevelser. På sitt beste gir boka gode skildringer av sårheten i et barns uforbeholdne kjærlighet til foreldre, selv når de ikke klarer å være foreldre. Og av hovedpersonens indre dialog som står i en sterk kontrast til den faktiske krangelen han fører med kona.

Likevel synes jeg ikke boka når opp til Innsirklinger. Jeg tror det er den utstrakte bruk av direkte dialog som jeg ikke synes fungerer så godt. Jeg kjedet meg også gjennom naturskildringer som skulle knytte boken til klimaspørsmålene og befeste hovedpersonens frelse gjennom naturen. (Men det kan være fordi jeg ikke er så opptatt av natur - og i alle fall ikke av naturskildringer. )

Hovedpersonen Terje er til tider utrolig irriterende, uten at det nødvendigvis er en entydig dårlig kvalitet ved boken. Som leser skifter sympatien mellom personene ettersom historien rulles opp. I skildringen av studenten Terje var jeg nær ved å dømme hele romanen nord og ned, men den tok seg inn igjen.

Romanens hovedgrep med en omvendt tidslinje og dens episodiske tilnærming fungerer, men jeg har ikke lyst å lese meg tilbake som jeg ville ha gjort hvis jeg lot meg rive med. Men jeg liker faktisk boka bedre retrospektivt, enn under lesningens gang.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er et sterkt, opprivende familiedrama som utspilles i de små hendelser, i de giftige replikkene, i det som ikke sies. Dagligdags, tilforlatelig kan det virke som. Men inneholdende sprengstoff nok til å pulverisere tilværelsen.
Det er svimlende romankunst, krevende, utfordrende. I en språkdrakt som er vakker, rørende, gripende, forførende.
Hva mer kan jeg si?
Les.