Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.

Jan Kjærstads beste til nå! Kort og godt (og etter min mening sant!)

Boka handler om en fullbyrdet terroraksjon , oppfattet som det store nasjonale traumet. Bakom spøker hendelsene fra den 22. juli 2011. Boka er delt inn i 3 deler.- hver del med sin fortellerstemme og med sitt fokus på det som skjedde.

I første delen er det journalisten Ine Wang som fører ordet. Hun skriver for ”Magasinet” til en stor avis. Ellers er hun bokaktuell med en biografi om arbeiderpartimannen Arve Storefjeld, en av partiets store kjempere som i tillegg har en proletar bakgrunn. Boka til Ine er like ved å komme ut da det meldes at fem personer er funnet drept på en familiehytte ved Blankvann i Nordmarka. Det er Arve Storefjeld, hans kone, deres datter Gry, hennes franske kjæreste og deres ni år gamle datter. Drapene er utført på en bestialsk måte, alle har fått strupen overskåret med kniv. Hele Norge er rystet i grunnvollene. Det snakkes om terroristangrep.

Ine føler seg ekstra engasjert i saken, og vil samle mer stoff om Storefjelds datter Gry. Hun var sett på som et stort politisk talent, et statsministeremne. Ine henvender seg til Nicolai Berge, som tidligere var kjæreste med Gry, for å få et intervju. De møtes to ganger, først på en kafé og så hjemme hos Nicolai. Der oppdager Ine et smykke, identisk med det som Gry alltid skal ha båret. Dette fører til arrestasjon og rettssak mot Nicolai Berge.

Mannen som blir utnevn til dommer i rettssaken er Peter Malm. Han er en kultivert, livsnytende person som lever ganske ensomt. Det er han som fører ordet i bokas andre del.

Tredje delen er reservert til Nicolai Berge. Han kommer også fra en arbeiderfamilie, men den tilhører en helt annen del enn Storefjeld. Nicolai forsøkte seg på politikk da han var sammen med Gry, men ble stemplet som heller mislykket når det gjaldt å uttrykke seg muntlig. For øvrig har han skrevet noen novellesamlinger, noen er blitt refusert, andre nesten ikke lest. Nicolai tok bruddet med Gry svært tungt. Hennes nye kjæreste, franskmannen, har Nicolai svært lite til overs for. Da han så fikk høre at Storefjeldfamilien var på tur til hytta ved Blankvann, hadde han også begitt seg inn i Nordmarka Han hadde en tanke om å få møte Gry igjen og at de så skulle finne tilbake til hverandre. Når han nå i fengselet tenker tilbake på denne turen, mener han at han kom over en gammel kjenning der inne. Denne hadde slått seg ned som eneboer i Nordmarka. Senere samme dag mens han selv låog sov i teltet sitt, mener han at han våknet og så den samme mannen løpe ned til vannet og drukne seg. Han melder ikke fra om denne hendelsen, men begir seg isteden til Storefjelds hytte. Han går inn og finner alle døde. Når det gjelder Gry, tar han av henne smykket fordi det var noe som hadde tilhørt hans familie og som han hadde gitt til henne.
’
Boka gir aldri noe svar på hva som egentlig kan ha skjedd.

Denne hadde fått mye gode omtaler og fått mye ros. Jeg visste noen luende hva jeg gikk til på grunn medieomtale og bok kveld med Kjærstad. Den var vel skrevet, kunne vært i vår samtid og samtidig var mange gode poeng i roman som får oss til å tenke. Mye refleksjoner og tankespinn i denne boka. Vet virkelig ikke hva terningkast jeg skal gi. Skildringene var utrolige gode og jeg vil ikke at boken skulle slutte. En god bok som gir oss innsikt samfunn og andres tanker.

Norge rystes av 5 blodige drap på ei hytte i Nordmarka. Ofrene er kjente. Er det terror eller hevn? Politiet står maktesløse.
Vi følger tre personer som har eller får tilknytning til udåden.
Journalist Ine Wang har lenge følt seg i bakevja etter en strålende karrierestart. Mordene får henne fram i rampelyset igjen.
Tingrettsommer Peter Malm liker absolutt ikke rampelyset. Det beste han vet er å sitte i baren på Grand og å rusle i Slottsparken. Men etter hyttemordene krever offentligheten at han trer fram.
Nicolai Berge er ekskjæresten til en av de drepte, Gry. De to var drømmeparet, og ble spådd lysende politiske karrierer i Arbeiderpartiet. Så gjorde Gry det slutt med Nicolai Berge.

Knakende god bok med tre særegne fortellerstemmer. At denne grusomme handlingen, som omtales som terror, er lagt til 2008, gir en egen dimensjon til boka mtp det som skjedde i Oslo og på Utøya i 2011.

En fryd å lese, på alle mulige måter. Stilsikkert språk, som rammer inn de tre forskjellige stemmene på en troverdig, mesterlig måte. Det er stor kunst å nærme seg dette temaet på den måten Kjærstad gjør det. Nok en gang viser han at litteraturen trenger ham. Man blir oppslukt, engasjert og trollbundet - slik stor litteratur gjør. Høstens utgivelse er så absolutt på høyde med Jonas Wergeland-triologien!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og som han skriver, Jan Kjærstad.
Det har ikke gått mange sidene før jeg gjør oppdagelsen at intellektet mitt blir erobret og følelsene mine forført. Det er stor fortellerkunst; medrivende, altoppslukende, intenst, vondt, sårt og vakkert.
Jeg klarer rett og slett ikke å la være å lese.
Og når det ikke er mer å lese, når siste punktum er satt, blir jeg til en gispende fisk på land. Hva skjer? Er det ikke mer?
Og slutten setter i gang et ras av tanker.
Og et intenst ønske om at det må da ikke slutte her!