Romanen er en dypt gripende, men til tider overfladisk behandling av slaveriets grusomheter i USA. Boken følger Cora, en ung slave som rømmer fra en plantasje i Georgia, via en fantasifull tolkning av undergrunnsbanen som en faktisk jernbane under jorden. Whitehead kombinerer historisk realisme med elementer av magisk realisme, noe som skaper en unik, men tidvis forvirrende fortelling. Romanen er hyllet for sin originalitet og skarpe samfunnskritikk, men kan kritiseres for å være for distansert og kald i sin fremstilling av karakterene. Cora fremstår til tider mer som en representasjon av slavenes kamp enn som en levende, følbar person, noe som gjør det vanskelig for leseren å knytte sterke emosjonelle bånd til henne. Mens boken effektivt avslører de systematiske undertrykkelsene, mister den noen ganger sitt grep om den menneskelige dimensjonen av fortellingen.

Grei historie, men boken er ikke engasjerende. Ble ikke engasjert av hovedpersonen Cora. Hun er en slavejente som flykter gjennom flere stater. Boken har også noen avsnitt om andre mennesker som ikke tilfører noe. Ble litt skuffet over boken.

Jeg hørte om filmen Den Underjordiske Jernbanen fra Camilla Laache på TV2 og bestemte meg for å søke etter boken som vel er bakgrunnen for filmen.

Og hva mener jeg om den? Boken altså.

Ikke den enkleste boken jeg har lest, slik den vandrer i tid, men etter at alle sidene er lest, tenker jeg tilbake, og at kanskje burde jeg lese den en gang til.

Handlingen er fiction slik den beskriver en underjordisk jernbane, men ser du filmen Harriet først, blir det hele tydeligere.
Uansett er den mørke tiden i amerikansk og europeisk historie forferdelig, slik slavene ble hentet og behandlet som eiendom.

Europeisk historie og skandinavisk historie med?

Ja. Både nordmenn og dansker var ivrige i jakten og transporten av afrikanere til USA. Afrikanere som skulle brukes som maskiner. Og dette betydde penger. Og penger var vel alt i den tiden. Og kanskje i nåtiden også?

Jeg hørte denne som norsk lydbok. Hørte deler av den om igjen. En utrolig sterk fortelling fra slavetiden i sørstatene, USA. Mye vi ikke lærte om i historietimene.

Boken vant Pulitzerprisen i literattur i 2017. Den gir en sterk skildring av forholdene for slavene på en plantasjon i Geogia i USA på midten av 1800-tallet. Leseren få innblikk i slaveriets nesten ufattelig brutalitet og fordervelse, og leseren kjenner på nært hold fortvilesen og bitterheten til slavene. Alle drømmer om å bryte ut av slaveriets lenker og noen tar motet til seg og forsøker å rømme. For flyktningene, ligger håpet i å kunne bruke The Underground Railroad-- et hemmelig, omfattende system av undergrunnsbaner, bygget for å hjelpe slavene til komme seg vekk fra sørstatene. Dette systemet blir sentral i handlingsforløpet og boken må nesten sees på som en hyllest til alle de personene, både hvite og svarte, som bygde og opererte The Underground Railroad, med livet som innsats. Anbefales!

Mange bøker om Amerikas slaver er blitt skrevet siden klassikeren ”Onkel Toms hytte”. Boka til Whitehead er imidlertid noe som skiller seg ut fra den store mengden. Med sin blanding av realisme og fiksjon representerer den noe nytt Dette er boka om den 16 årige negerjenta Cora som rømmer fra slaveplantasjen og foretar en reise nordover med et transportmiddel som aldri har eksistert.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det hele starter med Coras bestemor som sammen med andre fra landsbyen i Afrika ble lagt i lenker og ført vestover mot havet. Der ble de solgt videre før de ble stuet om bord på båter som brakte dem over havet. For å unngå risiko for mytteri passet slavehandlerne på å blande folk fra ulike landsbyer. Når fangene deres ikke snakket samme språk, var sannsynligheten for felles opprør mindre. Over i Amerika ble Coras bestemor solgt flere ganger før hun til slutt havnet på Radall-plantasjen. Her ventet et liv med hardt slit på bomullsmarkene, med brutal pisking og andre grusomheter.
Det som holdt henne oppe, var et ørlite jordstykke der hun kunne dyrke sine egne grønnsaker. Coras mor overtok dette jordstykke. Hun var en av dem som prøvde å rømme fra plantasjen. Dette skjedde da datteren hennes Cora bare var ti år. Det gikk gjetord om Coras mor fordi hun til tross for omfattende leting aldri ble innhentet. Hadde hun virkelig klart å unnslippe? Etter henne ble jordstykket Coras. Den unge jenta måtte virkelig forsvare retten til det. Men hun satte seg i respekt. En som la merke til det, var unggutten Caesar. Han hadde en annen bakgrunn enn de andre slavene. Sammen med foreldrene sine hadde han bodd hos en gammel hvit dame, og der hadde han bl.a. lært å lese. Han kjente til fortellinger om den underjordiske jernbanen som gikk nordover mot steder der slavearbeid ikke fantes, der de fargede var frie mennesker. Han klarte å få Cora med seg på denne reisen. De kom seg fra Georgia til Sør-Carolina. Her fikk Cora etter hvert arbeid som utstillingsfigur på et museum som framstilte slavenes historie.
Debatten gikk om slavenes situasjon. Kanskje man heller skulle utrydde dem, var det hvite som tenkte. Landets bomullsproduksjon vokste til store høyder. Samtidig strømmet fattigfolk fra Europa over til Amerika. Kanskje disse kunne overta arbeidet. Slavejegerne var etter alle rømlinger. Cora klarte å komme seg unna denne gangen, men ikke Caesar. Nå var Cora helt alene. Den hemmelige jernbanen brakte henne videre til Nord-Carolina. På stasjonen ble hun funnet av Martin. Han tar henne med hjem til kona Ethel. De gjemmer Cora i et trangt rom på loftet. I Nord-Carolina er det farlig å være for de fargede. Utenfor huset til Martin og Ethel er det en stor park. Ofte blir folk som har hjulpet en rømling hengt i trærne i parken. Hver kveld kommer Martin med mat til Cora. De har ofte lange samtaler. På loftet er det gamle almanakker som Cora øver seg på å lese i. Stadig er det husundersøkelser. Det er viktig at tjenestejenta Fiona ikke får mistanke om hva som er gjemt på loftet. En dag blir Cora syk, og Ethel bringer henne ned for å kunne pleie henne. Det er viktig at Fiona blir sendt vekk med en holdbar unnskyldning. Men Fiona har likevel varslet borgervernet, og en dag er de der med den mest beryktede av alle slavejegerne, Ridgeway. Han og hjelperne hans tar Cora med seg, fastlenket. Martin og Ethel må bøte med livet.
Cora føres videre i lenker gjennom Tennessee. Overalt herjer små branner. Så blir følget angrepet av mannen Royal og vennene hans. Nå er det Ridgeway som blir lenket fast. Cora blir befridd og havner omsider på Valentine-gården. Her får hun gå på skole sammen med andre fargede. Hun får seg venner, og blir omsider kjæreste med Royal. Valentine-gården er et ønskested for tidligere slaver som trenger tilvending før de blir i stand til å komme ut i samfunnet. Men heller ikke her er de i sikkerhet. På Valentine-gården blir det holdt taler som omtaler de fargedes muligheter i et framtidig Amerika der raseskiller ikke eksisterer.Men også fiender hadde oppsporet gården. Ridgeway hadde lidd to store nederlag i løpet av sin karriere som slavefanger. Først gjaldt Coras mor som aldri var blitt funnet. Og nå hadde Cora forsvunnet for ham. Ridgeway var blitt gjort til spott og skamme. Nå lå han og mennene hans på lur ved Valentine-gården, klare til angrep. Først ble mannen på talerstolen skutt. Royal kom ilende til for å hjelpe ham, men ble selv truffet av flere skudd. Til coras store forferdelse fikk hun bate et par ord ut av Royal, så var han død. Ridgeway grep fatt i Cora. Han tvang henne til å vise fram det som var den nærmeste stasjonen for den underjordiske jernbanen. Da de skulle gå ned stigen til stasjonen, slo Cora armene rundt ham, noe som førte til at de begge stupte ned. Ridgeway var hardt skadd. Det lyktes Cora å finne en tralle, med den kunne hun grave seg framover, stadig videre nordover mot friheten.
Det tok meg lang tid og en del anstrengelser før jeg klarte å bli helt fortrolig med denne historien. Den underjordiske jernbanen er naturligvis noe som aldri har eksistert i virkeligheten. Den er blitt brukt symbolsk her. Også rekkefølgen på noen av kapitlene kan virke litt underlig. For eksempel historiene til Caesar og også Maybel blir presentert lenge etter at hver av dem er døde. Men når man først har akseptert det, virker disse historiene desto sterkere.

God og viktig historie, men alt for tung å lese. Slet til tider veldig med å følge historien.

En virkelig god bok om slavejenta Cora, som rømmer fra sin eier sammen med sin venn Cæsar gjennom den underjordiske jernbanen. Cora er tredjegenerasjons slave, hennes bestemor Ajarry kom med slaveskip fra Afrika, og hennes mor Mabel og hun selv jobbet på samme plantasje. Den underjordiske jernbanen fantes jo som en undergrunnsbevegelse som hjalp slaver å rømme. Whitehead velger å beskrive den underjordiske jernbanen som en fysisk underjordisk jernbane som går under jorda, dette er jo ikke basert på fakta, men en interessant vri som gjør boka spennende. Selv om dette er en roman så betviler jeg ikke at de grusomhetene og truslene slavene ble utsatt for var virkeligheten for mange slaver på den tiden. Første kapittel syntes jeg var jeg litt rotete, men fra andre kapittel syntes jeg boka ble virkelig god. Andre halvdel var tidvis litt langdryg og kjedelig å lese, men den tar seg opp på slutten. Men alt i alt er det ei bok du sitter igjen med bilder og minner du sent vil glemme, og tross noen svakheter så fortjener den en soleklar femmer. Anbefales.

Veldig monoton og kjedelig opplesning. Likte deler godt, men synes det ble rotete til tider. Men et sterkt bilde av situasjonen for alt for mange mennesker for ikke alt for lenge siden.

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehea d (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag.

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før.

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen.

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende:

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.

Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med.

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen.

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand.

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen.

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger.

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter.

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet.

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke så begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet.

Denne boka må filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"!

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser.