Bokelskere.no

Eg hadde store forventningar til denne boka. Likte ideen og debutbøkene hennar. Kvifor henge saman når det er tomt? Men eg blei aldri engasjert nok. Tok meg i å kjede meg. Blei lei. Det blei så mange ord, så mykje eg såg kome før det kom. Det var noko som mangla. Høgdepunkt? Vendepunkt? Det blei for typisk på slutten.

Nydelig bok som viser historien fra tre voksne barns synspunkt da foreldrene skilles. Det interessante i historien er selvfølgelig fortellerperspektivet som sier noe om hvor forskjellig vi opplever og erfarer ting. Det skaper en indre virvelvind som når jeg leser gjør at jeg selv stiller spørsmål ved min historie og min oppvekst. Hva er sant? Hva er virkelig? Finnes virkeligheten?

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser av den ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige slutten. Løsningen, eller innsikten om du vil, kommer så plutselig. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt. Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: En moderne familie

Lydbok. Forfatteren skal ha ros for å skrive om et langt ekteskap som tar slutt og hvordan deres voksne barn takler det. Boka har tre fortellere. Det er de tre voksne barna. Den samme historien blir fortalt av alle tre, men de har hver sin versjon. Slik blir det noen gjentakelser og noe blir overtydelig. Samtidig får jeg ikke helt tak på de tre søsknene. Når jeg leser er jeg på jakt etter gjenkjennelse. Her kommer det bare i små glimt. Jeg tror forfatteren har villet mye, men synes ikke hun kommer helt i mål.

Mor og far skilles i en alder av ca 70.
Deres tre barn tar skilsmissen nokså forskjellig og boka gir hver og en av dem en jeg-stemme som forklarer hvordan de opplever, ikke bare skilsmissen, men også hverandres måte å håndtere den nye situasjonen på.
Familien må vel klassifiseres som gjennomgående intellektuell og de legger også stor vekt på å fremstå som sådan. Alle ord og handlinger analyseres og vurderes. Diskusjonene verdsettes tilsynelatende høyt men det synes som om det viktigste for flere av dem er å "vinne" diskusjonene, heller enn å forstå motparten eller ta lærdom av andres synspunkter.
Trass i at "barna" alle er godt voksne, med ektefeller, barn og egne hjem, er de alle sterkt knyttet til mor og far og hverandre. De ferierer alltid sammen på "hytta", og har en rekke faste tradisjoner som ikke må brytes. Egentlig er de vel temmelig konservative alle sammen, selvom de forsøker å fremstå som noe annet.
Når så mor og far skiller seg, rakner det for flere av dem. Helt utrolig!

Mens jeg leser tenker jeg; For en slitsom familie å være i. Alltid å skulle konkurrere med hverandre om stort og smått, skjule reelle problemer, hvem er "best", og hvem besøkte mor sist. Fikk Liv en nyhet fra mor eller far, FØR f.eks. Ellen, må dette analyseres av den som ble den ulykkelige no. 2. Som om informasjons rekkefølgen til enhver tid er synkron med hvem som da står mor eller far nærmest.
For meg fremstår dette mer barnslig enn intellektuelt. I hvert fall umodent. Nesten uvirkelig.
- Er det noen som har det sånn?
Dette blir for meg litt typisk for hele boka. Samtlige personer er tilsynelatende oppegående og skolerte mennesker, men de oppfører seg alle som umodne fjortiser. Lillebroren i flokken er kanskje et unntak, i det han tydeliggjør forventningspresset fra familien (og samfunnet) og forkynner en livsstil fri for tvang og forpliktelser.
Men, det rakner for han også. Knuten til konvensjonene blir for sterk, også for han.
Boka er overtydelig, omstendelig og mangler spenning og drivkraft.
Rett og slett kjedelig.

Tyvärr blev detta en besvikelsens läsupplevelser. Kanske hade jag ställt mina förväntningar för högt med författarens fantastiska debut trilogi om en hel bygd och dess Afghanistanveteraner, men trots att hon behöll samma berättartekniska grepp med en historia berättad av olika personer, så blev det tråkigt. Jag somnade in flera gånger och fick lyssna om och i mer vaket tillstånd så insåg jag att mina tankar hade seglat iväg långt bort från boken eftersom jag inte fångades av berättelsen. Dessutom var det flera hack i berättelsen som blev så pass underliga att jag lyssnade om flera gånger utan att förstå hur detta helt plötsligt kom in i handlingen.
I vissa sekvenser lyser författarens glimrande förmåga att beskriva händelser upp såsom vid Håkon och Annas första möte, och när Håkon blir vittne till att föräldrarna äntligen bråkar med varandra och faderns cykelhjul får gruset att spruta, men det är alldeles för sällan. Vart blev det av glöden som fanns i trilogin? Den som fick mig att LYSSNA till varje ord och engarera mig, bli rörd till tårar och skratta högt vid vissa tillfällen...
Så bra att jag inte hade köpt boken för den hade omedelbart hamnat på loppis. I min fysiska bokhylla får den absolut inte plats utan jag återlämnar ljudboken till biblioteket på Gol för att inte bli omläst.

Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg har stått i bibliotek-kø for å lese Helga Flatlands roman En moderne familie som ble utgitt i 2017. Nå er den lest, og fortsatt er det mange som står i kø for å lese boken. Etter all omtale og intervjuer med forfatteren hadde jeg forventninger til romanen.

Innfridde den? Njaaa; «så der» som Pippi bruker å si. Den både engasjerte og kjedet meg.

I et intervju som jeg leste i A-magasinet er overskriften: «Hun ville beskrive en moderne familie. Det ble en historie om besteforeldre med helt andre ambisjoner enn å dulle med barnebarna.» Vel; slik oppfattet jeg ikke romanen. Jeg leste den slik at besteforeldrene ikke ønsket å miste kontakten med barnebarna. Tvert om, det var datteren som holdt avstand etter å få servert nyheten om at foreldrene skal skilles. Foreldrenes ambisjoner fikk ikke jeg med meg, annet enn at de var lei hverandre.

I 70 års-dagen til bestefar Sverre, som familien feirer i Italia, smeller bomben: han og bestemor Torill skal skille seg. Det er helt uforståelig for de voksne barna Liv, Ellen og Håkon. Den som tar det tyngst er eldstedatteren Liv; hun går helt i kjelleren. Eksistensgrunnlaget hennes er truet. Vi følger familien i to år fremover, og fortellerstemmene er Liv, Ellen og Håkon.

Engasjerte gjorde romanen fordi jeg ble lei sutringen til Liv. Hun irriterte meg. Greit, kipt at foreldre skiller seg uansett alder. Men sannelig har denne familien mange goder ved at de bor relativt tett og foreldrene stiller opp for barnebarna. Jeg kjedet meg innimellom fordi jeg synes at romanen maler for mye over samme tema. Kanskje det hadde blitt litt mer liv i den om besteforeldrene virkelig hadde slått ut håret.

Men, absolutt interessant tema. Et av TV-programmene som har interessert meg er BBC programmet Escape to the Country. Mange av de som ønsker seg et drømmehus på landet er pensjonister. Det er ikke grenser hva de skal gjøre i sin pensjonistalder. Et nytt liv skal de få. Av og til lurer jeg på om de tror at når de kommer til en viss alder så snur det, de blir yngre og sprekere. Pytt; det er ingen sak å fly opp og ned en bratt trapp når en er 80. Faktisk er det slik at en del av de nybygde boligene rundt der jeg bor er eldre ektepar. Hus med store hager og to etasjer. En plastikkirurg forteller i Moss Avis i dag at han har 80 åringer som har utført en facelift. Her kan det skrives bøker i massevis – det er bare fantasien som setter grenser.

Omtale av min leseopplevelse er kopiert fra dette blogginnlegget. ]1

Interessant roman som får i gang tankene om egen og andres familierelasjoner. Det som særlig gjør boken i god, er strukturen. Altså måten fortellingen gradvis avdekkes gjennom de ulike personene i boken. Avansert og svært vellykket oppbygging.

Boka setter spørsmålstegn ved ulike samlivsformer og ved ekteskapet i særdeleshet. Det handler om en familie i tre generasjoner, Besteforeldrene har nådd en alder av 70 år. De har tre barn (Liv som er gift med Olaf og har barna Agnar og Hedda) Ellen (som er samboer med Simen og som strever med å bli gravid) og attpåklatten (som er enslig).

Handlingen starter på flyet mellom Norge og Italia. Hele familien er på reise for å feire bestefarens 70-års dag i Roma. Dette er en intellektuell, diskusjonsgld familie som elsker å bryte sine ideer på hverandre. Under selskapet skjer denne gangen noe helt uventet. Besteforeldrene kunngjør at de har bestemt seg for å gå fra hverandre. Kunngjøringen vekker stor bestyrtelse hos barna deres. En følelse av katastrofe som varer i månedsvis., griper fatt i de voksne bara og smitter over på derees forhold til egen partner. Ja, også barnebarna får oppleve at tingene ikke lenger er som før. På den ene siden betyr det brudd med alle de praktiske tradisjonene som felles ferie på familiehytta, felles julefeiringer osv. På den andre siden er det alle de følelsesmessige komplikasjonene. Det eldste barnet Liv som er den mest konservative og også den mest pliktoppfyllende, er den som tar det tyngst. I lang tid fremover er hun ikke seg selv lenger. Mannen Olaf er den som får lide mest. Det ender med at han må lyve på seg en forelskelse til en annen kvinne til en annen kvinne for at Liv på nytt skal fatte interesse for ham.

Det mellomste ”barnet” Ellen har mye å stri med i sitt eget liv. Hun og Simen gir etter hvert opp å få barn på naturlig vis. De gjennomgår kunstig befruktning, men også dette mislykkes Det hele ender med at Simen flytter ut, og Ellen knekker helt sammen. Det skal ta måneder før hun har klart å komme på beina igjen. På slutten av boka har Ellen klart å finne en ny mann – en enkemann med tre barn. Håkon er den som på overflaten har tatt foreldrenes beslutning med størst ro – dette til tross for at han er langt mer emosjonell og følsom enn folk flest. Men Håkon har også sterke ideer om frihet og rett til å leve utenfor samfunnets vedtatte normer. Hittil har Håkon bare hatt en rekke skiftende ”venninner”, men så møter han Anna og alt sier pang. Anna egner om de samme ideene som Håkon. Vil de to klare å etablere et samliv på egne premisser? For første gang frykter Håkon en ny følelse – sjalusi.

Boka er komponert med tre fortellerstemmer. Hver av de tre barna kommer til ordet i hver sin del. Dette er med på å tydeliggjøre tre forskjellige personligheter. Det mest interessante ved boka er at den setter spørsmålstegn ved ekteskapet. Er dette blitt en foreldet institusjon som i vårt likestillingssamfunn ikke lenger har noen reell funksjon?.Er det bare de følelsesmessige sidene som eiertrang og behov for trygghet og flukt fra egen selvstendighet som henger igjen?

Fortellinga om ei skilsmisse, sett gjennom vaksne barn sine auge.