Bokelskere.no

Boka er spennende og lettlest. Den løftet seg ikke til en femmer før på slutten for min del. Alt i alt er det en bok om hevngjerrighet, anger og at den verste straffen er den vi påfører oss selv. En på mange måter forstyrrende bok, og en der man selv endrer syn på hovedpersonen flere ganger i løpet av historien.

Nei og nei. Altså, jeg liker vanligvis Lahlums oppstyltede, gammeldagse krim. At alle, uansett kjønn, alder, bakgrunn og nasjonalitet, snakker på samme ekstremt omstendelige måte, kan jeg leve med. Men psykologisk thriller er ikke hans genre. Plottet er godt, men det er liksom ikke grenser for mye prat vi må gjennom for å komme fram! Alt blir forklart minst to ganger, gjerne tre og fire. «Jeg skulle aldri komme over det som skjedde den natten.» Nei, det er trist og leit, det, men etter femtende gang blir jeg mer irritert enn rørt av å høre det. Faktisk. Hadde en fjeredel av boka blitt kutta, hadde den blitt mye bedre, tror jeg.

Og det forundrer meg at en patetisk person som Pernille Fredrikke kan få tillit til å lede en mordetterforskning. Når du bare er opptatt av passende partnere og manglende familie (bortsett fra når du minnes en eller annen ubetydelig dealj som var sårende i fortida, selvfølgelig), er du for distre for den slags jobb. For de fleste jobber, egentlig.

At oppleseren leser 2004 som «tyve null fire», har jeg kommet over. Selv om det tok meg lang tid å skjønne at alt ikke foregikk fire over åtte kveld etter kveld. Men nå har jo jeg litt tungt for det.

Etter å ha lest tre av Hans Olav Lahlums krimbøker med K2 og Patricia, hadde jeg bestemt meg for at jeg var ferdig med å lese bøker fra denne forfatteren. Serien var spennende lesing og jeg angrer ikke. Bøkene minner dog om hverandre, noe som er et kjennetegn på en god serie, men også noe som gjorde at jeg heller ville brukt tiden på andre forfattere. I februar 2017 var jeg så heldig at jeg fikk høre prologen til De fems tegn og da ble det klart for meg at jeg bare måtte ombestemme meg og gå for en til Lahlumroman.

Da jeg leste De fems tegn i desember ble boken høydepunktet mitt i bokåret 2017. Forfatteren klarer å holde oppe et høyt spenningsnivå fra prologen helt frem til slutten av boken. Samtidig knytter han historiske fakta til fortellingen.

Martin Svendsen har opplevd mye vondt i livet sitt. Han er den eneste gjenlevende i familien. Hans tanker vender tilbake til den skjebnesvangre lille julaften i 1944 som skulle ha innvirkninger på hele hans liv. 60 år senere begynner offeret fra krigen jakten på sine pinere. Boken skildrer kappløpet mellom hevnmorderen og politiet gjennom seks europeiske land. Via tilbakeblikket til drapsmannens opplevelser i slutten av andre verdenskrig er det lett for leseren å sympatisere med han. En kjenner nesten på at en vil "heie" på Martin i hans morderiske felttog for rettferdigheten. Grensene mellom ondt og godt blir utvisket, men Lahlum avslutter romanen forsonlig uten at leseren må bli skuffet.

I etterordet til De fems tegn beskriver forfatteren selv det "å skrive en ny roman i en veletablert og innarbeidet romanserie kjennes tidvis som å hoppe med en tvangstrøye... Som å hoppe uten stupebrett... Denne romanen er et stort sprang og medfører særlig høy fallhøyde." Leserne bør være glad for at Hans Olav Lahlum våget dette spranget. Resultatet ble en spenningsroman av særklasse. I motsetning til mange som nå vil oppmuntre Lahlum til å legge opp til oppfølgere av denne boken, håper jeg på flere Lahlum-krim med nye karakterer. Spranget med høy fallhøyde ble for meg et sprang i nye høyder.

Min omtale av De fems tegn kan du lese på bloggen min. Jeg kan røpe at jeg syns boken har et interessant tema, men at jeg syns den ble for langsom til at den fungerer skikkelig som spenningsroman.

Dette er den første boka fra Hans Olav Lahlum jeg har lest. Jeg fikk låne den av min far som er stor fan av hans bøker. Nå er jeg ingen storleser av krim, men min far mente at denne boka ville jeg like, så da ga jeg den en sjanse. Boka starter med en gammel mann som mister sitt eneste barnebarn i en bilulykke. Tilbake står han igjen uten noe familie eller etterkommere. Man blir da gradvis introdusert til en hendelse som skjedde i slutten av krigens dager, under et forhør, der hovedpersonen blir utsatt for tortur av fem personer. Han gir dem skylden for at han nå står uten etterkommere, og begir seg ut på en hevntokt mot de fem. De kjennetegnes ved at alle har tatovert inn et pentagramaktig symbol på armen. Spenningsnivået har en god stigning etterhvert som man leser, og den klarte å fange meg slik at jeg ble nysgjerrig på å fortsette å lese. Den var aldri kjedelig, men hadde god framdrift i et passe tempo. Den første humringen kom da den kvinnelige etterforskeren var en god sjakkspiller. Jeg liker når forfattere blander inn sine hobbyer/lidenskaper i romanene sine. Jeg likte boka godt, og den uventede vendingen på slutten var en positiv overraskelse. Det skal sies at jeg ble ikke helt overbevist av motivet bak handlingene hovedpersonen begår. Lahlum klarer ikke helt å få fram hvor stort hatet er, eller naget er etter alle disse årene. Det blir litt platt beskrevet og virker dermed litt lite troverdig.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jeg synes Lahlum langt på vei har skrevet en god krim. Karakterene er robuste og ekte. Handlingen er stort sett kronologisk og enkel å følge. Vekslingen mellom fortellerstemmene er klar og oversiktlig. Og spenningen øker stadig underveis, aldri til de sitrende, uutholdelige høyder, men likevel til et nivå som får meg til å stadig bla videre.