Viser 1 til 7 av 7 omtaler
Nei jeg syntes nå at boken er en jävla drittbok, den er 600 sider lang og det er bare tåpelig. Boken handler om en homse som skriver musikk og er på tog og den er bare sinnsykt kjedelig. Leste kanskje 30 sider, men så gadd jeg ikke mer. Hva er dette for noe dritt? Skam for Norge.
En god, men av mange årsaker en krevende roman. Til tider hylende morsom. Mer om min leseopplevelse på bloggen. Link til innlegget
Et eventyr å lese som ung - da man ikke visste at dette var datidens Knausgard!
”Lasso rundt fru Luna”, Agnar Mykle
I skrivende stund skrives det artikler på nettet om overfølsomme personer, og at noen vil saksøke Frode Saugestad for å ha skrevet noe om virkelige personer i ei bok. I vinter har mediene diskutert erotikken i Fifty shades of….og Knausgård får æren for å ha startet dette med å skrive om virkeligheten i bøkene sine. Vel, alt dette gjorde Agnar Mykle for flere tiår siden. Det har vært mye spekulasjoner rundt psyken til forfatteren, og at han var overfølsom er noe jeg antar. Grunnen til det er at han skriver så følsomt, formidler alle inntrykk fra alle sansene et menneske har, i alle gjøremål en person må gjennom – at jeg blir litt satt ut i perioder. Denne boka er utgitt i flere utgaver. Jeg las den med forord av Anders Heger, basert på orginalmanuskriptet til Mykle, med kommentarer om endringsforslagene til Sigurd Hoel og Harald Grieg. En stor bok på vel 730 sider.
Vi følger Ask Burlefot; en ung mann som har kvaler for det meste, men tar for seg det livet har å by på, og er veldig glad i sex uten kondom – og da må det jo gå som det går da….. Vi følger hele hans kropp, og alle hans tanker, gjennom alle utfordringer en usikker lærer kan komme opp i. Ask har et svært vanskelig forhold til sin familie – som blir større og større, men samtidig mindre og mindre. Han beskriver usikkerhet om nesten alle livets gjøremål på en sånn sjelsettende måte at man får vondt inni seg, men her er også mye godt å humre over. Boka var først morsom og mine tanker gikk i perioder både til Mr. Bean og Elling, men på de siste par hundre sidene ble den bare tristere og tristere, og jeg sitter igjen med en trist følelse i det dette skrives. I de fem hundre første sidene er den full av gode beskrivelser av personer, samfunn, full av sitater og visdomsord som man virkelig kan kose seg over. På det siste 200 lurer man på hvordan dette skal ende – og det ender.
En forfatter som skriver så det kjennes i hele kroppen. Et saftig og herlig språk som er musikk for øyne og tanke !!
For meg er dette den beste romanen skrevet av en nordmann. Jeg vet at utsagnet lyder tåpelig, men jeg kan ikke få uttrykt det på noen annen måte.
Man kan leke med tanken om hva Mykle kunne skapt om omstendighetene hadde vært annerledes. Hadde han planene klare for å sluttføre en trilogi...
Sist sett
