Bokelskere.no

Fasinerende historie!

Denne var utrolig artig. Slukte den på et par dager. En bok jeg har tenkt en del på i etterkant som jeg liker bedre og bedre. Ferrante skriver levende og får man til å føle på desperasjonen, angsten og bli urolig over det som utarter seg i boken. Hun beskriver galskapen veldig godt. Med et vulgært språk som tidvis fikk meg til å bli blek, men som var utrolig virkningsfull for å forstå det hovedpersonen opplever.

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

Etter å ha lest Napolikvartetten med stor begeistring satt jeg der med stor forventning da jeg tok fatt på neste bok av Ferrante. Fra første stund ble jeg skuffet – for en sytende, selvopptatt hovedperson. Men så, omtrent midtveis i boka tilspisset situasjonen seg, det ble riktig dramatisk og guffent for den samme personen, og en medfølelse med henne våknet. Og da boka ble avrundet, var det en dame med en ganske annen selvinnsikt vi ble presentert for.

Olga heter kvinnen som i mange år har vært gift med Mario. Sammen har de to barn, gutten Gianni og jenta Ilara. Så helt plutselig en dag sier Mario at nå vil han ikke mer og flytter ut. Av og til kommer han tilbake for å leke litt med barna, men han unndrar seg en hver samtale med Olga. Det skal ta lang tid før hun i det hele tatt får vite hvor han nå bor. Olga tar bruddet svært tungt, hun veksler mellom sorg og sinne og kan ikke la være å la sinnstilstanden gå ut over barna. Ekstra ille blir det da hun oppdager at Mario har flyttet sammen med en langt yngre kvinne, Carla, som de også kjente da hun fremdeles var barn.

Fra sin egen barndom husker Olga en forlatt kvinne i nabolaget. Hun sørget slik over mannen som hadde forlatt henne at hun til slutt tok sitt eget liv. Nå er Olga redd for å bli som Poverella.

Nå som hun har eneansvaret for familien, faller også nye oppgaver på henne. Marios hund Otto har han latt bli igjen. Olga har aldri kunnet fordra dette hunden som hun nå må ya regelmessige lufteturer med. På disse ofte nattlige turene støter hun av og til på Caramo, en enslig musiker som bor i etasjen under dem. En dag skjer det at Caramo mister førekortet sitt som Olga plukker opp. Med dette har hun et påskudd til å oppsøke ham en annen natt. Her byr hun seg fram på en ganske så åpenlys måte. Det hele ender i et slags samleie som fyller lga med stor avsky da hun går derfra.

Samtidig blir sønnen Gianni syk. Han kaster opp og får en stadig stigende feber.Enda mer syk blir hunden Otto. Den må ha fått i seg noe giftig. Olga har behv for å tilkalle hjelp, men yelefonen virker ikke. Så oppdager hun at de også er helt innelåst i leiligheten. De har nylig fått skiftet lås, og nå sitter den nye nøkkelen bom fast i låsen. De forsøker å få kontakt med naboen under, Caramo, men oppnår bare at vinduet hans blir knust. Hva skal hun nå gjøre med et sykt barn og en dødende hund? Heldigvis dukker omsider Caramo opp som redningsmann. Han tar seg av og får begravet hunden.

Etter hvert faller livet mer på plass for familien. Samværsavtaler som gjelder barna, blir ordnet. Men når barna kommer tilbake etter besøk hos faren og Carla, er de ofte storforlangende og har lagt seg til vaner og holdninger som Olga slett ikke liker. Så snur det seg plutselig. Mario klager over barnas oppførsel og nevner at han heretter ikke vil ha dem så ofte. Olga ser nå ex-mannen med nye øyne. Han er slett ikke den personen hun har trodd. De negative sidene ved ham kommer nå tydeligere til uttrykk.

Samtidig fortsetter Caramo på sin forsiktige, tilbaketrukne å være en støtte for familien. Barna setter stor pris på ham. En kveld blir Olga invitert av en venninne med på en konsert. Caramo er blant de opptredende. Olga bergtas av musikken. Tanken på at dette er mannen hun tidligere foraktet, er ikke til å fatte.

Skummet meg gjennom siste del. Skjer lite.

Måten hun skriver på og lar konkrete ting i teksten vise Olgas følelser, mer enn å stave det for oss er utrolig bra. Døren som endelig blir åpnet henspeiler på livet som åpner seg for henne.

Olga blir forlatt av ektemannen. Dette har skjedd noen ganger tidligere, så Olga tror ikke helt på det i starten. Etterhvert skjønner hun likevel at hun nå er alene om ansvaret for de to barna og hunden Otto.
Olga blir først rasende sjalu,så likeglad, og mister til slutt taket på livet sitt. Barna og hunden blir dratt med ned i avgrunnen.

Man kjenner igjen Ferrantes stil, og jeg likte boka ganske godt. Ser at mange sammenligner den med Napolikvartetten, og det blir litt urettferdig. Selv om temaet kan ligne på enkelte ting fra disse bøkene, så står denne godt på egne ben.

Ikke lett å lage en omtale av denne boka.
Men, la det være sagt med en gang; Dette er en roman av meget høy klasse. Ikke mange skriver som Ferrante, og ikke mange oversetter som Kristin Sørsdal!
Boka handler i korthet om en kvinne som føler hun mister alt når hennes mann på uforklarlig vis forlater henne og hennes to barn. Hun føler seg nedverdiget, verdiløs og totalt ødelagt som kvinne.
Hun graver seg dypt inn i depresjonen og bokas største del handler for det meste om dette.
Høres litt "kjedelig" ut, men det er bare det at prosessen beskrives så overbevisende og bra, at jeg tok meg ofte i å tenke at, "mon tro om en krisepsykolog" evner å ha en så dyp innsikt i det menneskelige mørke sinn, som Ferrante utviser her.
Hvorvidt denne boka er "bedre eller dårligere" enn Napoli kvartetten, blir kanskje litt "smak og behag". Eller kanskje kan man si at den objektivt er bedre, mens jeg subjektivt nok fant enda større leseglede i de 4 sistnevnte.
Tro likevel jeg legger den i haugen med "favouritt bøker".