Bokelskere.no

Skrives det for lite om de stakkars(?) kvinnene som nærmer seg overgangsalderen med raske skritt, og ikke lenger får like sultne blikk og oppmerksomhet fra det annet kjønn? Dette spørsmålet begynte tankene å romestere med etter å ha lest et intervju med danske Dorthe Nors da jeg var i Oslo for en tid tilbake. Hun påstod at kvinner blir mer og mer transparente jo eldre vi blir, at vi etterhvert blir en usynlig pariakaste i dagens samfunn, som bejubler ungdom og seksualitet, masse seksualitet. Dette hørtes jo særdeles interessant ut, og boka "Speil, speil blink" ble behørig anbrakt på leselisten min.
I korte trekk handler denne boka på 170 sider om Sonja, som holder på å lære seg å kjøre bil, men som ikke klarer å gire, da den overivrige kjørelæreren med særs manglende pedagogiske verktøy gjør dette for henne. I tillegg går hun til en massør som synes å vite akkurat hva det er som "feiler" Sonja, og som tolker og overanalyserer den minste ting. Som om ikke dette var nok, har Sonja problemer med søsteren sin, Kate og synes bøkene hun oversetter fra den svenske krimforfatteren er til tider motbydelige.
Fysisk er det et smalt bilde som males opp i denne boka, men tankespinnet hos hovedpersonen strekker seg både vidt og bredt, til tider på de store filosofiske dyp i tilværelsens uutholdelige tunghet. Forfatteren bruker mange metaforer og det er ofte mange lag som kan tolkes, både i det som sies og gjøres i denne historien.
Blir det sånn at Sonja noengang vil klare å gire selv, og er det sant at den nye kjørelæreren bare er ute etter å komme i buksa på henne? Hva med massør Ellen, har hun rett i sine tolkninger av Sonja, eller tilhører denne sannheten bare Sonja?
Det er mulig at mine forventninger om personen Sonja var skrudd en smule opp i forkant av lesningen, for jeg etterlyser mer driv og tydelighet i tematikken. Hvor ble det av Sonjas usynlighet som objekt for mannens attrå?
Kjære Dorthe Nors, - jeg klarer ikke helt å komme under huden på hovedpersonen, - og det er kanskje det som er litt av meningen også, men for meg blir Sonja for fjern og tafatt og historien for enkel. Metaforene du bruker synes jeg også er overtydelige, - f. eks dette med å kjøre selv, gire selv, - ta hånd om eget liv, sette grenser etc. Dette gjorde at jeg ble irritert mens jeg gikk og ventet på et spenningspunkt som aldri kom.
Den eneste grunnen til at terningen ganske mutt lander på en firer og ikke tre i dag, er den fornøyelige passasjen som omhandler manndommen, samt beskrivelsen av gjenkjennbare Jodie Foster filmer.