Bokelskere.no

Helt OK krim. Karakterene er litt platte og det er noe som mangler. Men som sakt, helt ok.

Jeg koste meg med denne boken hvor vi fikk møte den unge William Wisting i 1983. Han var en nyutdannet og engasjert politikonstabel og en nybakt pappa, - når han fikk tid til det. I tilleggsboken som handlet nesten tyve år senere, møter vi ham som en fremdeles sympatisk etterforsker, men nå litt mer sliten etter alt for mange overtidstimer og kaffekopper, - litt deprimerende det da.

Den første boken dreier seg blant annet om hendelser som skjedde 1925, men som har tråder frem til «nåtiden», - helt etter min smak! Og skildringene av livet i 1983, med skrivemaskin, fasttelefon og telefaks, er et hyggelig gjensyn for en som har opplevd det og som skjønner hun begynner å bli gammel. Jeg ble også fascinert av hvordan vi kan følge etterforskningen trinn for trinn og se hvordan brikkene etterhvert faller på plass, mens vi hele tiden har hatt muligheten til å være med og pusle litt selv.

Jeg likte nok hovedboken best, - «Nøkkelvitnet» manglet det historiske islettet som var nettopp det jeg ble tiltrukket av i «Når det mørkner», så terningkastet mitt går til den!

Helt grei, midt på treet Horst bok

Jeg liker så godt William Wisting og alle de gode tanker og handlinger som Lier Horst gir ham.. men dette er for kjedelig.. Det skjer ingen ting...

Likte denne boka godt, selv om den ikke er spesielt spennende til "krim" å være.
Derimot troverdig, uten overdrivelser.
Må leses, særlig av de som allerede har forsynt seg med noen av hans gode bøker.
Her får men den forsiktige starten på Wistings karrière, selv om dette ikke er første bok.

Jeg var i tvil om jeg skulle lese denne siden den har fått lunken mottakelse. Synes boken var hyggelig lesning, ikke ofte man kan si det om en krimbok. Lettlest var den også, solid håndtverk fra Horst.

Beklager, Jørn, denne var ikke kjempemessig. Det er den første jeg leser av Wisting-bøkene, men jeg trodde her og der det var glemt at denne ikke er for juniorpublikummet. Den var litt enkel og manglet drama der det faktisk burde vært drama. Jeg måtte forresten le godt av diverse navn i historien og mener å se at humor har stått bak enkelte av dem. Fortellerstilen er forsåvidt bra den, på riktig gir. Det blir fler, men denne får bare en treer. Jeg har nettopp lest de to siste av Frode Granhus, ser du ...

I denne boka er vi tilbake i tida da William Wisting var en ung og fersk politimann som på hjemmebane basker med tvillingene Lin og Thomas og kone Ingrid. En bortgjemt veteranbil fra 1920-tallet står sentralt i handlingen. En venn av Wisting kjenner til rykter om bilen, og sammen besiktiger de en omhyggelig låst låve (stengt både utenfra og innenfra) der bilen skal befinne seg. Eieren av låven lar seg omsider oppspore. Han kan fortelle at bilen har stått der siden han var gutt. Selv har han arvet låven og har ellers lite å tilføye i saken. Da Wisting undersøker bilen nærmere, oppdager han flere kulehull i karosseriet. Men også andre ting er gjemt inne på låven. Han kommer over en gammel ryggsekk med navnet Danielsen på og et brev til ”Anna”. Wisting finner også beinrester som må ha ligget der lenge. Ved å søke i arkiver finner han ut at bilen har tilhørt et transportfirma, eid av en mann ved navn Malvin Bergan. Tidligere tiders etterforskning fant ikke mannen som så ut til å være sporløst forsvunnet. Etterforskerne hadde den gang snakket med en kvinne ved navn Ruth Skauen. Hun lever fremdeles, og Wisting oppsporer henne. Hun kan fortelle at Malvin var innom gården deres på vei mot Kristiansand der han skulle hente en ladning med penger. Hun kan til og med vise fram et bilde fra den gang der mange mennesker sitter rundt et bord. Nå kommer det fram at det denne kvelden ble nevnt ærendet Malvin hadde. (Ved første intervju var denne opplysningen tilbakeholdt)- Tidligere etterforskning hadde konkludert med at Malvin måtte ha stukket av med pengebeholdningen. Men med oppdagelsen av kulehullene i bilen, har man kommet et stykke videre. En av dem som denne fjerne dagen hadde blitt informert om Malvin og pengetransporten, kunne stå bak ranet. Nå vise det seg at en av kvinnene på det gamle bildet var Anna Danielsen. Kunne det være henne brevet fra låven var stilet til? Anna var den gang forlovet med en mann på bildet ved navn Kai Skauen som hun senere giftet seg med. Wisting finner fram til Anna som fremdeles lever og nå bor i et forfallent hus sammen med barnebarnet sitt. Kai er for lengst forsvunnet og er til slutt blitt erklært død. Nå overrekker Wisting brevet til Anna. Etterpå forklarer hun at det var et avskjedsbrev fra den depressive mannen hennes, og dermed burde saken rundt menneskelevningene på låven ha blitt oppklart. Wisting tar med brevet tilbake, men oppdager at Anna har underslått et ark.
Samtidig som den unge Wisting arbeider med denne gamle saken, skjer det nye forbrytelser i politidistriktet. En nattsafe er blitt ranet. Wisting er tilfeldigvis i området, forsøker å stanse fluktbilen, men mislykkes. Like etter blir man var en bil som står i brann. Det er fluktbilen. Dette skjer like ved den gamle låven. I nærheten står en hytte. Fotspor i snøen fører dit. Inne i hytta finner Wisting noen mynter. Kan dette ha sammenheng med ranet? Denne saken er for stor til at politisjefen vil la den ferske Wisting overta etterforskningen. Men likevel tilfeldighetene leder ham dit. Barnebarnet til Anna Skauen heter Jens Brun. Mye taler for at han står bak nattsaferanet. Og ganske riktig, hjemme hos dem finner politiet ransutbyttet.
Wisting framstår i boka som en iherdig ung mann med høye ambisjoner. Han vil ikke forbli en vanlig politibetjent, men forsøker å ta spranget oo i etterforskernes rekker. Foreløpig må han finne seg i å bli kritisert og satt på plass av sjefen sin, Dokken. Men på slutten av boka får han sin belønning, i form av en aspirantstilling som etterforsker.

En svak firer fra meg. Jeg trengte noe lettlest og kjent imellom pensumbøkene, og da passet denne. Underholdning i 2 kvelder, og dett var dett! Den dårligste boka om Wisting, men håper likevel på flere.

Denne skuffet veldig. Hlikt de forrige bøkene godt, men dette var å koke suppe på en piker