Bokelskere.no

Frampek og en krypende uhygge, er essensen i denne boka.
Helt fra første stund, aner man at den nye naboen til Jørgen, kona og de to sønnene, gjør noe som ikke er helt bra. Man lurer, konspirerer, er sikker på svaret, før alt endres når realiteten er et faktum.
Velskrevet, som vanlig, medrivende, umulig å legge fra seg, selv om man av og til ikke ønsker å lese videre av frykt for hva som kommer.
LES DEN!

Eg las 70 sider, så skumma eg fort gjennom resten, fram til siste 10 sidene, då vi får sjå dagboka til Steinar. Det er ei veldig interessant og kjenslefull kjerne her, men boka er altfor lang. Novelleform hadde passa betre, i staden for lange passasjar med til dømes West Ham-kamp i London. Kort og godt ikkje særleg spennande, og eg irriterte meg over stadige skildringar av samleie med kona. Ser at fleire synes slutten er svakaste delen av boka, men det er absolutt omvendt. Her kjem Renberg endeleg til det vesentlege, etter over 200 sider med ei slags lågmælt spaningsoppbygging.
Har iese Tollak til Ingeborg, som eg likte mykje betre, fordi boka er kortfatta og ikkje går rundt grauten.

Bokomslag:

Det er eit nytt år i den vesle bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Især legen Steinar, faren i huset, er noko for seg sjølv; det står liksom ein eigen vind om han.

Men kven er Steinar? Ganske snart begynner Jørgen og Vibeke å merke ting dei ikkje forstår. Kva er det han held på med, den nye naboen? Kva er det som gøymer seg i han?

'Du er så lys' er ein moderne psykologisk thriller, ei nervepirrande og gripande bok om det vi ikkje får auge på. Sjølv om det utspeler seg like framfor oss.

Kan man kjenne et menneske i sin nære omgivelse? Kan noen med store psykiske problemer skjule det? Tør vi oppdage? Klarer vi å hjelpe? Tore Renberg skriver godt om relasjoner mellom forekdre-barn, partnere, naboer osv osv. Denne boken intet unntak. Jeg kjenner meg igjen, den treffer meg midt i magen, i hjertet, i sjelen. Vond, fin, viktig.

Mørkt og nervepirrende

«Du er så mørk» kunne vært den alternative tittelen på denne nervepirrende romanen. Vi skjønner tidlig at noe er galt, men er det slik som i en Agatha Christie-roman at bevisene egentlig lå godt synlige hele tiden? For meg var det en god introduksjon til Renbergs forfatterskap. Anbefales❗️

Dette er en bok med et ganske springende innhold. Første delen er spekket med digresjoner Framstillingen er pratsom, skravlete. Her er det lange beskrivelser av personer, mange av dem har svært liten plass i innholdet forøvrig. Men bevares, dette er fin og underholdende lesning, helt motsatt av andre delen som er knapp, langt mer bestående av korte, meningsfylte ord.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Boka handler om et nabolag, beboerne i to villaer. Fortelleren i størstedelen av boken er Jørgen, en mann i begynnelsen av 4o-årene, ansatt i psykiatri-tjenesten. Kona hans er Vibeke, rektor på skolen i bygda. De har to gutter, Vidar og Eyolf. Så en dag flytter en ny familie inn i nabovillaen. Det er legen Steinar med kone og sønn. Det er mysteriet rundt denne mannen som blir hovedtemaet i boka. Steinar er en godt synlig mann som alltid tiltrekker seg oppmerksomhet. I det ytre er han en blid og jovial person. Men hvordan er han egentlig på innsiden?

Jørgen og Steinar blir fort gode kompiser. Jørgen er en lidenskapelig fotball- fan, og en dag da han har en ekstra billett til en stor kamp i London, blir Steinar med ham på turen. Men da kampen spilles, er ikke Steinar der. Etterpå serverer han en merkelig historie om at han var blitt slått ned og ranet i en park, noe som Jørgen har vansker med å tro helt på. Etter hvert snapper han og Vibeke opp små, små tegn på at det kanskje er noe merkelig med naboen. Kona hans, Liv Merete, virker ganske forknytt. Kan det være at hun blir mishandlet? Stemningen forsterkes gjennom helt andre ting som skjer. Jørgen jobber i et bokollektiv. Han har ansvaret for unge gutter med store problemer og en svært mørk og vanskelig fortid. Da unggutten som Jørgen har aller mest jobbet med. begår selvmord, er dette en hendelse som forsterker intensiteten rundt andre ting som skjer i boka

Steinar og familien hans skal på hyttetur på fjellet, og de inviterer nabogutten Eyolf (8 år) med seg. Før de drar gir Liv Merete husnøkkelen sin til Vibeke.
Hvorfor? Vil hun at naboen skal gå inn og finne tegn på hva som skjer i huset? Jørgen og Vibeke prater mye rundt dette de kommene dagene. De hisser hverandre opp, og særlig urolig er de fordi yngste sønnen deres er nå sammen med disse mystiske menneskene. Det ender med at de benytter nøkkelen og tar seg inn i nabohuset der de går nøye gjennom rom for rom. Alt virker normalt helt til de finner mobiltelefonen som Steinar angivelig skulle ha blitt frastjålet i London. Hvorfor har mannen løyet for dem? Grepet av panikk drar Jørgen og Vibeke sporenstreks opp på fjellet og finner fram til hytta der de bare møter glade og normale mennesker. Handlingen roer seg nå ned. Sommeren går mot slutten. Høsten kommer og med den et stort sjokk. En dag høres et skarpt smell fra nabohuset. Det er den glade og joviale naboen som har tatt livet av seg.

Videre utover i boka presenteres små dagboknotater som Steinar har gjort denne sommeren. Vi får innsyn i hans eget indre som skiller seg sterkt fra den samme mannens ytre vesen. Han har følt seg tynget av noe mørkt som også har vært der lenge før og som står i sterk kontrast til det blide ytre som han har tvunget seg selv til å anlegge. For ham har Jørgen vørt det ”så lyse mennesket”, den han hele tiden ønsker å bli smittet av. Vibekes mistanker om at litt av hvert kan ha foregått i nabohuset, viser seg nok å stemme. Flete ganger tidligere har Steinar forsøkt å ta livet av seg, blant annet den gangen i London, uten å lykkes.

Alt i alt opplevde jeg dette som en helt OK bok. Noen ganger i løpet av ørste del synes jeg nok at det var måte på til småprat, og andre del var ikke så konkret og opplysende.

En bok jeg aldri ville funnet selv hvis det ikke var for lesesirkelen jeg er med i .
Jeg rygget litt når jeg oppdaget at den var skrevet på nynorsk. Lot den ligge en stund i bokhylla for å "manne meg opp" til å ta fatt på ukjent mark med lesespråklig aversjon (siden barneskolen). Når jeg fant den frem og begynte å lese, så var jeg veldig glad for at jeg hadde hele dagen til rådighet. Nynorsken var glemt som språkramme, og den ble raskt en pageturner. Spenningen bygde seg opp i lette formuleringer, og stoffet fløt som et nysmurt maskineri. Lettlest og spennende om hverdagsliv i en tilfeldig bygd i Norge. Imidlertid faller det hele litt sammen mot slutten. Kanskje fordi historiens oppbygning har skapt større forventninger hos leseren. Men budskapet er like viktig.

Renberg er så innmari god på indre monolog. Jeg liker måten karaktererne hans reflekterer over livet. I denne boka har hovedpersonen så fin og god selvinnsikt. En familie får nye naboer. De blir litt kjent igjennom hekken og så går liksom hverdagen videre, med en nysgjerrighet for de nye som har flyttet inn i huset ved siden av.
Jeg hørte lydboka. Renberg selv leser og gjør som alltid en utmerket jobb.

Her møter man den menneskelige forutinntattheten i døra igjen og igjen - et mesterverk!

Skrevet i november 2016: "Den følelsen når du har gledet deg sinnsykt til å begynne med den nye boka og du finner ut at den er på nynorsk..." Dette var statusen jeg postet på facebook for noen dager siden. Jeg var innstilt på en tøff kamp mot dette språket som til tross for min dialekt fortsatt ikke er førstevalg for meg som ikke har norsk som morsmål. Uansett var jeg klar til å lese Tore Renbergs nyeste bok, ikke minst fordi jeg fikk oppleve forfatteren på en konsert med boklesing for to uker siden. Jeg hørte Renbergs plate på repeat i flere dager etter konserten og dette førte til at jeg hørte stemmen hans i hodet mitt mens jeg leste. Alt dette og særlig den fengende historien Renberg forteller, gjorde at jeg leste boken ut innen bare noen få dager. Aldri før har jeg tatt med meg en figur mer enn "Steinar" etter at jeg lukket boka. Han og skjebnen hans slipper ikke taket. Han utfordret meg regelrett til å skrive en anmeldelse av denne boken, min hittil første.

Leseren blir kjent med Steinar gjennom øynene til Jørgen. Renberg forteller om den nye naboen til Jørgen i første person og med nok så tydelige, men subjektive beskrivelser. Som leser får vi lyst til å slippe han inn i våre liv. Vi vil ha Steinar rundt oss og det er vanskelig å legge boken til side. Samtidig gir Jørgen oss et dypt innblikk i hans hverdag som miljøterapeut. Han har sett og hørt mye, men skjebnene til "guttene" hans takler han på en profesjonell måte. Familielivet hans er harmonisk. Han har det rett og slett bra på denne kloden og én ønsker helst å selv delta i den koselige hagefesten Jørgen feirer med sin storfamilie. Steinar er med på festen og hans utstråling setter ham i selskapets midtpunkt. Allikevel dukker det opp tvil hos Jørgen og Vibeke, Jørgens kone. Hva er det som er galt med Steinar?

Vi får innblikk i de forskjellige fasetter av et menneskets sjel på en måte som berører sterkt. I slutten av boken ser vi på livet gjennom andre øyner. Endring av blikkvinkelen blir ennå mer tydeliggjort ved at forfatteren bruker bokmål. Dette er også en av grunnene til at jeg likte bruken av nynorsk. Forfatteren får her til en språklig nyanse som vil gå tapt i oversettelser.

Boken lar oss sitte igjen med en del åpne spørsmål og dens slutt vil akkurat derfor irritere noen. Jeg for min del har lukket "Du er så lys". Men hovedpersonens tragiske historie tar jeg likevel med meg som ved få bøker jeg tidligere har lest. Innen veldig kort tid har jeg blitt til Renberg-fan og i lang tid fremover vil denne boken vær en av mine første bokanbefalinger.