Vi er vant til å forbinde finske filmer og finsk litteratur med noe tungt, mørkt og tragisk. Slik er det også i denne boka der vi følger en finsk familie gjennom hundre år (fra 1895 til 1995) og gjennom fire generasjoner. Vi møter sterke personligheter med mye godhet i seg, likevel blir utfallet ikke annet enn tragisk. Måten boka er bygd opp på, er noe spesiell. Handlingen hopper fram og tilbake i tid. Før vi føres inn i en hendelse, blir vi presentert for et årstall. (Slikt krever oppmerksomhet fra leserens side, især er det krevende å få med seg hvis man har den som lydbok.) Tidsrommet boka spenner over, rommet mye dramatikk for finnene, men det hører vi for det meste bare indirekte om her.. Episodene vi føres inn i, er gjerne hentet fra familiens dagligliv, men ikke desto mindre har forfatteren klart å gjøre dem fascinerende og spennende.

Handlingen foregår på et lite sted nordøst i Finland. Første generasjon vi hører om her, utgjøres ene og alene av kinnen Maria, Hun har gjort noe som ikke var vanlig for en kvinne den gang, hun har skaffet seg en yrkesutdannelse, en jordmor utdannelse. Etterpå viser det seg at det likevel ikke blir lett å få mulighet til å utøve yrket. Folk, og da særlig mennene, ser med skepsis på jordmora og kvier seg for å tilkalle henne. Maria må kjempe en tung kamp for å få aksept. Hun leier rom hos en apoteker, og trolig er det med ham hun får en datter. Men hos apotekerens to strikse søstre møter hun stor motstand. Senere får Maria bygd eget hus til seg og datteren Lahja. Også Lahja får barn utenfor ekteskap, datteren Anna. Men i motsetning til mora vil hun ikke leve alene, så hun får mannen Onni til å gifte seg med henne.

Utover i boka kan vi nesten si at det er Onni som er hovedpersonen. Onni er en farende håndverker. Han er dyktig og vennlig, men utover i boka forstår vi at han bærer på en stor hemmelighet. Onni blir en god far for Anna. Han og Lahja får to barn til, Helena som er blind og sønnen Johannes. Liksom mora har også Lahja skaffet seg en utdannelse. Hun ender opp med å bli fotograf, etter å ha blitt avvist ved flere andre utdanningsinstitusjoner.

Krigen kommer og med den evakuering fra hjemplassen. Onni må dra til fronten, og det tar mange år før han er tilbake igjen. Da er hjemmet deres brent ned, og familien må bo i en gamme. Onni går i gang med å bygge opp huset som nå blir enda mye større enn før. Men Onni er rastløs og ofte blir han borte fra hjemmet. Forholdet mellom ektefellene blir vanskelig. Lahja lengter hele tiden etter kroppslig kontakt med Onni. Men forgjeves. Etter som årene går, blir dette misforholdet verre og verre. Jentene forlater hjemmet, bare Johannes blir værende. Han gifter seg med Kaarina. De får flere barn. Kaarina er en tålmodig, godhjertet person. Men selv ikke hun klarer å skape en god stemning i huset. Lahja som ønsker å bli tatt inn i varmen, opplever bare at alle skyr henne. Så finner Lahja bortgjemte kjærlighetsbrev skrevet til Onni fra en mann. Men dette blir fortiet. Onni har det vondt og kommer til det punktet at han ikke klarer å leve lenger. Han tar sitt eget liv.

Bokas siste del er viet Onni. Han har truffet en mann som har tiltrukket ham sterkt. Dette var i en tid da homoseksualitet var forbudt. Han har kjempet imot, men ikke klart det. Hos denne mannen har Onni funnet kjærligheten som han har savnet hjemme. Men så griper Lahja inn. Hun har skrevet et brev til politiet og forteller hva som foregår og ber dem ordne opp slik at hun kan få igjen mannen sin. Politiet dukker opp og tar mennene på fersk gjerning. Dette blir Onnis endelikt. Etter at Lahja er død, finner familien brevet. De river det i stykker.
Det som fascinerer mest ved boka, er hvor godt forfatteren klarer å gjenskape stemningen i de små episodene som boka består av. Som leser føler man på kroppen uhyggen og maktesløsheten som brer seg mellom disse familiemedlemmene.

Ekspeditøren på Ark viste meg to ulike bøker da jeg skulle bytte inn en velment julegave, - "Snøbarnet". (Sistnevnte er forøvrig en fortreffelig bok, se tidligere anmeldelse.)
Fikk valget mellom en totalt ukjent forfatter fra Finland, og en noe mer kjent skikkelse fra norske bokpermer, Trude Teige. Siden jeg har lest så mye om 2. verdenskrig og skjebner derfra i ulike perspektiver, ble valget denne ukjente Tommi Kinnunen.
Lystig la jeg bokside etter bokside bak meg, men ble heftet av mange spørsmål om både historien og hovedpersonen. Jeg må innrømme at 50 sider inn i særs gode personskildringer men akk så sparsomt utbrodert historie, lurte tvilen mellom svart/hvite sider. Hadde hun dama på bokhandelen lurt meg? Hva var det jeg ikke så, som "alle" andre tydeligvis hadde fått med seg?
Tålmodighet stå meg bi! Og det gjorde den, - tålmodigheten altså.
For jeg leste videre, om Maria, Lahja, Kaarina og Onni. Fire mennesker.
Fire perspektiv på historien,slekta, hemmelighetene og livet i Finland fra 1890 og nesten frem til vår tid. Fire puslespillbiter, der historien danner et helt bilde først når siste person har talt ut i fra sitt perspektiv.
Hvordan har Marit sitt virke som jordmor og aleneforsørger innvirkning på datteren Lahja, og hvorfor nærmest hater Lahja mannen sin, Onni? Hva skjedde egentlig med Onni, og hvorfor er forholdet mellom svigermor Lahja og svigerdatter Kaarin så dårlig?
Alt dette og mer til får vi svar på når siste punktum er satt i en bemerkelsesverdig bok. Ettertanken, ettertanken kjære leser, - den sitter i, og får meg til å trekke paralleller til andre slekter, hemmeligheter og hvordan vi blir og gjør til vår verden i skyggen av slekt og fortid, iblandet tidens gang og fremtidens muligheter.
Kjære Tommi Kinnunnen. Du skal vite at det er en hedersbetegnelse at jeg ikke før slutten av boka fikk med meg at du er mann, lite bevandret i finske navn som jeg er.
Misforstå meg rett, - det er flott å være mann, men du skriver kvinneperspektiver på en slik måte at i alle fall jeg synes det er praktfullt og nesten utrolig at du klarer det så bra uten egen erfaring. Du har skrevet en roman jeg med hånden på hjertet aldri kommer til å glemme. Du puster storheter som Doris Lessing og John Iriving i nakken, - uten sammenligning for øvrig. Når språket ditt også frydefullt spretter lekkert over boksidene, ja så gir jeg meg ende over.
En vindfull, grå onsdag glimter terningen til med seks øyne, hvilket er meget velfortjent og vel så det!

God bok, men blir lei og skummer meg gjennom slutten. Slutten er såpass bra at jeg synes det var verdt det :) bra start også. Litt langdryg halvveis.

Virkelig god og tankevekkende slektsroman. Fra ulke personers ståsted. En god påmminnelse om at det ikke er sååå lenge siden vi var ganske så trangsynt og strenge her i norden også, og at det er hverdt å ta vare på våre ervervede rettigheter, åpenhet og aksept, enten det gjelder alenemødre, homofili eller annet. Også om hva livets åk gjør med det enkelte mennesket. Gripende

Denne hørte eg som lydbok. Godt lest. Boka har svært gode personskildringer og ein blir dratt inn i livet til den enkelte av hovudpersonane. Boka hoppar ein del i tid, det er både effektfullt og litt krevande. Iallfall på lydbok, i papirutgåva blar ein lettare attende for å halde orden i årstall.

Finsk slektsroman som spenner fra 1890-årene og fram til vår tid.
Det hele starter med jordmoren Maria, som er alenemor og gjenstand for folkesnakk.
Datteren Lahja får også barn utenfor ekteskap, men velger å gifte seg med Onni.
På sine eldre dager bor Lahja sammen med yngstesønnen og svigerdatteren Kaarina, og det er nettopp Kaarina som etterhvert finner svar på familiens fortielser og hemmeligheter.

Historien blir fortalt fra de forskjellige personenes ståsted. Godt skrevet og interessant lesning.

Nydelig familiekrønike fra nordfinnland. Anbefales på det varmeste!

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Dette er litterært gull! Fabelaktig finsk slektsroman fra debutant Tommi Kinnunen. Både formen, språket og innholdet er suverent godt. Vi møter fire personer i en familie, i ei bygd nord i Finland. Livet til hver enkelt skildres gjennom øyeblikksbilder. Først ut er jordmor Maria, som får barn utenfor ekteskap. Dernest hennes datter Lahja, Lahjas mann Onni, og Lahjas svigerdatter Maria. Gjennom øyeblikksbildene får vi stadig vite mer om personene tidligere i boka. "Der fire veier møtes" er umiskjennelig finsk. Boka utgis senere i januar.