Bokelskere.no

Her skal altså forfatteren holde leseren på pinebenken så lenge som mulig. På side 250 begynte det å skje noe spennende. Hadde det ikke vært for det fantastiske språket hennes så hadde jeg aldri fullført denne boken.

Psykologisk-psykiatrisk thriller. I en krim vet man vanligvis hva forbrytelsen er, men ikke hvem den skyldige er. Her er det omvendt. Vi vet at Ragna Riegel må ha begått en grov forbrytelse, men vi vet ikke hva den går ut på før mot slutten.

Dette var kjedelig.. Godt skrevet og godt persongalleri, men for langtekkelig..

Nok en gang skuffer Fossum meg. Jeg skjønner for tidlig hva som er plottet her. Det er alt for mye tomt snakk og jeg får ikke sympati eller andre følelser for noen av hovedpersonene. Jeg kjedet meg til tider i de lange avhørene og synes alt gikk for sakte. Et lite snev av spenning var det midt i boka, men det gikk fort over.

Dette var en "grusom" bok som ble vanskelig å lese ferdig, til tross for en usedvanlig forbilledlig og fremragende høylitterær kvalitet, bærekraftige bilder, metaforer og symboler, en dreven fraserende innsikt i den feminine menneskenatur, det hormonelt labile kvinnesinnet. Men Konrad Sejer's forhør av den tiltalte Ragna Riegel lignet efter hvert mer en psykoterapeutisk samtaleterapi på en lukket psykiatrisk avdeling, et fortrolig referat fra en epikrise med en avslørt taushetsplikt, der "pasienten" reflekterer, speiler og tilkjennegir paranoid schizofrene trekk, med tvangstanker og vrangforestillinger. Det kan også virke som om de ytre referanserammene i romanen til dels er selvbiografisk hentet. For meg står denne krimromanen "på stedet hvil", handlingslammet kompakt og komprimert, uten hverken dynamisk strukturerte kapitler eller drivende handling. Det ble en nesten stressende lesning, hvor det spørs om hensikten helliget middelet. Men altså på et språklig nivå med f eks både Kjell Olqa Dahl og Knut Faldbakken

Jeg burde skjønt tegninga når bokomslaget var pepret med terningskast 6, men valgte å gi den en sjanse. Min konklusjon er at dette slett ikke er en kriminalbok! Dette er ikke noen tøying av sjangerens grenser, det er fullstendig skivebom!

Som krimbok ga den meg absolutt ingenting! Null og niks.

Man skjønner jo tegninga, denne boka ville solgt i 1/1000 av opplaget om den var plassert i riktig sjanger. Plasser den sammen med annen «høyverdig skjønnlitteratur» og fjern «bestselger krim» fra omslaget, så flere slipper å bli lurt!

Dette er ikke Karin Fossum på det beste. Jeg opplevde boka som heller langdryg og noe kjedelig – i hvert fall første halvdelen, der skjer det svært lite. Det meste av boka er bygd opp som en samtale mellom den middelaldrende kvinnen Ragna Riegel og den trauste politimannen Konrad Sejer.

Ragna er en ensom og beskjeden kvinne. Hun jobber på Europris. Her skjørter hun sine oppgaver på en pliktoppfyllende måte. Ragna har problemer med tale. Hun har vært gjennom en feilslått operasjon i halsen og kan nå bare hviske, noe som likevel ikke hemmer henne nevneverdig i arbeidet der hun går rundt og rydder i butikkhyllene. Ragna har en sønn, Richard Josef. Han reiste hjemmefra som syttenåring og bosatte seg i Berlin. Han forteller at han nå er direktør for et stort hotell i byen. Den eneste kontakten mor og sønn har, er gjennom årlige julekort. Ragna har alltid bodd i det samme huset. Først sammen med foreldrene sine, sp da de døde og sønnen reiste, har hun bodd her alene. Ragna kan fortelle om foreldrene sine at faren var en mann hun satte svært høyt. Moren derimot beskriver hun som en mer fargeløs og ubetydelig person.

Samtalene mellom Ragna og Sejer foregår i fengselet. Ragna har begått en alvorlig forbrytelse og venter på en dom. Hva hennes forbrytelse går ut på, får vi lesere ikke vite før mot slutten av boka, men all den tid dette er en krimbok, er det naturlig å trekke den slutning at det dreier seg om et drap. Kan den unnselige og fredelige Ragna være i stand til noe slikt

Ragna kan fortelle at det begynte med en konvolutt i postkassen, adressert til Riegel. Inni lå det en lapp med beskjeden: ”Du skal dø”. Etter en tid kommer en ny konvolutt, denne gangen var meldingen: ”Det er ikke lenge til”. Samtidig dukker det opp en usikkerhet i forhold til Richard Josef. Et brev Ragna uventet har sendt til sønnen, kommer i retur med påskriften ”adresse ukjent”. Og da hun prøver med et nytt brev, skjer det samme en gang til. Under samtalene med Sejer tilbyr politimannen å hjelpe henne med å oppspore sønnen. Og nå får Ragna vite at også Richard Josef sitter i fengsel. Han har begått et stort underslag av penger fra hotellet der har riktignok aldri har vært direktør, men arbeidet i resepsjonen. Det gode ved dette er at det åpner for ny og nærere kontakt mellom mor og sønn. Mange fyldige brev sendes nå mellom de to

Tilbake i fortiden har Ragna blitt skremt av de anonyme beskjedene adressert til Riegel. Hun oppsøker legen sin og får resept på noen beroligende tabletter. Ragna holder seg ikke til den foreskrevne dosen, men tar gjerne to, tre eller fire ganger så mye. Dette begynner å gå ut over arbeidet hennes, og på natten vekkes hun av at noen ringer på dørklokken. Og så en morgen finner hun nok en lapp liggende på nattbordet sitt. Har noen kommet inn i huset gjennom det åpne badevinduet? Mens hun brente de første beskjedene hun fikk, tar hun med seg den siste til politistasjonen, bare for å oppleve at hun her ikke blir tatt særlig alvorlig.

Så en dag står det en mann foran døren hennes og ber om å få komme inn. Det viser seg at han er predikant i Jehovas Vitne og beretter om å få en plass i Tusenårsriket Ragna, ustabil som hun er blitt etter de siste opplevelsene og under påvirkning av sterke tabletter, griper etter en kniv som hun stikker i mannen - ikke bare én, men mange ganger. Så blir Ragna sittende der og vente i timer og dager på at noen skal komme og oppdage hva som har skjedd.

Brevene som i ettertiden skrives av mor og sønn avslører også noe annet. Mens Ragna, overfor Sejer, har rost sin aktverdige far, tegner Richard Josef et helt annet bilde av besteforeldrene. Bestefaren var mentalt syk, vandret hele tiden ut og inn av behandlingsinstitusjoner. I følge Richard Josef var det mormoren som var den sterke, det var hun som holdt familien samlet. Helsevesenet kan bekrefte dette, likeledes at Ragna selv har arvet sin fars sinnsykdom. Hun har lenge klart å holde den i sjakk, men de siste begivenhetene har gjort at hun har mistet kontakten med realitetene. De anonyme brevene i postkassen var bare innbilning, likeledes besøket på politistasjonen. Det eneste som stemmer med virkeligheten, er drapet hun har utført…

Ufattelig kjedelig. Ikke det grann spennende. Antakelig min siste Fossumbok.

Langdryg, skravlete, lite troverdig og klisjefylt. Og når vi omsider får vite hva forbrytelsen er, er det også en skikkelig nedtur. Bruker ikke forlaget ressurser på redaktør til denne forfatteren lenger?

Forvirret ble jeg etter at Fossum på s. 17 forteller oss at Riegel var 17 år da hun fikk sin sønn; han reiste da han var 17 og hun (rimelig nok) 34.
Han har vært borte i 12 år, og på s. 175 står det at Riegel (som forventet) er 46. Enkel hoderegning. Men på s. 177 oppgis sønnen – som må være 29 - å være 34 år gammel.
En kortslutning hos Riegel fordi hun selv var 34 da han forlot henne? Eller en kortslutning hos Fossum?
Ellers er dette en velskrevet bok med interessante tanker og innspill fra både Sejer og Riegel, og den kjære Frank som uimotståelig bifigur.