Bokelskere.no

Herlig gjensyn med figurene fra serien - og jeg har storkoset meg med denne oppfølgeren - det var også herlig å bli kjent med Margido. Og uttalelsen fra en av hovedpersonene i boka: ALLTID TILGIVELSE, gir boka navn. Herlig bok

Alltid tilgivelse av Anne B. Ragde er den fjerde boka om Neshov familien. Det er ganske lenge siden jeg leste de tre første bøkene og jeg var veldig begeistret for dem. Burde kanskje lest dem opp igjen før jeg begynte på denne. Selv om dette er et hyggelig gjensyn med Torunn, Margido, Erlend og Krumme, så når ikke boka helt opp til de tre første bøkene i serien. Den blir dessverre litt for forutsigbar. Jeg gyver likevel løs på bok nummer fem, Liebhaberne. 😊

Som de andre Neshov-bøkene, har jeg også slukt denne på relativt kort tid. Jeg liker godt Ragdes veksling mellom de ulike hovedpersonene, og interaksjonen mellom dem. Skjønt - i denne boka ble fokuset sterkere på noen få personer.
Dette er kanskje ikke nødvendigvis stor litteratur, men det er god litteratur. Ragde skriver godt, og fortellingen er litt avhengighetsskapende. Selv for meg som gjerne lar det gå ett år eller to mellom bøker i en serie, har det skjedd at jeg har lest opptil flere av Neshovbøkene på rad.

Jeg har lest de tre foregående bøkene som i sin tid utkom som en trilogi. Og det slik skulle det nok også ha forblitt. Etter å ha skummet meg igjennom, de første tretti siders fyllstoff av intetsigende dialog i småbarnsfamilien i København, og en matpakkes oppbygning og fortærelse i Norge, så begynte historiens innhold å få noe substans. Periodevis viste bokens historie en tendens til å bygge seg opp mot noe som kunne bli engasjerende, men like fort ramlet den sammen i detaljerte dialogiske scener uten mål og mening for bokens historie i særdeleshet. Dette ble vel heller en bok for de med interesse av småbarns oppvekst i luksustilværelse, eller for de som ønsker et dypdykk i dagliglivet til en gravferdskonsulent. Har gitt den en firer fordi jeg liker Anne B. Ragdes språklige formidling, men nå kan historien om menneskene fra Neshov få lov til å være avrundet med denne boken.

Slukade den men det var som en transportsträcka till nr fem som startades direkt när denna var slut. Aningens besviken.

Da man forlot Torun i den tredje boka, var hun selv i ferd med å forlate gården, Neshovd – i en utskitt og fortvilet tilstand, til like stor fortvilelse og skuffelse for de gjenlevende slektningene som på sin side hadde håpet at det fortsatt skulle bli bosetting på slektsgården. Torun har nå (da handlingen i bok 4 starter) tilbrakt en tid sammen med kjæresten Krister som oppfører seg som om han ikke bare er hennes kjæreste. Men hun har nok ikke tenkt på dette som et varig liv for eiendelene hennes har hele tiden stått lagret hjemme hos moren. Forholdet mor – datter har heller ikke vært av det beste slaget. Moren har nå fått seg en ny venn, og samtalene med datteren bærer mest preg av bebreidelser. Det kan virke som om Torun bare har én eneste ordentlig fortrolig her i livet, bestevenninnen Margrete.

Nå skal Krister og teamet hans oppover til Finnmark der Krister og hundene skal delta i Finnmarksløpet, men underveis hopper Yorun uventet av – i den hensikt å besøke Neshovd. Det blir Margido (onkelen) hun først tar kontakt med. Gjensynsgleden er stor. Også den tilknappede og ”firkantete” begravelsesagenten er i bunn og gtunn en ensom mann. Telefonisk har de kontakt med den andre onkelen hennes, kreatøren Erlend som bor i københavn med sin redaktørmann Krumle. De to har nå fått barn (3 stykker) med et lesbisk par. Kontakten mellom de to svært ulike brødrene Erlend og Margido er svært sparsom, men de virker likevel glade når de en sjeden gang hører fra hverandre. Også Toruns bestefar, ”den gamle”, får besøk av henne. Han bor nå på aldershjem der han liker seg så godt at han ikke en gang tør gå ut.

Gården Neshovd er Toruns. Det virker nå som om tiden endelig er blitt moden for henne til å flytte tilbake til stedet. Moren (som er forundret og ikke bare synes at dette r en god idé) sender flyttelasset med Toruns eiendeler dit, og Torun vurderer hva som er verdt å verdt å ta vare på av gårdens gamle møblement og går i gang med å kaste resten. Hun kaster seg over husvask (i den grad det føles som en tilfredsstillelse og setter bort resten til profesjonelle). Hun har lange samtaler med Margido og ender opp med å spørre ham om hun kan få opplæring i begravelsesyrket. Margodo blir meget glad.

Jeg synes det virker som om boka bærer preg av å være en slags ”mellombok”. Her gjenoppfriskes på nytt innhold og personer fra de tre første bøkene. Men lite nytt skjer egentlig – bortsett fra at Torun flytter tilbake til Neshovd. Jeg regner med at mer nytt tilføres i de kommende bøkene i serien.

Et hyggelig gjensyn med folkene fra Neshov. Men det er tydelig at dette er bare del 1 av del 2 av fortsettelsen av triologien. Her synes jeg Ragde er på nivå med Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. Jeg koste meg med boka, med de enkle beskrivelser av daglige hendelser som gir boka humor, varme men også tristhet, selv om denne boka var mye mer optimistisk og ikke så dyster som den tredje boka - Ligge i grønne enger. Godt at Torunn og Margido står sammen mot Erlend, og ikke lar stormannsgalskapen hans ta over på Neshov. Ser fram til neste bok

Dette var vel i grunnen ikke noe mer enn en transportetappe til neste bok..

En helt grei, koselig avslutning på serien - men jeg er ikke veldig imponert...

Jeg gledet meg til gjensynet med Neshov familien, men ble litt skuffet. Skjønner ikke helt hva Anne B. Ragde mente med den første halvdelen av boka, den var stillestående og kjedelig, men så tok det seg opp og etterhvert kom jeg under huden på flere av familiemedlemmene igjen. Jeg ønsker meg en fortsettelse.