Ja, ja, dette var jo underholdende og handlingsfylt til tusen. Elementer fra den folkelig eventyr- sjangeren skinner igjennom i fullt monn. Her har vi sjarmerende, livlige unger, forskjellige hver på sin måte. Videre har vi et stort gammelt slott med mangfoldige tårn og fløyer, knirkende trapper og lange skumle ganger. Og endelig den onde stemoren, hatet av barna og som står der i grell kontrast til den ekte (avdøde) moren som var snill, morsom, aktiv, fylt med all verdens positive egenskaper. Handlingen alternerer mellom to plan, hvert av dem befolket av personer som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha noe som helst med hverandre å gjøre. Men som vanlig i slik litteratur viser det seg etter hvert at forbindelsen er svært så tett.
Den tidligste handingen er lagt til å rene 1968-69, mens den andre finner sted 30 år senere. Slottet, på folkemunne kalt Black Rabbit Hall, er eid av en i utgangspunktet svært så lykkelig og harmonisk familie bestående av de 15 år gamle tvillingene Amber og Toby samt småbarna Barbey og Kitty. I tillegg er det faren, Hugo, og den supergode moren Nancy. Idyllen som v presenteres for i førstningen, blir brått revet vekk da Nancy omkommer i en ulykke en stormfull kveld. De påfølgende feriene på Black Rabbit Hall blir aldri som før, og enda verre blir det da faren, som nå har tapt masse penger i forretninger, gifter seg på nytt og det med en kvinne fra fortida, den rike enken, Caroline. Hun blir aldri godtatt av barna, særlig ikke av Toby som nå går rundt og ser for seg at noe enda verre snart kommer til å hende. Med tvillingsøsteren Amber blir det litt annerledes. Caroline har nemlig selv en sønn, den svært å kjekke Lucian. Og det går ikke lang tid før de to unge forelsker seg i hverandre, noe de for all del må skjule for resten av familien. Men en dag overrasker Men en dag overrasker en rasende Caroline sønnen sin og stedatteren kliss nakne inne i et klesskap.
Kjærlighetsakten har allerede fått følger, og Amber blir holdt innestengt på slottet til hun føder en datter. Dette skjer omtrent samtidig som hushjelpen på slottet, Peggy, også nedkommer med en datter. Caroline lar omverden tro at Peggy fødte tvillinger og er bare i stand til å ta seg av det ene barnet. Slik blir Ambers datter adoptert av en familie i London, og det vil ta lang tid før jenta i det hele tatt får vite at hun er adoptert.
Så 30 år senere møter vi kjæresteparet Lorna og John. De kjører med bil rundt i Cornwall på leting etter et passende lokale der de kan avholde sitt forestående bryllup. Det siste stedet de oppsøker er Black Rabbit Hall. Et falleferdig, men i Lornas øyne svært så sjarmerende sted, eid av enn gammel eksentrisk dame, Mrs. Alton, som bor der alene, bare hjulpet av hushjelpen Dell. Jon avskriver stedet raskt, men det gjør ikke Lorna. Hun har en merkelig følelse av at hun har vært på stedet før, da sammen med moren sin. Underlig nok, inviteter Mrs. Alton Lorna til å komme tilbake g tilbringe noen dager på slottet. Tanken på Black Rabbit Hall klarer ikke å slippe taket i Lorna. Hun kan ikke spørre sin mor (dvs. sin adoptivmor) for hun er nylig død, men på oftet hos faren finner Lorna et gammelt gotografi som viser hun selv og moren stående ved porten til Black Rabbit Hall. Lorna blir styrket i følelsen av at det har vært en forbindelse og aksepterer invitasjonen fra Mrs. Alton. Hun tilbringer noen underlige dager på slottet i selskap med Mrs. Alton so etter hvert viser seg mer og mer fra sin eksentriske side og er lite villig til å svare på Lornas spørsmål om de andre familiemedlemmene. Men så en dag kommer hele sammenhengen for dagen. Caroline Alton forteller at hun er Lornas rettmessige farmor. Lorna er nemlig Ambers datter, unnfanget sammen med Lucian (inne i klesskapet).
Bryllupet til Lorna og Jon finner sted på Black Rabbit Hall. Nå er Caroline Alton endelig død. Lorna har oppsporet Amber som har bosatt seg i New York sammen med sin Lucian. Bryllupet blir en fin fest de også de andre gjenlevende fra Alton-familien er til srede.
Boka er i og for seg velskreven. Det er et driv over handlingen / selv om denne egentlig er ganske forutsigbar). Kifyene mellom de to handlingsaspektene skjer alltid når spenningen er på topp. Men man kan jo si at alle klisjene virker noe irriterende.
