Bokelskere.no

Ikke så god som bøkene hun har skrevet før, men eventyr for voksne som jeg liker å kalle det

Cornwall 1933:
Herskapshuset Loeanneth, som tilhører familien Edevane, står i sentrum for sommerens hendelser. Familiens forfatterspire, Alice, er 16 år og forelsket. Vedkommende er ingen hennes konservative mor kommer til å godkjenne. Alle venter i spenning på den årlige sommerfesten, men før midnatt har tragedien rammet familien Edevane, og Loeanneth blir forlatt for alltid.

Cornwall 2003:
Etterforsker Sadie Sparrow har ufrivillig ferie hos bestefaren. På en av de daglige joggeturene, snubler hun over et forlatt herskapshus. Av det Sadie kan se, har det stått tomt i flere tiår. Da hun får høre den tragiske historien, prøver hun å nøste opp i den gamle saken.

Alice Edevane er nå en gammel dame, og også en bestselgende krimforfatter. Hun lever et rolig liv i London, men så tar Sadie kontakt...

Nok en god bok fra Morton, men ikke hennes beste. Likevel er den fengende og til tider hjerteskjærende.

Skal vi kalle dette en kriminalroman eller en dameroman? Hovedpersonen er en kvinnelig kriminaletterforsker og det er to saker som blir oppklart gjennom boka. Men skrivemåten for øvrig minner mest om en tradisjonell dameroman. Det er masse skildringer, særlig hentet fra familiens/personenes dagligliv. I hvert kapittel kommer det noen små hint til det som er det gjennomgående mysteriet, og etter hvert overtar det mer og mer av plassen.

Hovedpersonen må sies å være den unge kvinnen Sadie. Hun bor i London og er politietterforsker. Men nå har hun, i følge sjefene, begått en alvorlig overtramp og er derfor blitt suspendert. Nå har hun reist på besøk til bestefaren Bertie i Cornwall, Sadie er glad i å springe i skogen sammen med bestefarens to hunder. En dag kommer hun over en stor, forlatt eiendom. Det viser seg at denne tilhører godset Loeanneth og eies av familien Edevane. De bodde her fram til 1933. Familen besto av far Anthony. mor Eleanor og de fire barna Deborah, Alice, Clemmie og Rheo. Den sistnevnte var knapt ett år gammel midtsommernatten i 1933 da noe fatalt skjedde. Den lille gutten forsvant sporløst og dukket aldri opp igjen. Etter forgjeves leteaksjoner forlot familien stedet.

På nåtidsplanet i boka er vi i 2003 (altså 70 år seinere) Nysgjerrigheten til Sadie, som for øvrig har lite å ta seg til der ute på landet, er vekket. Hun vil forsøke å finne ut mest mulig om denne familien. Hun klarer å oppspore en av døtrene, Alice, som nå er en svært gammel dame, men også svært aktiv. Alice er blitt forfatter og har utgitt en mengde bestselgende kriminalromaner.

I samtaler mellom personene som møtes i 2003 blir det rullet opp hva som egentlig skjedde den fatale midtsommernatten 1933 da lille Theo ble borte. Sentralt i historien står foreldrene Anthony og Eleonor. Familefaren Anthony deltok i 1. verdenskrig. Han vendte tilbake som en redusert person. Granatsjokk kalte man det, men den utløsende faktoren var en traumatisk episode som resulterte i at hans beste venn måtte bøte med livet. Etter hjemkomsten var han ikke lenger i stand til å fullføre legeutdannelsen han hadde påbegynt. Han kunne bli grepet av voldsomme raserianfall. Kona Eleonor var redd han kunne komme til å skade barna, da særlig lille Theo, og stengte han derfor ofte inne på arbeidsrommet Hun hadde grunn til å frykte dette da Theo ikke var hans egen sønn. En gartnermedhjelper, ben, hadde vært sammen med Eleonor. Da Anthony fikk vite sannheten rundt dette, tok han det svært tungt.

Sadie som hadde studert plantegninger av huset, hadde oppdaget at det var en hemmelig tunnel fra barneværelset som munnet ut et sted i hagen. Alice, på sin side, hadde den gang i 1933 presentert Ben (som hun sværmet for) for ideen til et kriminalkomplott, nemlig kidnappe lille Theo og smugle ham nattestid gjennom tunnelen. Og det var nettopp dette som skjedde. Ben førte den lille gutten gjennom tunnelen, men dette var på Eleonors befaling. For å berge den lille gutten anså hun det som nødvendig å i all hemmelighet overlate ham til en annen familie.

Ett spørsmål gjenstår. Hvordan har det gått med Theo? Lever han fremdeles? Hvor er han i dag? Også dette spørsmålet lar seg løse her. Sadies bestefar, Bertil, er oppvokst i en kjøpmannsfamilie i London. Som voksen slo han seg ned i Cornwall. En grunn til dette var at en kvinne som av og til var kunde i butikken, viste fram bilder fra Cornwall. For Bertie selv kom det nå som en stor overaskelse å få høre om opphavet sitt.

Forutsigbarheten ved denne type bøker er ganske stor. Det er gjerne en slags sammenheng i persongalleriet, noe som egentlig skal komme som en overraskelse på slutten. Men sjangeren tatt i betraktning uteblir overraskelsen. Isteden tenker man at slike sammentreff inntreffer bare i fiksjonen, aldri i virkeligheten.

Tja... Jeg har elsket de tidligere bøkene av Kate Morton, men denne skuffet stort. Kjedelig, kjedelig og kjedelig. Jeg leste ganske langt før jeg ga meg, men syntes ikke det skjedde noe som gjorde at jeg hadde lyst til å lese mer eller lure på hvordan det kom til å gå. Hennes dårligste bok etter min mening, men smaken er som baken - min søster likte den veldig godt.

Avbrutt da jeg ikke likte boka, leste ca halvparten. Synes den var rotete og mye "utenomsnakk" ifht handlingen. Mye fram og tilbake, rotete ifht fortid og nåtid.

Hadde forventninger til denne, men de ble bare delvis innfridd. Boka ble rett og slett litt langdryg og kjedelig og en anelse forutsigbar.

Det gjorde meg litt motløs da jeg så sideantallet. Men det gikk fort over når historien startet. Fengende, spennende, rørende og interessant fra første til siste side!

Originaltittelen The Lake House har ikke noe med filmen med Sandra Bullock og Keanu Reeves i hovedrollene å gjøre, heldigvis. Den filmen er tragisk dårlig. Huset ved innsjøen av Kate Morton ble gitt ut mange år senere og er noe bedre.

Kate Morton er ingen favorittforfatter, men har lest to bøker av henne tidligere og det er; En svunnen tid og Tilbake til Riverton. Det er ikke "ren" damelitteratur hun skriver, selv om det kan virke som det på grunn av bokomslaget og baksideteksten. Jeg har ikke noe i mot damelitteratur og leser det av og til, men det er ikke det jeg aller helst har lyst til å lese. Det er ingen førstevalg for å si det sånn.

Interessant cold case
Selv om Kate Morton ikke er noen favorittforfatter så er hun god på å beskrive stemning og blande sammen fortid og nåtid på en spennende og oversiktelig måte. I Huset ved innsjøen blir vi tatt tilbake i tid, nærmere bestemt 1933. Familien Edevane holder en stor midtsommerfest, og alt er bare idyllisk helt til de oppdager at deres yngste barn er forsvunnet. Etter den hendelsen blir herskapshuset stående tom. Omtrent 70 år senere blir denne saken rippet opp igjen da etterforsker Sadie Sparrow tilfeldigvis er i Cornwall og kommer over dette huset. Hun blir interessert i den gamle saken, og familiemedlemmet av Edevane, Alice er fremdeles i live. Hun er krimforfatter og Sadie Sparrow kontakter henne for å grave i forfatterens fortid.

Stemningsfull og levende bilder
Det Kate Morton skal ha skryt for er at hun kan å skape stemning og atmosfære. Det er nesten til å ta og føle på. Mystikken henger i lufta, og man vil bare finne ut om man har rett eller ikke. Hun er en god historieforteller på mange måter og klarer samtidig å skape levende bilder. Bøkene hennes er heller ikke så "damete" som de kanskje kan virke etter omslaget. Her er det mer snakk om mystikk, fortid og nåtid, og mindre om følelser. Så sånn sett er ikke dette "ren" damelitteratur og det er heller ikke "overdramatisert" som damelitteratur er kjent for. Det er heller ingen hysteriske kvinneroller som er involverte, takk og lov for det, noe som er typisk innen damelitteratur. Det slipper man her. Dette er en bok som er nøktern fortalt.

Forfatteren klarer å holde nysgjerrigheten oppe hele veien og historien har mange sidevendinger. Det kan oppleves noe komplisert i begynnelsen, men det blir lettere etter hvert. Man må bare være litt tålmodig, så går lesingen nesten av seg selv. Det gjorde heller ikke noe av at boka var på over 500 sider fordi man blir godt kjent med både karakterene og alle aspektene i historien. Det jeg liker best med boka er at den tar så mange vendinger. Når man tror man har taket på noe, skjer det noe annet og man vet ikke helt hva man får. Den er ikke så forutsigbar som enkelte mysteriebøker har en tendens til å være.

Jeg har lest tre bøker av Kate Morton og må si at En svunnen tid er hennes beste så langt. Denne var slett ikke verst, men det var ett eller annet som manglet. Jeg er noe usikker på hva. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. En god bok på mange måter. Jeg fikk bare ikke den hjemsøkende følelsen etterpå som jeg hadde håpet på. En god bok, men den setter ikke noen spor etter seg.

(Til tross for at jeg ikke ble overbegeistret over Huset ved innsjøen, har jeg bøkene Hemmeligheter og Den glemte hagen av henne stående ulest i en av bokhyllene mine, og de skal selvfølgelig leses).

Fra min blogg: I Bokhylla

Dameromaner/historiske romaner (vekselsvis med nåtid/fortid) er vanligvis ikke min greie. Men det jeg har lest av Kate Morton har jeg likt godt. Den siste boka hennes er også fin. Les gjerne mer i blogginnlegget mitt her

Jeg arbeider i bokhandel, har derfor lest en stor del av de typiske dameromanene. Men når det er sagt må jeg si at denne boken overrasket stort. Da jeg ofte ikke er særlig begeistret for slike bøker fordi jeg ofte synes de er alt for like, må jeg si at denne boken er en av de beste romanene jeg har lest. Kanskje ikke i skrivemåte og formuleringer, men det er vel egentlig å forvente fra en oversatt bok.
Historien er så spennede, og boken på 500 sider har så mye driv at den ble utlest på 2-3 dager. Anbefales absolutt på det sterkeste for de som liker hemmeligheter og mysterier fra fortiden.