Det som trekker denne opp er at det er en god porsjon humor. Innimellom synes jeg imidlertid det blir litt vel mye distanse og kommentering av ting som ikke har noe med saken å gjøre. Spesielt i lydboken, lest av Reidun Berntsen, blir hver eneste setning lest med det samme selvironiske tonefallet og noen steder kræsjer det fullstendig med dramatiske hendelser i historien.
Det skal noe til at en krim får mer enn en firer fra meg. Som regel blir jeg skuffet når løsningen kommer, så også her. Og etter min mening bør det gå an å lage "kosekrim" eller andre mysterieløsningsplott uten at det trenger å være mord og sykelig ondskap.
Olivia er en skilt tenåringsmor som bor hos broren på den idylliske øya Ankerholmen utenfor Tønsberg.
Hun går ofte tur med hunden sin. En dag snubler hun over noe som skal riste liv i den fastlåste tilværelsen hennes – på godt og vondt.
Denne boken er helt grei. Ikke forvent deg de store høydene hverken i etterforskning, språk eller dramatiske effekter. Boken var fin å lese, men kanskje mest fordi jeg ikke forventet meg noe mer enn det jeg fikk. Jeg leser mye krim, og noen ganger vil jeg gjerne ha hardbarket amerikansk krim, andre ganger sofistikert engelsk krim, og noen ganger bare en bok jeg kan slappe av med. Og det fant jeg her. Hovedpersonen er “likandes”, du vil gjerne overta både huset og hagen, og bi-karakterene er akkurat sympatiske og levende nok til at de tilfører noe til boken.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ble litt for langdryg og halvkjedelig for meg denne, har faktisk begynt på bok 2, men gidder ikke lese den ferdig.
Lettskrevet krim, humoristisk.
koselig men ganske masete og....vil jeg tro...bevisst naiv Dino koste jeg meg med
Banal
Njæh. Synes stemninga er det beste med boka. Varm høst i fine hager på Vestfoldskysten er godt skildra. Krimintrigen er sånn passe, synes jeg. Oppklaringa for kjapp og enkel. Men det er personene jeg sliter mest med, enten er de klisjeer eller jeg får ikke tak på dem i det hele tatt. Vår heltinne skal være nyskilt ambassadørfue og dermed arbeidsledig, men så er det visst årevis siden hun ble skilt, og fast jobb har hun også hatt etter det. Hvorfor surrer hun sånn rundt, da? Og er hun syk av engstelse over de to sønnene på verden rundt-reise? Så merkelig at hun bare nevner det en gang, da. Massevis av små, logiske brister og språklig slurv (som å bruke samme ord i tre setninger etter hverandre) gir inntrykk av dårlig gjennomarbeiding fra forlagets side. Synd, for jeg måtte liksom lese ferdig, så det er jo noe der.