God bok
”Det var akkurat som eit teppe vart rive til side, og noko han lenge hadde prøvd å gløyme, steig fram for det indre blikket hans. Han såg seg sjølv, ein høg, men spinkel ung mann på seksten og eit halvt år, den dagen han forlét foreldreheimen i Rekneslia ved Molde. ”. Jeg ble slått i bakken ved slutten av denne boka. Plutselig gikk det opp for meg for et gjennomgripende og avgjørende valg mange i Norge måtte ta da de emigrerte til Amerika. Slit og strev blir skildret, alt de prøver å få til- og alle nederlag. Jeg syns det gikk litt treigt med boka underveis. Men det var verdt det da jeg kom til slutten av boka. Hoem har klart å male frem slektningene så levende for oss som leser. Jeg tror på karakterene, jeg tror på slitet og motet. Dette er den andre boka til Hoem om slekta hans. Magien fra ”Slåttekar i himmelen” er ikke helt til stede her, det er flere historier og større persongalleri å få oversikt over . Men den er veldig vel verdt å lese! Nå er jeg klar for ”Land ingen har sett.”
Lydbok. Like bra som nr. 1. Savnet bare å vite mer om Gjertine, men det kommer kanskje i neste bok?
Hoem er god til å dikte. Han tek utgangspunkt i fakta han har samla om slekta si, og tryllar fram levande menneske slik han forestiller seg at dei hadde det, både i Molde og omgjevandane der og på prærien i Nord-Amerika, for over 100 år sidan. Dette er bok nr. to i denne halvdokumentariske slektskrøniken, som starta med Slåttekar i himmelen.
Brorparten av boka handlar om Eilert, den tredje sonen til slåttekaren Knut Nesje. Ein fyl han på overfarta frå Norge til Amerika, som dreng på garden til tanta Gjertine, og i tru og tvil om kvar og med kven han skal etablere seg. Eilert er nemleg uviljug til å binde seg til noko eller nokon, han vil ha fridom til å gjere som han vil, sjå seg godt omkring, og til å leite etter lukka uansett kor lang tid det måtte ta. Heime i Norge gjeng tida også for slåttekaren Nesje. Det er tungt å drive gard for eit aldrande og etter kvart i praksis nesten barnlaust ektepar. Inntektene minker, og Nesje må innrette seg deretter.
Det er mange scener frå boka som heng att etter at den er ferdiglest. For eksempel Gjertine som vil skyte med gevær og gå på jakt, eller den gamle Nesje som grev seg ny brønn ein tørkesommar. Tidsbiletet er også veldig bra, anten det gjeld livet til nybyggarane på prærien eller miljøet i Molde og omegn rundt år 1900. Dei detaljerte skildringane tyder på at Hoem har satt seg godt inn i levemåten på denne tida. Når språkføringa i tillegg er framifrå, fyk sidene i veg nærmast av seg sjølv. Ein må berre applaudere forfattaren, og glede seg til dei to siste binda i denne serien. Begge er i hus.
Siden "Slåttekar i himmelen" tok meg med storm og begeistring i fjor, var det helt naturlig å gyve løs på fortsettelsen. Det var helt klart at jeg ønsket å få vite hva som videre skjedde med Gjertine, Ole, Eilert og gammelfolket som ble igjen i Norge.
Hardt arbeid og ensomhet gjør Gjertine deprimert. Det ble ikke på den måten hun trodde i det nye landet. En gryende romanse åpenbarer seg mellom datteren Olava og Eilert. Et kjærlighetseventyr som gjør at Eilert må ta brutale valg for framtida. Troen og tvilen om både den åndelige og materielle framtiden sliter i ham, ønsker å han å bli i Roslyn, eller er Canada svaret på drømmene hans? Gjertine på sin side kommer ut av depresjonen ved å snu opp ned på kvinne og mannsroller der ute på prærien.
Hjemme i gamlelandet Norge sliter Nesje og Serianna som før, men får uante tilleggsutfordringer når det gjelder de andre sønnene. I bunnen ligger savnet etter Eilert, og at de har svært liten hjelp i gårdens slit og strev. Vil slitet deres noen gang føre til penger i kassen, og vil de noen gang ta til vettet og selge over Kringsjå til yngre og sterkere krefter?
Edvard Hoem er lett gjenkjennelig sin sin formidling også i denne boka om sine slektninger. Språket er så inderlig trygt og vakkert, og man får følelsen av å være flue på veggen i alt som beskrives.
Likevel er det noe med denne boka som fikk meg til å bruke lang tid på å fullføre. Kanskje ble jeg grepet av den samme ensformigheten de nye settlerne opplevde i det nybygde landet? Boka er slett ikke dårlig, men jeg synes den mangler litt av den samme driven og nerven jeg fant i "Slåttekar i himmelen".
Kjære Edvard Hoem,- tusen takk for nok en nydelig leseopplevelse, selv om det denne gangen tok meg ganske lang tid å pløye gjennom historien du så vakkert har sydd sammen. Kanskje er det slik det skal være, - det tar tid å ta innover seg god skrivekunst. Den må godgjøre seg, som en eksklusiv vin, og deretter nytes i små slurker, slik at atmosfære, smak, lukt og opplevelse skal få satt seg, og vare lenge. Du er uansett en gudbenådet forteller, jeg ikke nøler med å anbefale videre. Det er klart jeg skal lese neste bok i serien din, - etter en liten pause. Januarsola har grepet fatt i himmelen, og nekter å slippe med det første, så terningen ligger der og godgjør seg i solstrimene iført fire gylne prikker.
En bok om utvandring til Amerika/Canada og foreldre som ble tilbake i Norge. Den kommer ikke opp mot den første boka i serien da jeg synes det ble for mye grublerier og frem/tilbake for Eilert, sønnen som utvandret.
Som den første er dette god lesning, men det tok aldri helt av... Da må man nok velge andre alternativer.
Det skal noe til å følge opp en bok som Slåttekar i himmelen, og Hoem innfridde ikke helt. For all del, det er mange solide elementer i historien, han skriver godt og og fortellingen gir et godt innblikk i nybyggerlivet.
De sterkeste partiene i boka er likevel dem fra Molde og det aldrende ekteparet som "mistet" sine sønner. (Selv om jeg må si at det irriterer meg litt hvordan de neglisjerer at de faktisk har en datter som flytter til nabogården - det må da være noe!!!). Kvinneskikkelsene er i det hele tatt ikke så tydelige i boka, selv om de helt tydelig er i et arbeidsfellesskap med sine menn. Det er ett unntak: Gjertine, som utradisjonell kvinne som fremstår som en selvstendig aktør.
Bokens hovedperson, Eiliert, er både høy og pen, arbeidsom og gudfryktig - men litt vanskelig å få den store sympatien med.
Etter å ha lest "Slåttekar i himmelen", så jeg veldig frem til denne boka, men den innfrir ikke helt. Hoem har et godt språk, men jeg fanges ikke like godt inn i historien som jeg gjorde i den første boka. Ser frem til bok nummer tre.
Det jeg virkelig likte her var språket.. så utrolig "rikt" språk.. :) :) :) Ok historie også, men ikke så fasinerende..