Bokelskere.no

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene.

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

(Les hele omtalen)

Havboka/Skrova - eller hvordan å befinne seg midt i ei bok. En kombinasjon av bokomtale og reiseskildring. Les mer på bloggen min.

Det begynner å bli en stund siden jeg leste denne, men den må omtales. Grunnen er at den er et funn for alle som er interessert i natur, hav, Nord-Norges geografi og alskens rariteter. Den er obligatorisk!

Fra min bokprat om denne boka:

Strøksnes er fra Kirkenes, og han er idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Undertittelen på denne boka sier egentlig mye om den ytre handlinga: Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Strøksnes slår seg sammen med kunstneren og væreieren Hugo Aasjord, med base på Skrova, et øyvær sørøst for Svolvær i Nordland.
Målet er å fange ei håkjerring, en haiart som holder til dypt nede i arktiske farvann. Håkjerringa kan bli opptil åtte meter lang, to meter lengre enn hvithaien. Havforskningsinstituttet sier: Føde: Det meste den kommer over. Og en slik hai drømmer altså Strøksnes og Hugo om å fange, med krok, fra gummibåt…

Vi følger de to mennene gjennom et år med bestrebelser på å fange ei slik håkjerring. Samtidig får vi naturbeskrivelser av havet i all slags lys og vær og innblikk i fiskeriets historie i nord. Vi får også vite mer om hva man har trodd om havet og alt som finnes der gjennom tidene. Konklusjonen må vel være at vi fortsatt vet ganske lite om alt det utrolige som finnes i havdypene, og at virkeligheten ofte overgår alt vi kan forestille oss.

Som en stakkars østlending må jeg si at universet i denne boka framstår som ganske fremmed og eksotisk. Strøksnes beskriver de små nyansene i havstrømmer og værskifter som de som levde av havet måtte kjenne og som de har helt egne ord for. Og han kan få havet til å virke skremmende og nådeløst, som det jo er. Samtidig får man kanskje en litt større forståelse av hvor viktig havet har vært og er for menneskeheten og planeten.

Det er nok ikke mange bøker som blir omtalt i Fiskeribladet Fiskaren! Det klarte denne. Samtidig vant den Brageprisen i klassen for sakprosa og er solgt til mange land. En bok om havet er altså noe som treffer folk, uansett bakgrunn. Man får stor respekt for havet i denne boka, og for alle som har levd av havet mot alle odds oppigjennom historien. Forfatteren tar mange avstikkere fra håkjerringjakta; til litteratur, historie og naturvitenskap. Men boka er lett og ledig skrevet, og enkel å lese.

Ta dere en tur til havs med Morten Strøksnes!

Fantastisk bok, som har en veldig spesiell skrivestil. Skrivestilen minner meg mye om den boken han så ofte nevner: "Moby Dick". Det er ingen tvil om at dette er stor litteratur og det vises veldig godt hvis man skal prøve å gjenfortelle handlingen: To menn prøver å fange en hai. Thats it, folks! Det som gjør boken er beskrivelsen av landskapet og menneskene.

«Det dype, salte, svarte havet ruller mot oss, kaldt og likegyldig, helt uten empati. Ikke engasjert, bare seg selv. Dette er hva det gjør til hverdags, det trenger ikke oss til noe, det bryr seg ikke om våre forhåpninger, redsler - og overhodet ikke om våre beskrivelser. Havets mørke tyngde er en overlegen kraft. Mange har vært i denne situasjonen, helt siden noen av våre overmodige forfedre satte en uthult trestamme på vannet, padlet av gårde på dormende bølger og kom for langt ut, der strømmene var sterkere enn armene og padleåren, eller kanskje ble de overrasket av dårlig vær. Alle må ha følt på det samme, med et kuldegys, idet det gikk opp for dem at havet virkelig er uten sentimentalitet eller hukommelse. Det som slukes, blir borte, mat for fisker og krabber og børstemark, for perrål, slimål, flatorm, leddorm, for snylterne der nede. Nedsenket og omfavnet av det evige, utflytende alt.»

Sitatet over er fra den prisbelønte og kritikerroste boken til Morten A. Strøksnes som ble utgitt i 2015 med tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse, og jeg har kjøpt boken jeg har lest.

Tittelen alene beskriver innholdet. Men jeg tar med hvordan forlaget Oktober beskriver innholdet:

«To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.»

Det utrolig at noen våger å satse på å skrive en slik bok med tanke på hvilke bøker som normalt selger. Heldigvis ble boken skrevet og utgitt. Heldigvis har jeg den i bokhyllen; boken tåler å leses både en og flere ganger. Den er interessant og lærerik, inspirasjon til å lese mer om temaene han skriver om.

Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene han forteller om: Isens og mørke redsler av Christoph Ransmyhr – den har man tilgang til gjennom Nationalbiblioteket.no. Et av partiene fikk meg til tenke på Hufsa og spenningsboken Nattefokk. Jeg lo når jeg leste om en opplevelse på en fiskefestival, og Olaus Magnus – den sprenglærde manns beskrivelse av de monstre som bodde langt mot nord. Jeg kjente meg ensom når han skriver om verdensrommet. Som vanlig deprimert av å lese om forsøplingen av havet. Osv osv. Det jeg velger å sitere nedenfor er derfor bare noen smakebiter.

Litt om monsteret Morten A. Strøksnes og kameraten Hugo ønsker å fange:

«En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk sett kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene.

En ting til: Håkjerringa er ikke «kona» til håbrannen, slik mange tror. Det er snakk om to helt forskjellige arter. Håbrannen har velsmakende kjøtt som kan serveres på restaurant. Nå er den totalfredet. Håkjerringa er ennå fritt vilt, og ingen etterspør kjøttet fra den massive haikroppen.

Vi bestemte oss den kvelden for to år siden. Koste hva det koste ville, vi skulle fange et glupsk monster med mange hundre millioner års evolusjon i ryggen, potensielt dødelige giftstoffer i blodet, parasitter i øynene, og tenner som på en overdimensjonert revesaks, bare mange flere.»

Verken Hugo eller forfatteren har sett en håkjerring tidligere, men Hugo har hørt faren, som hadde vært på hvalfangst siden han var åtte år, fortelle om håkjerringa.

Det er juli første gang de jakter på haien. På vei over til Aafjordbruket på Skrova, som er basen for deres haifangst, møter de en spermhval, det største kjøttetende dyret som noen gang har eksistert på jorda:

«Etter møtet med spermhvalen virker det som om vi fra nå av skal på en helt vanlig fisketur.»

Om Aafjordbruket som er under restaurering:

«Hele bygningen er hjemsøkt av arbeidet som er gjort der gjennom tidene, av dem som har bodd der og styrt der, helt fra den første spiker ble satt i bruket, til den siste leieboer forlot stedet. Bruket er marinert av minner. Det henger usynlige klokker rundt på veggene i de ulike avdelingene. Alle viser ulik tid, ingen går riktig.»

De klarer ikke å fange en håkjerring denne sommeren.

«NESTE GANG J E G flyr nordover, har fuglene reist motsatt vei. Det er tidlig oktober, og det ligger en stillhet over landet. Trærne, buskene og plantene trekker seg innover mot sine røtter for å gå i dvale før snøen og frosten kommer. Innlandet er tungt og mørkt i tonen, innsjøene ligger snart hvite, og dalene fylles med snø. I og ved havet er det en annen historie. Der kvikner livet til når vannet blir kaldere og stormene pisker det opp. Krabbene blir raskere, flyndrene frekkere, seien fastere, skjellene smaker bedre. Det går mot vinterfiske i Finnmark.»

Det er mye venting ute på havet:

«Timene går. Ingen av oss har noe å klage over, og jeg skulle ikke ønske jeg var noe annet sted. Landskapet er ikke foran meg, som noe jeg skal passere gjennom og legge bak meg. Det er rundt meg, det er et sterkt her i den fysiske strømmen utenfor Skrova fyr, langt unna informasjonsstrømmen vi vanligvis flyter i.»

Om Skrova fyr:

«Andre land har storslagne byggverk i form av kirker, moskeer, palasser og slikt. Skrova fyr ligger på en liten øy, utenfor en litt større øy, ute i havet. Det ser ut som det er løftet dit, fiks ferdig, eller at det har grodd opp av seg selv, som en plante av stein, og vokst seg litt høyere år for år, til det ble akkurat så høyt som det skulle være».

Foto: http://foto.nordnorge.com/?id=1184323172&MediaItem=460

Tre andre bøker med dryss av havsalt som kan anbefales:

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Den siste viking av Johan Bojer

Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem
omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.

Dette blir en klassiker en mesterlig bok!

Naturvitenskap og faktabasert kunnskap preger denne boken. Herlige skildringer av natur rammer det hele fint inn