Viser 1 til 8 av 8 omtaler
En debutant som tar opp et tema i tiden. Har lest en del bøker om emnet. Denne boken nådde ikke helt opp. Greide ikke å engasjere meg.
Godt forsøk. Boka gir oss et viktig innblikk i tilværelsen til ei tilsynelatende velfungerende "norsk" jente med pakistanske foreldre. Derfor er det synd at både oppbygging, språk og skrivestil bidrar til at romanen blir både langtekkelig og masete.
Samina er oppvokst i Stavanger i en pakistansk familie. Nå har foreldrene bestemt at de skal flytte til Oslo. Der er det flere pakistanere, og et bedre miljø for barna å vokse opp i.
"Bullshit", tenker Samina. Hun må flytte fra alle vennene sine, som riktignok er norske, men i Oslo kjenner hun jo ingen.
Da Samina etterhvert bryter med familien, fordi foreldrene ikke takler at hun får barn med en norsk mann, forteller de til andre pakistanere at Samina er død.
En dag bestemmer hun seg for å besøke foreldrene så de kan bli kjent med barnebarnet sitt.
Knallgod bok om identitet, tilgivelse, toleranse og kulturforskjeller.
Om å leve i to forskjellige kulturer. Om å opponere mot ukulturen foreldrene er fanget i. Om å finne seg selv. Om å ville ta egne valg. Om å frigjøre seg fra sosial og religiøs kontroll. Om å finne sin egen vei. Om å kjempe for å leve sitt eget liv.
Namra Saleem er en av de unge, modige norskpakistanske stemmene bland de "skamløse" jentene. Det er håp for de unge jentene fra muslimske miljøer som vil leve et liv de selv velger, og ikke et liv familien og andre forlanger å bestemme for dem.
I kronikken Bølgen av rebelske muslimer beskriver hun godt hvordan det var å være en som provoserte, og som ikke ville la andre definere hvem hun er.
Hun har gode forbilder, fra eget miljø: Filmregissør, musikkprodusent og menneskerettighetsaktivist Deeyah Khan og Shabana Rehman, som tidlig banet veien for de første opprørerne. Det koster (ofte svært mye) å stå opp mot ukulturen og urettferdigheten.
Boka er et godt forsøk på å beskrive løsrivelsen fra et kontrollerende sladremiljø, der spesielt jenter skal settes på plass, tradisjonelt, sosialt og religiøst.
Ikke den helt store leseopplevelsen, men Namra Saleem er ung, og det kan komme mer fra denne jenta. Boka passer kanskje best som ungdomsbok.
Det er håp.
"Kan du ikke bare gjøre det du vil," spør vennene mine.
"Ikke glem hvem du er og hvor du egentlig kommer fra," sier foreldrene mine. Jeg har alltid følt at jeg må ta et valg, men nå skjønner jeg at jeg kan ta et steg tilbake og stille meg selv spørsmålet: Hva er det jeg vil, sånn egentlig?
En fin debutroman om et veldig aktuelt og viktig tema. Et flott innblikk i en flerkulturell verden for de som ikke lever i en, og gjenkjennbart for oss som har hatt foten innafor.
Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til.
Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet.
Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?
Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.
Det meste annet av handling er holdt til et minimum. (les mer...)
Sist sett
