Det er vanskelig å finne ord for å beskrive dette. Jeg opplever en blanding av humor, samfunnskritikk, perversitet og enda mer humor. Loe skriver godt, som han har gjort i alt jeg har lest av han. Han får meg alltid til å lure på hva som foregår i hodet hans. Jeg synes det er utrolig mye morsomt i denne boka, med samfunnskritiske aspekter (mine favoritter er dommedagstegnene) og surrealistisk handling. Må allikevel påpeke at jeg kan jo bli litt lei av å lese om kjønnsorganet til Doppler, selv om det oppleves som et poeng med det hele. Alt i alt, veldig artig!
Jeg har av og tel (ikke for ofte såklart) fundert på åffår jeg ikke har bedre drag på damene. I Erlend Loes roman "Slutten på verden slik vi kjenner den" finner jeg kanskje (??) en del av svaret.
Etter ei stønn i skauen (noen år!) vender Doppler tilbake for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungane. Han oppdager (kanskje ikke helt urimelig?) at det har skjedd en del endringer på hjemmebane. Blant annet står et nytt navn på postkassa: Egil Hegel! Åssen kunne Solveig falle for et slikt motbydelig veltrent hannkjønnsvesen, med godt betalt jobb og barnetekke?
"Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning."
Som jeg alltid har sagt: Å lesa skjønnlitteratur er både underholdende og lærerikt! :)
Kjempemorsom!
"Sannsynligvis årets morsomste bok" sto det på bokomslaget. Sannsynligvis årets største overdrivelse. Synes den var litt småvittig i starten, men det gikk stadig nedover og den tok seg aldri opp igjen. Har vært veldig fornøyd med Loe sine bøker tidligere, men enten så skriver han dårligere eller så har min humor utviklet seg i utakt med Loe sin.
Enkel koselesning. Sidene går fort unna og det er underholdende, men noe særlig inntrykk i ettertid uteblir.
Doppler er bedre. Denne er også god, men blir litt for lang og rotete. Likevel grei å lese.
Erlend Loe har skrevet noen fantastiske bøker om Andreas Doppler, familiefaren som fikk nok av alt og dro ut i skogen og ble venn med elgkalven Bongo. Morsomt, vilt, absurd, med et alvor under. Verden går jo til helvete, og i den siste boka "Slutten på verden slik vi kjenner den", får Doppler god hjelp til å se endetidstegnene. Les gjerne mer i bloggen min HER
Utdrag av omtale på bloggen min:
"De to tidligere bøkene om Doppler var for min del fornøyelig lesning med lun humor og finurlige skråblikk på tilværelsen. Også denne boka åpner lovende, med mye av det som kjennetegner Loe sine fortellinger. Men, dessverre, denne gang utvikler det hele seg til en pubertal og til tider ganske så plump historie.
Tidligere, når jeg har lest Loe, har jeg for min del sammenlignet fortellermåten med Paasilinna. Men der Paasilinna er subtil synes jeg Loe denne gang tramper rundt på larveføtter med sitt fokus på runking, rumper og porno. Mye av skråblikkene retter seg denne gang mot media, og eksplisitt mot to temaer - reality-tv og blogger, noe som er vel og bra. For, som vi alle kjenner til, her er det mye å ta av. Men Loe gjør dette på en overtydelig måte - jeg mener bestemt at en hvilken som helst russerevy med respekt for seg selv, hadde håndtert dette på en minst like god måte."
Denne, og flere omtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.