Boka tar for seg oppklaringen av to helt forskjellige saker – en 15 år gammel cold-case-sak og en annen som utspiller seg på bokas nåtidsplan. Den første saken har Marian Dahle ansvaret for, mens den andre blir etterforsket av Cato Isaksen og gruppa hans. Etter hvert viser det seg at de to sakene har felles punkter – hovedmistenkte i den første saken dukker opp som et potensielt offer i den andre. Dessuten skjer det at den nærmeste pårørende i saken som Marian etterforsker, mot slutten blir oppfattet (og behandlet) som den store trusselen for forbryterne i nåtidsaken. Ganske snedig gjort! Enda snedigere er overraskelsen på slutten som på mange måter snur om på det hele – en vending som sikkert de færreste lesere hadde kunnet forestille seg.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Åsteder for hovedhandlingen er en parsellhage midt i Oslo. For 15 år siden forsvant en seks år gammel jente sporløst herfra. Jenta het Thona og skulle leke her en kort stund mens moren, Annie Ormberg Johansen, hadde et raskt ærend. I parsellhagen rådde Myrtel Haug, også kalt ”duedamen” på grunn av et duehus hun hadde ansvaret for. Denne damen bodde på området sammen med barnebarnet sitt, Elly (5 år). De to småjentene hadde lekt med en ball, men så hadde angivelig Elly gått inn og ingen visste hvor det var blitt av Thona. Politiets mistanke ble rettet mot mannen Glenn Haug som er Myrtels sønn og Ellys far. Han blir betraktet som et upålitelig utskudd, fullt i stand til å begå en forbrytelse, dessuten ble han observert på stedet samme dagen som Thona forsvant. Men fordi politiet manglet bevis, kom de aldri lenger med saken.
Da Marian ble satt på denne cold-case-saken, har hun en tid vært sykemeldt på grunn av fysiske og traumatiske skader som hun ble påført under den forrige saken hun jobbet med. Marian bor nå oppe i et dragehus på Frogner. Mentalt er hun ganske ustabil, og verre blir det etter hvert som hun oppdager at noen må ha kommet seg inn i leiligheten hennes og flyttet om på ting mens hun selv har vært borte. Dette skjer til stadighet, også om natten når hun selv sovr. Etter hvert forstår vi lesere at det er Glenn Haug som her er på ferde etter å ha lurt til seg en nøkkel til leiligheten. Hans motiv må være å skremme Marian vekk fra etterforskningen.
Det første Marian gjør er å oppsøke Thonas mor, Annie. Hun har levd med ganske tynnslitte nerver hele tiden siden datteren forsvant, og hun har ikke fått noe svar på hva som har skjedd. Hun bebreider seg selv fordi hun etterlot datteren i hagen, dessuten er det ikke til å unngå at utenverdenen mistenker henne for å ha forårsaket og så skjult datterens død.
En annen person som heller ikke later til å ha det helt greit, er den nå 20 år gamle jenta Elly. Hun er for tiden student i Trondheim, og det tar litt tid før Marian får anledning til å møte henne. Elly kan fortelle at hun husker svært lite fra den aktuelle dagen. I det hele tatt har hun veldig uklare bilder fra hele barndommen sin. Hun mener at Thora var en ganske slem jente (noe som ikke stemmer med det Marian får høre fra annet hold).
Mens Marian arbeider med denne saken, får hun på politistasjonen høre tale om en ny forsvinningssak. Det dreier seg om den unge mannen Andreas Lindeberg som er blitt borte etter å ha vært på byen med noen kamerater. Så går handlingen over til å fortelle historien fra Andreas’ synspunkt. Han har tidligere jobbet en kort tid i en barnehage, men blitt sagt opp på grunn av utuktig omgang med noen av barna. Da han denne kvelden skal hjem, blir han av noen motorsyklister lurt ned i kjelleren på huset der han har hybel. Der blir han bedøvet og så fraktet til et hus inne i skogen. Her bor en gammel dame med sine to voksne barn og en skremmende hund. I huset finnes det en spesiell stol, gjort om til et grusomt torturinstrument. På den blir Andreas plassert med den følge at endetarmen blir revet opp og maltraktert. Likevel ser han sitt snitt til å rømme, men blir innhentet av den fryktinngytende hunden. Så blir han drept og liket blir skjult. Litt etter blir nok et menneske borte. Det er en vaktmester. Også han er mistenkt for utuktig omgang med barn. Fordi han bor alene, tar de il før forsvinningen oppdages. De der de samme personene (de skinnkledde motorsyklistene) som sår bak. Denne gangen blir liket etterlatt på et åpent, beferdet sted, og politiet blir fort klar over de store endetarmskadene som mannen er blitt påført.
Annie Ormberg Johansen arbeider på et sykehus. Hun har få venner, men noen av kollegaene har hun bra kontakt med. En dag fonner hun en bibel på pauserommet. En håndskrevet lapp faller ut av den. På lappen står det skrevet fire navn: Andreas Lindeberg, Gustav Joner (navnet til den drepte vaktmesteren), Glenn Haug og så navnet på en høyesterettsdommer. Annie viser fram lappen til Marian som skal levere den videre til Cato Isaksen, men før hun kommer så langt, forsvinner lappen sammen med at andre påfallende ting skjer i leikigheten hennes. Denne lappen har gjort Annie enda mer skremt. Navnene som er skrevet på den er kjent fra pressen. Av en kollega blir Annie oppfordret til å oppsøke en psykolog, Frank Moe. Nå skal det avholdes en høstfest for arbeidsstokken på sykehuset. Annie har ingen særlig lyst til å gå. Men kollegaene oppmuntrer henne til å gjøre det. En av dem er sykepleieren Margrethe Moe. Det var hun som hadde glemt igjen bibelen på pauserommet. Senere har hun lett etter lappen, men ikke funnet den. På festen overleverer hun en oppmuntrende beskjed til Annie fra psykologen, også den er håndskrevet. Idet Annie leser meldingen, går det et lys opp for henne. Hun gjenkjenner håndskriften fra i bibelen. Hun vil ringe til Mariann og fortelle, men får ingen kontakt. Margrethe derimot holder seg i nærheten av Annie på hele festen. Da Annie skal gå, er hun der og vil kjøre henne hjem, men ferden går i en annen retning, til huset i skogen. Etter hvert forstår vi lesere at Margrethe og Frank er søsken. Det er disse to som har opptrådt som de skinnkledde notorsyklistene. Et skremmende kristendomsyn hersker der i huser, man er opptatt av hevntanker og derfor torturerer de sine fanger. Nå er det altså Annie som er fangen til søskenparet. Hun må tyddes av veien fordi hun har forstått sammenhengen. Men også Marian har begynt å forstå, og i siste øyeblikk dukker politiet opp og får reddet Annie ut av det forferdelige huset.
Marian finner det påfallende at Elly husker så lite fra dagen for 15 år siden. Hun ordner det slik at Elly får behandling gjennom hypnose. Etter det begynner noe å demre for den unge kvinnen. Hun husker at Thona falt ned i kjelleren. Var det hun som dyttet henne? Det hadde hun fått høre i barndommen. Ballen som de to jentene lekte med den gangen, er blitt forlagt og det tar lang tid før Marian finner den og får sendt den til ny og grundigere analyse. Da dukker en overraskende opplysning opp. Begge jentenes fingeravtrykk finnes på ballen. Men under registreringen er de blitt byttet om. Hva kan det bety? Marian går hardere inn på bestemoren (duedamen). Til slutt kommer det fram at det var Glenn som hadde dyttet jenta ned i kjelleren, slik at hun døde.. Hun som mistet livet, var ikke Thona. Men derimot hans egen datter, Elly. For at dette ikke skulle bli oppdaget. Hadde mor og sønn plassert barneliket i et hemmelig rom under duehuset. Her hadde det ligget i flere uker før de fraktet det vekk. Samtidig klarte de å få innbilt Thons at hun var Elly. Politiet som den gang etterforsket saken. Fikk aldri snakket med den lille jenta. Først ble det påstått at hun var syk, etterpå ble hun flyttet til noen slektninger på landet.
Da jeg leste denne boka, tok det en tid før jeg virkelig ble fanget av handlingen. Mye skyldes nok hoppene fra den ene handlingstråden il den andre, Før leseren er blitt ordentlig interessert i det som skjer rundt én person, er fortellingen gått over til å dreie seg om en annen. I de ofte svært korte kapitlene er gjerne personlig pronomen (hun eller han) brukt om den som der har synsvinkelen. Først lengre ned på siden får vi navnet. Dette gjør at leseren kan bli litt forvirret og ikke få plassert opplysningen riktig med en gang. En annen forstyrrende ting er når leseren ikke helt tror på det som blir fortalt. Jeg klarer ikke å tro at det skal være mulig å hjernevaske en seksåring i den grad som det skjer med Thora slik at hun helt glemmer hvem hun er.