En nydelig bok om oppvekstvilkårene like etter århundreskiftet. I starten virket boken som en serie små anekdoter som jeg synes ble litt oppstykket, men når man kom inn i fortellerstilen kan man ikke unngå å bli glad i Francie og forsvinne inn i miljøet. Koste meg!

For en vakker roman! Dette er en oppvekstroman der handlingen er lagt til begynnelsen av 1900- tallet i Brooklyn. Om sterke kvinneskikkelser, fattigdom, oppvekst, alkoholisme, familieliv, kjærlighet, klassereise og om å leve den amerikanske drømmen

I 1912 er Francie 11 år. Hun bor i Brooklyn med foreldrene og den et år yngre broren, Neeley. Det beste hun vet er å lese, og hun er en hyppig gjest på biblioteket. Familien har ikke råd til å kjøpe nye bøker. Stort sett lever de på gammelt brød, som moren får til å lage de deiligste ting av. Katie Nolan er fantasifull med både matlaging, og det å få pengene til å strekke til. Ektemannen, Johnny, drikker mer enn han jobber, så noen må ta tak i ting. Francie elsker familien og nabolaget, men har en drøm om en dag å gå over den magiske Brooklyn Bridge, til den andre siden av byen. Der de rike og vakre bor. En annen drøm er å bli forfatter, og mye klokere enn hun er. Det er nok av analfabeter i familien.

Varm og god historie, som ble utgitt for første gang i 1943. Kåret til en av de beste bøkene fra 1900-tallet.

Forferdelig kjedelig. Styr unna. Søtsuppe uten handling

Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.

Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.

Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.

Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.

Jeg brukte veldig lang tid på å finne en rød tråd, en handling i boka, helt til det gikk opp for meg at det var selve historien, selve livet, som var handlingen. Først da steg boka for mitt vedkommende, og jeg koste meg mer.
Selv om det kan virke som en gammeldags bok, så lever jeg meg godt inn i den, og klarer til en viss grad å følge det dagligdagse livet familien lever. Jeg synes slutten ble litt for mye "happy ending", men er glad på deres vegne.
Terningkast 4.

Nydelig :-)

For en nydelig bok! Ikke en hel masse action, men hele boken var bare herlig.

Det er utvilsomt en viss forskjell i fortellerteknikken mellom bøker som ble skrevet for ca. 70 år siden og de som skrives i dag. Nå setter nok leserne større krav til handling og til spenning. Det er egentlig lite av dette i denne boka fra 1947.Den eneste utviklingen i handlingen er at personene blir eldre etter som handlingsforløpet strider fram. Små episoder som blir fortalt avsluttes og blir avløst av andre, uten direkte tematisk sammenheng.
Bokas handling er lagt til de første tiårene av 1900-tallet. Hovedpersonen her er jenta Francie Nolan. Da vi møter henne første gang, er hun om lag 11 år, og da boka avsluttes, er hun blitt ca. 18 år. Francie har en bror, Neeley, som er ett år yngre. Familien, som bor i Brooklyn, svært fattig. Det er så vidt de får endene til å møtes. Dette til tross for at moren er både pliktoppfyllende og svært driftig. Det er hennes inntekt familien har å leve av. Faren er elskelig og sjarmerende, men en døgenikt i arbeidslivet. Til tider er han virksom som ”syngende servitør”. Kveldene tilbringer han gjerne på bar og er ganske henfallen til alkohol. Moras familie som vi hlrer mest om her, er fattige innvandrere fra Østerrike. Oppsiktsvekkende nok er Francies bestemor og eldste tante analfabeter. Tanten er en fargerik person med uttallige kjærester som gjort henne ustanselig gravid, men hver gang endte det med dødfødsel. For å spe på familiens økonomi må Francie og broren samle avfall som de selger videre. Av og til når sulten virkelig herjer hjemme, får moren dem til å leke at de er på polekspedisjon og har spist opp all nødprovianten. Da Francie begynner på skolen, mistrives hun. Lærerinnen favoriserer barna fra de mer velstående hjemmene. Men så kommer faren henne til hjelp. Francie har oppdaget en ny skole som hun har lyst til å gå på.Sammen med faren finner hun fram til et fint lite hus i skolens nabolag. De oppgir at dette er den nye adressen deres, og dermed får Francie anledning til å begynne på den nye skolen. Heretter trives hun svært godt. Hun utmerker seg og får en stil hn har skrevet på trykk i skoleavisen.
Da Francie er om lag 13 år, blir faren syk. Han fortsetter å føre det utsvevende livet som før, og sykdommen eskalerer Til slutt dør han. Nå blir den økonomiske situasjonen enda vanskeligere for familien. Ikke minst fordi Katie var blitt gravid på nytt før ektemannen døde, og nå er hun i mindre grad enn før i stand til å forsørge familien. Francie og Neeley foreslår å ta seg jobb, men moren nekter. Katie er fast bestemt på at barna må få seg en god utdannelse. Redningsmannen blir eieren av baren der Johnny tilbrakte mye av tiden sin. Han skaffer småjobber som Francie og Neeley kan utføre etter skoletid. Moren føder en datter, Laurie. Francie går ut av skolen med glimrende vitnemål, bortsett fra i faget engelsk der hun hadde røket uklar med læreren. I tiden som følger har Francie flere jobber , bl.a. i et utklippsbyrå. Francie utmerker seg som en rask og glimrende leser. Men byrået må snart stenge, og Francie er ute etter en ny jobb. Francie blir kjent med en soldat. Men han skal ut i krigen igjen, Kanskje mente han ikke noe med alt han hadde sagt til henne. Så melder hun seg på et college-kurs som avholdes om sommeren. Her blir hun kjent med og forelsker seg i en gutt, Ben Blake. Han er svært ambisiøs og ikke moden for noe fast forhold. Boka ender med at moren, Katie, gifter seg på nytt med en politimann som lenge har svermet for henne. Francie sender fortellinger hun har skrevet, til et forlag.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles altfor mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!