Bokelskere.no

William Faulkner (1897-1962), Nobelprisen i litteratur 1949, Pulitzerprisen 1955 og innlemmet i Verdensbiblioteket i 2002.

Absalom, Absalom (1936) er en bok utenom det vanlige. Den er krevende å lese, men jeg fant en flyt og en måte å forstå den på da den plutselig minnet meg om rap. Boken består av muntlige fortellinger hvor fire fortellerstemmer belyser omtrent de samme nøkkelscenene i boken. 

Rosa Coldfield (1845-1910) forteller sin versjon i 1909 som en gammel, forbitret og hatefull kvinne til den unge Quentin Compson (1891-1910). Han lytter til hennes fortelling og gjenforteller senere sin versjon. Quentin Compson hører fortellinger fra sin far som også igjen hørte fortellinger fra sin far, altså Bestefaren til Quentin. Til slutt er det Shreve (romkameraten til Quentin på Harvard) som spør for å forstå historien han hører fra Quentin.

Denne muntlige fortellerstilen for å belyse en innfløkt, tragisk og hjerteskjærende historie er virkningsfull og gir mening langt utover selve nøkkelscenene. Dette er en bok om viljestyrke, sorg, tap, hevn, slaveri, overgrep og til slutt kollaps og utslettelse. 

Boken handler om sørstatene før, under og etter borgerkrigen, om sørstatenes mørke arv, om tap av krigen og eksistensberettigelsen for sørstatene slik den hadde vært. 

Hovedpersonen i boken er Thomas Sutpen (demonen) som plutselig en sommerdag i 1833 dukker opp i Mississippi, i det dype sør. Tante Rosa forteller på s. 11: Han kom hit med en hest og to pistoler og et navn som ingen noensinne hadde hørt før, som ingen visste for sikkert om det var hans eget like lite som de visste om hesten eller til og med pistolene var hans egne, søkte et sted å skjule seg (...)
Den unge Quentin som snart skal reise til Harvard for å studere hører på Tante Rosa, og han er vokst opp i dette samfunnet, og han reflekterer på s. 11: Hans barndom var fylt av dem; selve kroppen hans var en tom hall som runget av klangfulle beseirede navn; han var ikke et vesen, en væren, han var et samfunn. Han var en kaserne fylt med gjenstridige tilbakeskuende spøkelser som fremdeles var på bedringens vei, selv førtitre år etterpå, fra feberen som hadde kurert sykdommen, men våknet etter feberen uten engang å vite at det var selve feberen de hadde kjempet mot og ikke sykdommen.

Thomas Sutpen (bokens hovedperson) har et vennskap med Quentins Bestefar, og på s. 211 fortelles det fra et møte mellom dem: Jeg gjorde alt det jeg satte meg fore å gjøre og jeg kan stoppe her hvis jeg vil og ingen mann kan klandre meg for latskap, ikke engang jeg selv - og kanskje er det dette øyeblikket som Skjebnen velger seg for å ramme deg, det er bare det at dette høydepunktet føles så sterkt og stabilt at begynnelsen på fallet er skjult en stund (...)

Jeg har aldri lest en tilsvarende bok om menneskers kamp med seg selv og omgivelsene. Den er unik i selve fortellerteknikken og i innhold. Hvis du er på jakt etter en bok som "har alt" (bare ikke glede) så er det denne.