Bokelskere.no

I boka møter vi to helt spesielle barn. På den ene siden er de ressurssvake og har dårlig utgangspunkt for å kunne klare seg i en brutal verden. På den andre siden er de høyt begavede og sterke når alt kommer til alt. De kommer fra hvert sitt land, fra hver sin side av fiendegrensen. Marie-Laure er fransk og bor i Paris. Hun er blind og bor sammen med sin far som er låsesmed på det naturhistoriske museet i Paris, Hun tilbringer dagene sammen med faren på museet. Her lærer hun å kjenne de ulike gjenstandene ved å ta på dem. På museet oppbevares en særdeles kostbar edelsten. Den kalles ”Flammehavet” og finnes også i flere kopier. For at datteren skal klare å finne fram på egenhånd i nærmiljøet, har faren laget en miniatyrmodell av nabolaget som Marie-Laure lærer å orientere seg etter.
Den andre hovedpersonen er den tyske gutten Werner. Han bor i Essen på et barnehjem. Werner er foreldreløs. Faren mistet livet i en gruveulykke, og Werners mareritt for framtida er at han selv, som alle andre gutter på stedet, skal bli gruvearbeider når den tid kommer. Werner har en liten søster på barnehjemmet som han tar seg mye av. Bestyrerinnen er opprinnelig fransk, og det franske språket er noe som barna tidlig blir fortrolige med. I ung alder avslører Werner at han er et teknisk vidunderbarn. Han er ekspert på å reparere ødelagte radioer og setter ulike deler sammen til nye apparat. Takket være begavelsen sin blir han tatt opp på en videregående skole og slipper derfor å måtte gå ned i gruven. På opplever han brutalitet blant lærerne. Andre verdenskrig bryter ut. Werner innrulleres i sambandstjenesten. Han blir med på et team som skal oppspore ulovlige radiosendinger, først på østfronten, senere blir han sendt til St. Malo.
Museet i Paris evakueres. Marie Laure og faren drar til St. Malo der farens fetter bor. I miniatyrmodellen har de gjemt ”Flammehavet” (eller er det bare en kopi av den ekte?) Den ligger inne i ett av de små husene som lar seg åpne på en finurlig måte. Farens fetter er krigsskadd med ødelagte nerver. Etter det har han tilbrakt all sin tid på rommet sitt. Etter å ha fått datteren i sikkerhet vender faren tilbake til Paris, men han arresteres på veien og blir sendt til en leir. Heldigvis er det en klok hushjelp hos onkelen. Hun hjelper og støtter den blinde jenta. Etter hvert bygger Marie-Laure også opp et godt forhold til onkelen. Disse personene deltar på sin måte aktivt i krigen. Hver dag går lille Marie-Laure til et bakeri. Her kjøper hun et brød. Innebakt i det ligger en kodet lapp. Denne meldingen sender onkelen videre ved hjelp av en radiosender som han har gjemt på loftet. For å komme dit må man gjennom en hemmelig dør som er bygd inn i et skap.
En tredje sentral person i boka er den tyske offiseren von Rumpel. Han samler sammen kostbarheter til Det Tredje riket. Nå har han fått beskjed av legene om at han er rammet av uhelbredelig kreft og har kort tid igjen å leve. Han er på sporet etter Flammehavet. Han har allerede funnet fram til og avskrevet de lagde kopiene Usvikelig teft leder ham fram til huset i Saint-Malo der Marie-laure er helt alene. Hun har gjemt seg på loftet med det lille huset inneholdende Flammehavet i lomma. Hun hører tyskeren romstere inne i leiligheten. Siden det larer til at han ikke vil forsvinne, må hun bli værende i gjemmestedet sitt i lang tid. Von Rompel finner miniatyrmodellen der et av husene mangler. Han trekker den slutning at her må edelstenen være.
Også Werner dukker opp i huset. Han har sluttet seg til at det må være fra dette huset viktige meldinger er blitt sendt til de allierte befrierne. Det ender med at Werner og Marie-laure finner hverandre. Hun minner om en liten russisk jente som soldatkameratene hans tok livet av. Tanken på henne har siden plaget Werner. Marie-Laure tar Werner med til en avlåst grotte. Her gjemmer de miniatyrhuset med Flammehavet. Før de skilles, gir Marie-Laure ham nøkkelen til grotten. Noe senere mister Werner liver da han tråkker på en mine. Mange, mange år senere kommer miniatyrhuset tilbake til Marie-Laure. Man har klart å spore henne opp takket være Werners lillesøster. I miniatyrhuset finner Marie Laure nøkkelen til grotten.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles altfor mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.

Jeg har lest "Alt lyset vi ikke ser" på engelsk og har vært spent om denne kan leve opp til forventningene alle de gode kritikkene har skapt hos meg. Jeg er til vanlig varsom med pulitzer vinnere men denne var faktisk fint å lese!

Det jeg hadde forvented meg var en tung leseopplevelse men det ble det slett ikke. Historien er engasjerende og fin. Noen har kritisert at boken hopper fram og tilbake i tid, noe som ikke har skapt så mye bry for meg. Tvert imot har det bidratt til historiens spenning, selv om det av og til kjentes litt som om Doerr allerede hadde et film manus i hodet sitt da han skrev visse passasjer og øyeblikk.
Jeg ble overrasket hvor mye jeg begynte å bry meg om både de to hovedkarakterene men også de fine sidefigurene også. Doerr lykkes i å romme alle nok plass i historien og å vise hvordan krig påvirker oss på forskjellig vis. Frederic's sjebne som modig drømmer i en hard og krigsherriet tid har berørt meg særlig i denne sammenheng. Boken samler opp trådene til slutt og jeg syntes at diamanten - som nesten er en karakter i boka den òg- fikk en særdeles poetisk slutt - eller er det en ny begynnelse?

Det eneste jeg savnet var mer inngående reaksjoner til krigens grusomheter. De blir delvis gjort rede for i Werners historie men det blir sagt lite om hva dette har gjort med de som har begått, opplevd eller bevitnet grusomme hendelser. Dette hadde vært meget interessant å ta opp siden historien - etter min mening - inviterer til dette. Det var lovende men langt fra nok at Werner ble hjemsøkt av en død jente og Volkheimer ser døde ansikter. Og hva gjorde voldtekten med Jutta? Det er her at jeg ble særlig interessert men ikke fulgt opp, noe som var ganske frustrerende for min del. Om Doerr ville påpeke det verdifulle poenget at man etter krigen bare ville komme seg videre og dette samfunnet ikke bearbeidet grusomme hendelser på samme måte som oss i dag, så hadde jeg ønsket meg at han gjorde dette på en mye mer poengtert måte enn det jeg har opplevd i boka.
Mange interessante tråder som ble litt for overfladiske behandlet for meg med andre ord.

Allikevel: "Alt lyset vi ikke ser" er en fin leseopplevelse som berører og engasjerer

Noen ganger sitter man skuffet tilbake etter å ha pløyd gjennom en bok på over 600 sider. Andre ganger fyker sidene forbi og før du vet ordet av det, har det blitt kveld, de andre i huset har forlatt hjemmets trygge hule i andre gjøremål, og alt du vet er at du egentlig ikke husker hvor de befinner seg, eller om du i det hele tatt sa noe da de dro. Sistnevnte rammet meg da "Alt lyset vi ikke ser" skulle oppleves og fortæres. Etter noen siders treig start før jul, lå boka der og forlangte fortsatt lesing.
Tilsynelatende er dette en veldig lang historie om den blinde, franske jenta Marie-Laure og foreldreløse, tyske Werner som på hver sitt hold blir spunnet inn i, og en del av andre verdenskrig. Werner har eksepsjonelle talenter når det gjelder å få skikk på ødelagte radioer, - han kan fikse det meste. Dette gjør at han til slutt blir tatt opp på en skole for Hitler-jugend. For en foreldreløs kullgraversønn blir dette veien videre ut av den farlige gruvedriften, med håp om å kunne starte et nytt og bedre liv.
Marie-Laure på sin side, har en klok far som bygger små modeller av omgivelsene der de bor, slik at hun kan trene på å orientere seg og oppleve mestring og frihet, til tross for sin blindhet. I flukten fra byen de bor, og via sin jobb på et museum, får faren ansvaret for å bringe i sikkerhet en verdifull og sagnomsust edelsten.
Historien veksler mellom Marie-Laure og Werner, og fra en langsom men vakker skildring av hvordan de to opplever og overlever sin nye hverdag, blir slutten spennende og forrykende, med edelsteinen som en stadig viktigere hovedperson.
Språket i boka er vakkert, likeså beskrivelsen av detaljer og følelser, uten at det føles anmassende eller for mye av det gode. Spesielt slutten er veldig bra, og det er her man skjønner hvorfor boka har fått så gode kritikker.
Anthony Doerr, dette er nok ikke den siste boka du har skrevet, og for meg gav du meg en glitrende leseopplevelse som vil sitte lenge i meg og hjelpe meg til å se stadig mer av det lyset vi vanligvis ikke ser. På en hutrende kald januardag triller sekseren soleklart fram, og jeg håper du er godt i gang med neste bok.

Ble en smule skuffet. Hadde store forventninger, da denne boken har blitt skrytt opp i skyene.
Synes spesielt første halvdel av boken var litt treig, og på grensen til kjedelig.
Slutten, derimot, likte jeg.

Men boken er velskrevet, og historien var vakker når den først kom skikkelig i gang.
Synes bokelskeren ovenfor oppsummerte boken ganske bra; "Fin bok, men ikke magisk".

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Ei magisk lesaroppleving! Her følger me den tyske foreldrelause guten Werner, og den blinde franske jenta Marie-Laure før og under andre verdskrig.

Werner har stor interesse og talent for radioar, og blir difor sendt på ein eliteskule for hitlerjugend. Dette er hans moglegheit til eit anna liv enn kullgruvene. Han er berre eit barn, og tifeldigheitene fører han inn i krigen..

Marie-Laure bur med far sin som jobbar på eit museum. Det er fascinerande å få skildra verda slik Marie-Laure ser den. Ho elskar å vera på museet og kjenna på steinar og skjell og høyra alt det spanande professorane kan fortelja om dei.

Så bryter krigen ut, og Marie-Laure og faren må forlata Paris. Faren får i oppgåve å passa på ein verdifull stein, som tyskarane truleg vil ha tak i. Dei får bu hjå grandonkelen til Marie-Laure som ikkje har vore utfor huset sidan han var med i første verdskrig.

Werner som har blitt ekspert på å spora opp radioar blir sendt ut for å stoppa sabotørar. Han gjer jobben sin, men kjenner ei veksande tvil over propagandaen når han ser krigens konsekvensar.

Eit fantastisk tidsbilete, ei spanande historie, varme skildringar av personar og venskap, og utruleg godt språk. Kan anbefalast på det varmaste!

Marie-Laure er fransk, blind og bor sammen med faren. Da tyskerne innvaderer Frankrike, flykter de til farens grandonkel i Sant Malo. Med seg i bagasjen har de en edelsten som skal vise seg å bli svært farlig å være i besittelse av...
Werner er et geni når det gjelder radioer, og han blir plukket ut for å hjelpe nazistene i å finne radioer som tilhører fienden. Signalene leder ham etterhvert mot Marie-Laures onkel og hans lille radiostasjon...
En fascinerende, spennende og rørende historie.

Boken har to parallelle historier fra andre verdenskrig, to historier som på et nydelig vis er forbundet og til slutt møtes. Marie-Laure er en blind jente som bor sammen med sin far i Paris. De har et spesielt bånd og et kjærlig forhold. Faren jobber på naturhistorisk museum, og på museet finnes det en verdifull diamant med et sagn knyttet til seg. Da de flykter fra Paris på grunn av krigen, har faren med seg diamanten for at den ikke skal havne i nazistenes hender. Det er mye spenning utover i boka knyttet til jakten på denne steinen. De flykter til Maries grandonkel, og beskrivelsene av hvordan Marie lever, leker og leser som blind jente i grandonkelens hus er helt magiske. De er også aktive i motstandsarbeidet, ved at de sender koda meldinger fra en radio på loftet. Den andre historien handler om Werner, en tysk, foreldreløs gutt som har store tekniske evner og er veldig opptatt av radioer. Han velger å bruke evnene sine til å være med i krigen på nazistenes side, mest som en utvei ut av livet han ellers ville levd. Han sporer opp radiosendinger for å ta motstandsfolk, men sliter hele veien med krigens brutalitet og tanken om at det han er med på er galt. Til slutt møtes altså disse to skjebnene. Spesiell og vakker bok. Det kommer til å ta lang tid før jeg glemmer den utrolige jenta Marie-Laure.