Bokelskere.no

Dette var mitt første møte med Michel Houellebecq. Definitivt ikke det siste, for dette var en satire som provoserte, og som hadde en brodd. Dette er historien om en fortapt mann i et utmattet samfunn. Ensomhet og fortvilelse går igjen i historien. Han raljerer med tradisjonelle politikere, universitetet og det sosiale forfallet. Det er bare å ta av seg hatten for hans skildringer av vestlig moralsk forfall. Jeg humret godt flere ganger. Det er en historie om et politisk system fullstendig frakoblet virkeligheten.
For de som kan se satiren og smake på nihilismen, så kom boka ut i perioden med angrepene på Charlie Hebdo. Svaret fra mange franskmenn var at de ikke ville gi avkall på tankefrihet og toleranse. På den andre side skaper Houellebecq en historie om at franskmenn gir etter for lover som tvinger kvinner til å gå med slør og holde seg hjemme etter at muslimene vant valget. Ektemenn kan ha opptil fire koner, Sharialoven er på plass. Provoserende og uvirkelig. Så fransk som det bare kan bli. Er du ute etter en politisk satire som er morsom og provoserende - da er denne boka midt i blinken. God fornøyelse :)

En roman som utspiller seg i nær framtid. Muslimske verdier og politikk overtar i Frankrike. En skildring om det nye samfunnet. Likevel er det en undertone gjennom boken som viser et kritisk blitt på sagens samfunn og verdier. Verdt å lese, men får ikke helt toppkarakter av meg. Siste delen av boka blir for langtekkelig.

Jeg oppfatter boken som en sivilisasjonskritikk der et av symptomene er ensomhet. Dette er satire som treffer godt, og som noen ganger fikk meg til å le høyt.

Mitt første møte med Houellebecq var en åpenbaring. Og det sies at dette ikke engang er hans beste bok! Det blir i hvert fall ikke den siste boken hans jeg har lest. Dette er et betydelig forfatterskap som jeg anbefaler til alle.

En middels god roman som blir litt mer interessant pga. sin link til samtiden.

Enig med NRKs anmelder i at det er noe solstadsk over hovedpersonen i Underkastelsen: En manns følelse av ensomhet kombinert med hans analytisk tilnærming til verden. Der Solstad tilsynelatende ikke har noe ønske om å vise til store endringer på slutten av sine romaner, men tvert imot peker ut en slags status quo-fortsettelse vi ikke får innsyn i, går Houellebecq motsatt vei i Underkastelsen: Hovedpersonen ender med å foreta et viktig valg. Er dette en styrke i romanen? Kanskje gjør Houellebecqs logikk underveis i romanen at konvertering føles på sin plass. Samtidig ble for meg historien til hovedpersonen mindre interessant så snart det gikk opp for meg at konvertering ville skje. Den samfunnsmessige "underkastelsen" i form av f. eks hvordan universitetet endrer seg, er langt mer interessant enn hovedpersonens personlige "underkastelse" i form av aksept for islamske tankegods.

En annen kritikk jeg har mot Underkastelsen, er hvordan samfunnsendringene vi blir gjort kjent med etter valget ikke knyttes til motstemmer - hvor blir det av høyresiden etter valgnederlaget, og hva med de liberale og høyt utdannede kvinnenes følelse av tap av frihet? Den samfunnsmessige endringen skjer så å si helt uten motstand, og jeg har problemer med å tolke det annerledes enn at dette er Houellebecqs advarende stemme som snakker til oss mellom linjene. Kanskje synes noen dette er fascinerende og tankevekkende. For meg kunne denne romanen ha blitt mer interessant dersom den hadde vært dypere med tanke på samfunnets motstemmer, og den idekamp som vil følge i offentligheten.

Interessant rammefortelling rundt en av Houellebecqs kanskje minst spennende karakterer. Resultatet: mye godt tankefór i en ganske kjedelig historie.

Det franske presidentvalget 2017 gikk omtrent som Houllebecq forutser i denne romanen fra 2015. Høyresidens kandidat ble igjen slått av det moderate venstre. Men hva med valget om fem år, det vil si 2022? Houllebecq påpeker at et moderat muslimsk parti har gode muligheter for å finne alliansepartnere blant andre grupper, for eksempel konservative katolikker, med å lokke med tiltak som kontantstøtte (!) til hjemmeværende mødre. I mellomtiden følger vi også det stagnerte livet til akademikeren Francois. Det går faktisk 200 sider før de to historiene sammenveves på en overbevisende måte. Som i sine tidligere bøker har Houllebecq mange vittige observasjoner til fenomener i samtida. Særlig får universitetsmiljøet i Paris gjennomgå. Her er det tydeligvis nok av personer som vet å tilpasse seg nye omstendigheter, også krav om islamisering når bare den økonomiske belønningen blir raus nok.

Etter ca 100 sider orket jeg ikke mer av jeg-fortelleren, Francois, og hans frastøtende sexliv samt uinteressante refleksjoner om litteratur og politikk. Jeg skumleste meg gjennom resten og slo fast at det var ingenting som fristet meg til fordypelse på en eneste side.

Men på side 14 la jeg inn et bokmerke til dette:

"Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag - vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på over 95%."

Det er ondskapsfullt sagt, men jeg tror dessverre at det er mer enn et korn av sannhet i det, slik fagene har utviklet seg i de senere (ti-?) år.

I Undetkastelse skrives det om en nær fremtid som innebærer en implementering av islamske verdier i Frankrike og Europa. Jeg kan vel love at eventuelle Islamske politikere vil være mer avslepne enn som så om de blir valgt inn i Europad fremtidige maktposisjoner. Alt tyder på det. Bokens fremtidsvisjon er som sådan bare en lek Leken er litt gøy. Det er alt.

Dette er en bok jeg synes det er vanskelig å gi omtale. Jeg både elsker og hater denne.

I forbindelse med utgivelsen av denne romanen prydet Michel Houllebecq satiremagasinet Charlie Hebdos forside samme uke som angrepet mot redaksjonen, morbid nok. I avisen ble Houllebecq fremstilt som en "trollmann", en slags Nostradamus-skikkelse. Tema i Underkastelse er islamifisering av Frankrike i nær fremtid.
Det oppsiktsvekkende denne romanen tar opp, er hvor lett befolkningen lar seg forføre av islam, hvor godt det fungerer - for den mannlige halvdelen. Kvinnene hører vi lite om, annet enn gjennom det maskuline, begjærlige blikket til hovedpersonen.
Som kvinne er dette en provoserende bok å lese.
Francois, en livstrøtt litteraturprofessor som hele tiden referer til den franske dekadente forfatteren Joris-Karl Huysmans verker, sutrer om penisen sin og ensomheten, og glir da dermed rett inn i det stereotypiske bildet av den resignerte, deprimerte og overanalyserende akademikermannen som ikke evner, eller muligens ikke ønsker, å ta tak i sin egen livsstil.
Dette er en lunken historie om tafatte, patetiske menns nederlag for en mannsjåvenistisk, primitiv fantasi om kvinnenes underkastelse og et desperat ønske om respekt og beundring.
Den moderne mannens avmakt.
Jeg avskyr det hele, men da var vel også forfatterens intensjoner oppnådd. Jeg kan være tilbøyelig til å tro på denne forklaringsmodellen. Houllebecq har lagt frem et fascinerende scenario med, etter min mening, så absolutt sannsynlige politiske prosesser som fører til de religiøse omveltningene i det franske samfunnet. Skremmende aktuelt om et av de mest brennende temaene i den moderne samfunnsdebatten: islamkritikk. Samtidig er dette like mye en kritikk av europeisk livsførsel og våre politiske strømninger.