Startet på boken hjemme på Stabekk.
Fikk min fulle oppmerksomhet fra side en.
Slukte den halvveis, så dro jeg ned til Sandøya hvor jeg fullførte denne herligheten av en bok.
Nå skal jeg hjem og starte på neste bok i serien, om jeg blir ferdig med den før jeg drar ned til Sandøya igjen, vet jeg ikke. Men uansett jeg gleder meg som et barn til boken og om han allerede i den boken flytter til Sandøya, vil boken komme til å gi meg en ekstra dimensjon på min høsttur til Sandøya.
For en lesefest, for en reise. Sekstiallet, «det store og det lille, smeltet sammen til én erindring», som han skriver selv. Det er så mye jeg kunne sitert, alle de historiske hendelsene, dramatikken ute i verden, sekstiåtteopprøret.. og midt i alt dette Ketil Bjørnstads oppvekst og utvikling, på godt og vondt. Barndom og ungdom, veien frem til pianist og kunstner. Den er STAPPFULL av historie, vår nære historie. Jeg er svak for biografier, de har så mye. Du får så mye av å lese de. Bjørnstad deler uforglemmelige øyeblikk med oss, vonde og såre, magiske og fantastiske. Som da han står på Valdresflya og en flokk villrein kommer løpende mot han. «Stå rolig! Uansett! Helt rolig» roper Svein Bruun til han. «Det er energien jeg kjenner. Det voldsomme livet i disse kroppene. Viljen til å eksistere. Komme videre. Fortsette. Leve. For guds skyld, leve. Og i det samme er det som om lammelsen slipper. Jeg kan løfte armene. Jeg kommer borti ett av dyrene. Et kort sekunds berøring. Det flyktende dyrets varme. Dampen. Som om det koker inne i dem alle. Som om det er hjerteslagene jeg hører. Fjelldåpen, tenker jeg. Jeg døpes til noe annet enn å være en lydig disippel i Guds navn. Dåp til frihet. Kanskje villskap. Trass.»
LES DEN! Mye av boken har jeg «lydboklyttet» meg gjennom. Det har vært superfint.
Jeg var barn på sekstitallet og kjenner meg godt igjen både mht steder, miljø og hendelser. Synes vekslingen mellom omtalen av seg selv som person er litt forstyrrende noen ganger (jeg, han, sønnen, osv), men ble etterhvert vant til det. Ketil fremstår som en veldig usikker person, modig å skrive så ærlig. Noen av de historiske hendelsene ble litt langtekkelige, men alt i alt synes jeg det var en både godt skrevet og interessant bok.
Utrolig kjedelig oppramsing.
En sann fryd å lese! Det handler om den unge Ketil, en usikker og til tider engstelig kar som plages med overvekt; men det handler like mye om sekstitallet, både om den store verden der ute med Khrustsjov og Kennedy og Vietnam, og om den nære verden i familien og på skolen og mellom vennene, og det handler om musikken. Skrevet på en måte som trekker meg inn og får meg til å kjenne smakene, høre musikken, kjenne luktene, til å være der: ja, sånn var det!
Ketil Bjørnstad er et norsk Soljenitsin , han skriver i et lett lesing språk og veldig spennende.
Gledet meg til å lese denne boka, da den omhandler tida da jeg selv vokste opp. Hadde heller ikke lest noe av Ketil B før, så da var det vel på tide..
Og artig lesning ble det jo, men ikke så mye mer enn det for min del.
Han var nok en ganske "engstelig" person i forhold til meg og dessuten mye mer opptatt av de politiske føringer og hendelser rundt om i verden. Vel, som barn er det vel mest foreldrenes synspunkter og holdninger som preger en, og det er mye mulig jeg le skånet for en del av livets realiteter.
Men vi hadde også matrasjoner i kjeller'n under Cuba krisen, og til og med hjelmer og en (!) gassmaske liggende. Fikk også en grei redegjørelse fra far om krisas alvor og jeg hørte mange samtaler mellom mine foreldre om dette og annet. Men jeg lå ikke våken om nettene av den grunn og hadde heller ikke mareritt om hverken dette eller andre mørke kapitler i vår fortid.
Problemet for meg med denne boka, er kanskje at jeg ikke er spesielt politisk interessert, selvom jeg i ungdomsårene plasserte meg politisk i "leieren" til K.B. og hele venstresida, som nokså ensidig legger skylda for verdens elendighet over på USA.
"Han Khrustsjov er jo en "likandes kar".. (Joda, husker jeg syntes han virket både mennesklig og litt morsom).
Uansett, med dette som utgangspunkt, blir over 700 sider litt i meste laget.
Forøvrig er boka bra skrevet, ryddig og fin. Og mye interessant innimellom.
Jeg bør kanskje legge til at jeg nettopp har avsluttet "Napoli kvartetten". En helt annen type litteratur, men likevel. Det blir litt som å "hoppe etter Wirkola".
(Ment slik at Ferrante = Wirkola)
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Det er svært ambisiøst det hele, så lykkes han?
Absolutt vil denne leseren påstå. Jeg er fire år yngre enn forfatteren, og får dermed på mange måter repetert min egen barndom (selv om det i utgangspunktet er diametralt forskjellige barndommer - han i tykkeste Oslo, jeg i lille Vennesla).
Mange vil kanskje påstå at det kan virke noe oppkonstruert det hele, denne opptattheten av de store hendelsene ute i verden, hvordan dette påvirker guttepjokken, og samtidig driver historien framover. Men jeg kan faktisk huske vår egen opptatthet av det som hendte. Hvordan vi kunne diskutere hvilken av stormaktene Sovjet og USA vi holdt med, hvilket inntrykk drapene på John F. og Robert Kennedy gjorde. Hvor pen vi syntes Jacqueline Kennedy var. Hvor spennende det var med alle disse rakettene ut i verdensrommet. Vi fulgte med den gang også"
Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.