Som tidligere birøkter gjennom sytten år, er jeg imponert over det faglige nivået Maja Lunde har holdt gjennom hele boka. Som leser er det mest interessant å lese en bok når forfatteren gjør nettopp det, utfordrer, bruker birøkterens språk og har blikk for detaljene. En birøkter må hele tiden tolke tilstanden hos bifolkene. Dette er en erfaring som bygges opp gjennom mange sesonger. Maja Lunde beskriver hvordan akkumulert kunnskap i en bestemt familie framstår etter flere generasjoner. Hun har gjort dette svært overbevisende. Jeg kjenner meg igjen som tidligere birøkter.

Litt til redaktøren for boka: Når George på side 344-345 gir seg i kast med å snekre bikuber kan vi lese: "Jeg tok en planke, veide den i handa. Kjente treverket mot den bare huden. Fremdeles fuktig. Passe mjukt. Levende." Som leser opplever en øyeblikket gjennom Georges hender og øyne. Poetisk og sanselig skrevet.

En planke er minimum 98 millimeter ganger 48 millimeter i tverrsnitt. Reisverket i et hus består av planker. Et hus er vanligvis kledd utvendig og innvendig med bord.
George kan selvsagt splitte de tykke plankene, men en snekker/birøkter ville aldri kastet bort tid på slikt.
En bikube består vanligvis av en indre kasse, som gjerne kan snekres/limes sammen av justert underpanel/rupanel 18 ganger 145mm. I toppen legges det inn spikerslag for ytterbord og innvendige bord. Det er frest ut et spor i dette spikerslaget der rammene kan hvile (rammene er svært godt beskrevet i boka). I underkant av kassa er det spikerslag for den indre kassa og ytterpanelet. I veggene kan en bruke 1 cm isopor til isolasjon. Til ytterkledning kan en bruke 19 ganger 98 mm bord. Stort mer komplisert er det ikke. Målene kan en få hos Honningcentralen.

Denne fattigdommen på ord som beskriver enkel snekring er ikke noe spesielt for denne boka.
I John Irvings "Siderhusreglene" kan en lese på side 268: " En gang da Homer trykket en bikube til brystet sitt og bar den forsiktig bort til kanten av lasteplanet, følte han en vibrasjon i de spente plankene som omga bikuben."
Problemet er at det ikke finnes en eneste planke i en bikube.

De bildene en får i hodet når en leser dette ( i Tormod Haugens forøvrig utmerkede oversettelse) blir merkelige, og de ligner minst av alt på bikuber av tre.

Fikk "En snekkers dagbok" av Ole Thorstensen til jul av min kjære kone. En viktig bok å lese. Han kan flere ord for bearbeidet treverk enn "planke".

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet: det har en tendens til å skape store forventninger som ikke alltid innfrir. Det hadde jeg ingen grunn til med denne: jeg likte romanen veldig godt. Temaet i romanen er så interessant og viktig at den alene bør leses av den grunn.Spennende å følge med hva som skjer når denne som er solgt til mange land oversettes. Jeg krysser fingrene for romanen, forfatteren og tema. Link til et innlegg om boken på bokbloggen min.

Boka er delt inn i tre deler som avløser hverandre gjennom hele boka. Den kronologisk første delen foregår i England i 1850. Her er vitenskapsmannen William hovedperson. Hans interessefelt er bier, særlig etter at han har kommet over en bok om bier. Er denne boka noe som sønnen hans har villet vise ham? William har mange barn, men bare en eneste sønn. Denne har han store forhåpninger til. Derimot legger han knapt merke til datteren Charlotte som er svært ivrig etter å hjelpe sin far. William jobber på universitetet som assistent hos en professor og drømmer om at sønnen skal følge i hans fotspor. Men gutten later til å være langt mer opptatt av festing og rangling, noe som moren mest mulig forsøker å dekke over. I boka leser faren om bikuber. Hvordan bør en bikube se ut for at biene skal yte optimalt? Han arbeider fram et forslag. Men en annen kommer ham i forkjøpet. Og William, syk av skuffelse, blir sengeliggende lang tid framover.
Nå skal vi gjøre et hopp mange tiår fram i tida og lander da i 2007 på et annet kontinent, nemlig i Ohio, USA. Her bor ekteparet Georg og Emma. Han er bonde med birøkt som hovedbeskjeftigelse, en travel virksomhet der han håper å få god hjelp fra den store sønnen, Tom. Men heller ikke her er far og sønn samstemte. Tom går på skole og det vil han helst fortsette med. Biene skal befrukte plantene, ikke bare på egne åkrer. Georg reiser med biene sine land og strand rundt for å hjelpe andre bønder. Men så en dag skjer det noe helt uventet. Da Georg skal åpne en bikube, finner han den nærmest tom. Biene har forsvunnet. Dette gjentar seg, ikke bare med hans bier, men også med de andre birøkternes. Man kaller dette fenomenet for CCD.
Den endelige konsekvensen ser man først langt framme i tida. I mellomtida er Europa og Amerika redusert til utarmede kontinenter der ingenting gror. I 2098 forsøker man i Kina å drive fram en annen metode. Menneskene overtar bienes rolle. De klatrer omkring i trærne og påfører blomstene på denne måten blomsterstøv. Allerede i åtte årsalderen er dette blitt barnas livsoppgave. Tao og mannen hennes har en treårig sønn. Tao ønsker at gutten skal leke og lære noe, hvilket er vanskelig nå som all skolegang er blitt kraftig redusert. Endelig kommer en etterlengtet fridag. Tau bil at familien skal tilbringe alene sammen. De skal på skogstur. Men så forsvinner treåringen, og da de skrekkslagne foreldrene endelig finner ham, er han bevisstløs. Sykehushelikopter rekvireres. Vel framme får ikke foreldrene se sønnen, og legen svarer bare unnvikende. Til slutt kommer det fram at gutten er blitt overført til et sykehus i Beijing. Dit drar Tao i håp om å spore opp sønnen. Hun møter en fiendtlig by. Men så dukker det en kvinne opp som tar Tao med i sin eksklusive bil til en del av byen som til forveksling likner mer på en mer moderne versjon av vår verden. Endelig får moren se sønnen der han ligger som et nedfrossent lik.
At en bok inneholder parallellhistorier er ikke noe bytt, men når forfatteren skal prøve å sy disse sammen på slutten, blir resultatet mer eller mindre haltende. Her har det lykkes langt bedre. Tao har besøkt biblioteket og plukket med seg boka ”Den blinde birøkteren” av kvinnen Charlotte som kom til å føre farens livsverk videre. Denne boka har også en viktig plass på gården til Georg, og da han i raseri går løs på alt inventar, får også denne boka unngjelde.

En sterk femmer til denne boka! Jeg likte så godt måten boka er bygget opp av tre stemmer fra hvert sitt land, fra hver sin tid. Fra birøktingens begynnelse i 1800-tallets England til vår tids birøkter i USA til det dystopiske Kina i 2098. Fortellingen til Tao i Kina var min favoritt, men jeg likte at det hele tiden byttet mellom de tre stemmene. Jeg hørte denne som lydbok og det vil jeg absolutt anbefale!

Ei god bok om relasjoner av ulik type og karakter, ikke bare om bier. Jeg liker i utgangspunktet parallelle historier, og likte ekstra godt det fortellertekniske grepet med å la de ulike karakterene ha ulik språkstil. Mens George (karakteren fra 2007) bruker de litt mer "radikale" a-endingene på verb og substantiv (savna og gutta) har William (fra 1852) en litt mer konservativ og gammelmodig språkstil som passer inn i tiden. Bra jobbet, Maja Lunde! Anbefales til alle som liker å lese.

Takk til Maja Lunde som skrev om noe så viktig som bier og hva de betyr for verden. Vi kan alle gjøre noe som hjelper biene; bj.a. ha et rotete (?) område med brennesle og annet "ugras "som biene liker.

Norsk debutant om biene som forsvant

Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne.

I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao.

Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ...

Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe.

I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.

I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren.

Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?

Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten.

"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut.

Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere!

Fascinerende og litt annerledes! Må si at det absolutt var delene fra "fremtiden" som gjorde boka for min del :)

Har endelig somlet meg til å lese denne. Fabelaktig! Engasjerende øko-thriller og familiesaga av internasjonalt format. Ble så engasjert at jeg snekret mitt første bie-hotell her på hytta tidligere i dag...

Hvorfor boka ikke fikk terningkast 6: Den er litt for lavmælt. Litt for treg. Og jeg er litt for uinteresert i en av hovedkarakterene (frøhandleren). Med andre ord er den ganske nærme.

En bok man tenker på etterpå, og tenker av underveis. Bier, barn og forventninger. At veldig mye henger sammen etterhvert. F.eks at ingen bier = ingen bestøvning = ingen mat
Og om det blir for dystert å tenke på en verden nesten uten mat en gang i en fjern fremtid, så kan man tenke på hvordan barn skuffer foreldrene sine, som boka behandler igjen og igjen.