Bokelskere.no

Startet på boken hjemme på Stabekk.
Fikk min fulle oppmerksomhet fra side en.
Slukte den halvveis, så dro jeg ned til Sandøya hvor jeg fullførte denne herligheten av en bok.
Nå skal jeg hjem og starte på neste bok i serien, om jeg blir ferdig med den før jeg drar ned til Sandøya igjen, vet jeg ikke. Men uansett jeg gleder meg som et barn til boken og om han allerede i den boken flytter til Sandøya, vil boken komme til å gi meg en ekstra dimensjon på min høsttur til Sandøya.

For en lesefest, for en reise. Sekstiallet, «det store og det lille, smeltet sammen til én erindring», som han skriver selv. Det er så mye jeg kunne sitert, alle de historiske hendelsene, dramatikken ute i verden, sekstiåtteopprøret.. og midt i alt dette Ketil Bjørnstads oppvekst og utvikling, på godt og vondt. Barndom og ungdom, veien frem til pianist og kunstner. Den er STAPPFULL av historie, vår nære historie. Jeg er svak for biografier, de har så mye. Du får så mye av å lese de. Bjørnstad deler uforglemmelige øyeblikk med oss, vonde og såre, magiske og fantastiske. Som da han står på Valdresflya og en flokk villrein kommer løpende mot han. «Stå rolig! Uansett! Helt rolig» roper Svein Bruun til han. «Det er energien jeg kjenner. Det voldsomme livet i disse kroppene. Viljen til å eksistere. Komme videre. Fortsette. Leve. For guds skyld, leve. Og i det samme er det som om lammelsen slipper. Jeg kan løfte armene. Jeg kommer borti ett av dyrene. Et kort sekunds berøring. Det flyktende dyrets varme. Dampen. Som om det koker inne i dem alle. Som om det er hjerteslagene jeg hører. Fjelldåpen, tenker jeg. Jeg døpes til noe annet enn å være en lydig disippel i Guds navn. Dåp til frihet. Kanskje villskap. Trass.»
LES DEN! Mye av boken har jeg «lydboklyttet» meg gjennom. Det har vært superfint.

Jeg var barn på sekstitallet og kjenner meg godt igjen både mht steder, miljø og hendelser. Synes vekslingen mellom omtalen av seg selv som person er litt forstyrrende noen ganger (jeg, han, sønnen, osv), men ble etterhvert vant til det. Ketil fremstår som en veldig usikker person, modig å skrive så ærlig. Noen av de historiske hendelsene ble litt langtekkelige, men alt i alt synes jeg det var en både godt skrevet og interessant bok.

Utrolig kjedelig oppramsing.

En sann fryd å lese! Det handler om den unge Ketil, en usikker og til tider engstelig kar som plages med overvekt; men det handler like mye om sekstitallet, både om den store verden der ute med Khrustsjov og Kennedy og Vietnam, og om den nære verden i familien og på skolen og mellom vennene, og det handler om musikken. Skrevet på en måte som trekker meg inn og får meg til å kjenne smakene, høre musikken, kjenne luktene, til å være der: ja, sånn var det!

Ketil Bjørnstad er et norsk Soljenitsin , han skriver i et lett lesing språk og veldig spennende.

Gledet meg til å lese denne boka, da den omhandler tida da jeg selv vokste opp. Hadde heller ikke lest noe av Ketil B før, så da var det vel på tide..
Og artig lesning ble det jo, men ikke så mye mer enn det for min del.
Han var nok en ganske "engstelig" person i forhold til meg og dessuten mye mer opptatt av de politiske føringer og hendelser rundt om i verden. Vel, som barn er det vel mest foreldrenes synspunkter og holdninger som preger en, og det er mye mulig jeg le skånet for en del av livets realiteter.
Men vi hadde også matrasjoner i kjeller'n under Cuba krisen, og til og med hjelmer og en (!) gassmaske liggende. Fikk også en grei redegjørelse fra far om krisas alvor og jeg hørte mange samtaler mellom mine foreldre om dette og annet. Men jeg lå ikke våken om nettene av den grunn og hadde heller ikke mareritt om hverken dette eller andre mørke kapitler i vår fortid.
Problemet for meg med denne boka, er kanskje at jeg ikke er spesielt politisk interessert, selvom jeg i ungdomsårene plasserte meg politisk i "leieren" til K.B. og hele venstresida, som nokså ensidig legger skylda for verdens elendighet over på USA.
"Han Khrustsjov er jo en "likandes kar".. (Joda, husker jeg syntes han virket både mennesklig og litt morsom).
Uansett, med dette som utgangspunkt, blir over 700 sider litt i meste laget.
Forøvrig er boka bra skrevet, ryddig og fin. Og mye interessant innimellom.

Jeg bør kanskje legge til at jeg nettopp har avsluttet "Napoli kvartetten". En helt annen type litteratur, men likevel. Det blir litt som å "hoppe etter Wirkola".
(Ment slik at Ferrante = Wirkola)

Dette er en fortelling som går fra det store til det helt lille. På en bakgrunn av de store verdensbegivenhetene gjennom dette tiåret og de litt mindre hendelsene i Norge (og da særlig i Oslo) forteller forfatteren om sitt liv fra han var sju til han ble sytten år. Det er en bok stappet med informasjoner der det rent historiske opptar minst like mye plass som det rent personlige. I mine øyne virker dette litt kunstig i en erindringsbok. Man ser for seg at her har forfatteren sittet med bunkevis av gamle aviser foran seg og plukket ut relevant stoff, for det er umulig at en guttunge skal ha oppfattet og ikke minst huske alle disse detaljene.

I dag vet vi at Ketil Bjørnstad er minst like stor som pianist som han er som skjønnlitterær forfatter. Derfor er det litt rart at det tok så lang tid før musikkgenet manifesterte seg. Det er først langt ut i boka at vi hører om spilleundervisning. Familien har de i utgangspunket litt trangt økonomisk. Faren er ingeniør og redaktør av et fagtidsskrift. Moren har mange jobber, bl.a. som sufflør i Operaen og som ekspeditrise i en bokhandel. I starten bor de på Røa, og der har de verken råd til TV eller til kjøleskap. Tiåret blir for dem en reise i stigende velstand. De flytter to ganger, og husene blir større og større. Ketil har en eldre bror, Tormod, som han beundrer stort. Faren er politisk engasjert på venstresiden. Han overfører sin politiske interesse til den yngste sønnen. Artig er det å lese hvordan lille Ketil står på trikkeholdeplassen sammen med en jevnaldrende kamerat intenst opptatt med å diskutere verdenspolitikk.

Som liten framstår han som uvanlig engstelig. Han er redd for at det skal skje noe med foreldrene, at de skal gå fra hverandre. Derfor er han svært på vakt overfor enhver tendens til krangel i hjemmet. Han går på Steinerskolen, noe som ser ut til å passe for ham. Her lærer de under stor frihet, barna kan selv utforme sitt eget læringsstoff. Men da han senere kommer i den offentlige skolen, blir overgangen svært mislykket.

I hjemmet er det klassisk musikk som dyrkes. Men Ketil kjenner også en dragning mot tidens popmusikk noe som er tabu hos de andre i familien. Han har en kvinnelig spillelærer som han setter svært høyt. Hun gir ham all den friheten han så sårt trenger. Gutten har en tendens til å sverme for de litt eldre kvinnene. Liv Glaser trekkes flere ganger fram som en han har falt fullstendig for. Som noe eldre blir han helt opphengt i franske filmer. Heldig for ham at han ser eldre ut enn egen alder. Derfor kommer han som 14-åring uten problemer inn på voksenkino.

Etter hvert blir det mange spillekonkurranser å være med på og mange priser å vinne. Nå bruker han all sin tid til å sitte ved pianoet å øve. Han blir tatt ut av skolen og skal lese pensum som privatist, noe det går heller svært dårlig med.

Litt påfallende er måten Bjørnstad omtaler seg selv på i boka. I enkelte avsnitt bruker han pronomenet ”jeg” for så plutselig i neste avsnitt å gå over til ”han”. Hvorfor det har jeg ikke klart å finne noe svar på.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Det er svært ambisiøst det hele, så lykkes han?
Absolutt vil denne leseren påstå. Jeg er fire år yngre enn forfatteren, og får dermed på mange måter repetert min egen barndom (selv om det i utgangspunktet er diametralt forskjellige barndommer - han i tykkeste Oslo, jeg i lille Vennesla).
Mange vil kanskje påstå at det kan virke noe oppkonstruert det hele, denne opptattheten av de store hendelsene ute i verden, hvordan dette påvirker guttepjokken, og samtidig driver historien framover. Men jeg kan faktisk huske vår egen opptatthet av det som hendte. Hvordan vi kunne diskutere hvilken av stormaktene Sovjet og USA vi holdt med, hvilket inntrykk drapene på John F. og Robert Kennedy gjorde. Hvor pen vi syntes Jacqueline Kennedy var. Hvor spennende det var med alle disse rakettene ut i verdensrommet. Vi fulgte med den gang også"
Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Biografien til Ketil Bjørnstad er til de grader detaljert, alt er tatt med, små og store, private og offentlige begivenheter om en annen. Han skriver personlig uten å bli for privat og navlebeskuende. Han har en høy grad av ironi rundt sin egen person, og greier å formidle dette på en usentimental måte. Betraktningene han gjør seg om verden, lokalpolitikk eller sine egne følelser blir formidlet på en ryddig og realistisk måte, uten noen fixfaxerier.
Skrivestilen er den vi kjenner fra hans romaner, lesingen flyter lett og hver eneste side er en sann fornøyelse å lese.